Har i mange år slitt psykisk, i så høy grad at jeg til slutt ble uføretrygdet. Hatt mye angst og tilbakevendende depresjon. Mye uro og mangel på konsentrasjon.

I det siste har jeg opplevd stunder hvor jeg føler meg angstfri (når jeg går alene på offentlige steder) og det er veldig deilig og befriende, men jeg blir fort redd igjen.

Jeg kommer fra en familie med mye "rart"/psykiske problemer osv, så det er nesten ukjent for meg å leve "normalt". 

Har opplevd at folk stirrer på meg. Hvis de er flere sammen, slutter de å prate og ser på meg istedenfor. Uten at jeg sier noe, jeg er helt stille, går forbi dem. Jeg føler meg veeldig sårbar der jeg går, men samtidig befriet liksom. 

Hvorfor stirrer folk? Jeg føler meg annerledes. Jeg er ikke så glad i å prate med fremmede og trives ganske godt i meg selv egentlig. Så lenge jeg ikke er full av angst ogsånn da.. Jeg er mye alene og føler meg ofte ensom.. Mangler kjærlighet i livet mitt.. Er det det folk ser når de stirrer på meg? At jeg er langt nede og "utenfor"? For det er det jeg føler at jeg er. 

Har hørt fra mange at jeg er en pen jente, så noen ganger tenker jeg at kanskje det er grunnen for at enkelte ser. Andre ganger tror jeg det handler om hvor annerledes jeg er. Så kan jeg tro det handler om at jeg "lyser opp" og er "høyt oppe"/oppløftende, for jeg kan også har det veldig fint til tross for at jeg går rundt "alene" i folkemengden. Det er egentlig det samme hva grunnen er, men jeg synes fort det blir forstyrrende og ubehagelig.

Noen andre enn meg som har det sånn?

Jeg føler ikke at jeg passer inn i samfunnet på en måte, men skulle ønske at jeg gjorde det! Så jeg prøver å finne en vei..

Takk på forhånd hvis noen gadd å lese.

Vanskelig å si. Hvis folk stopper med det de gjør og ser på deg må det jo være noe. Klesstil, utseende, gåstil, lukt, kroppsspråk. Kan jo være både positivt og negativt. Kanskje det bare er i ditt hode også. Føler det er ganske vanlig å tilfeldig se på noen, uten at det er noe spesielt bak. Bare nysgjerrig.

Uansett ikke godt å si uten å se det selv. Kanskje du kan ta steget å spørre den neste som stirrer. Det er jo veldig modig og kanskje de ikke tør å svare.

Jeg passer heller ikke inn. Men har lært at det ikke betyr noe. Bryr meg ikke om hva andre tenker om meg. Lever bare livet slik jeg vil. Du er flink som prøver å finne den rette veien for deg

Jeg sier meg enig med Fellow92. Den eneste måten du kan finne ut hva folk stirrer på er å spørre dem direkte. Men det har ingenting for seg å spekulere i deres motiver hvis de ikke vil svare. Intet svar et også et svar.

Når det gjelder følelsen av å ikke passe inn i samfunnet, så er det bare en følelse, og følelser må hver enkelt ta ansvar for selv.

Å legge til grunn at vårt samfunn - det liberale demokratiet - er noe man skal "passe inn i", er kontraproduktiv holdning dersom man vil ha det bra med seg selv. Det gjør det også vanskelig for fagfolk å kunne hjelpe.

Men er det så viktig hva andre tilfeldige mennesker tenker om deg da? Er det noen muligheter for langvarige forhold som du gjerne skulle ha undersøkt videre, eller er det egentlig ganske likegyldig?

Jeg opplevde ofte at når jeg gikk rundt i Trondheim så kunne jeg føle meg naken, eller som at alle de andre visste en hemmelighet jeg ikke fikk vite om - og det var ikke så få som tittet på meg heller. Det føltes helt forferdelig når det foregikk, for det var som om de så alt jeg var. Sannheten skulle vise seg å være en helt annen, for det var jeg som hadde en stor hemmelighet som var fortrengt, og dette kom til overflaten på så mange forskjellige måter.

Du kan forresten prøve å søke opp noen av disse dokumentarene eller programmene som er lagd i forhold til hvordan vi mennesker fungerer sånn rent biologisk, for jeg mener å ha sett episoder der hvor de diskuterer dette med blikk og hvordan vi er skapt for å stirre og analysere alt ved andre mennesker vi ser. Om du er spesielt attraktiv eller rar har ingenting med det å gjøre, eller selvsagt kan det jo få mange fler til å rette oppmerksomheten mot deg, men folk vil nok uansett se på deg og ta innover seg informasjon.

Og du har jo gjort akkurat det samme du også, for du har jo fått med deg at noen av de du møter har en adferd du ikke helt blir helt klok på og som du nå analyserer. Du kommer sikkert til å finne ditt helt eget svar, men jeg nøyer meg nå med å kalle det for menneskelig natur - ett privilegie jeg får etter å ha levd med tenåringsangst og alt mulig annet. Og det betyr absolutt ingenting på enden av dagen.

Hva mener du med en stor hemmelighet som var fortrengt, og som kom til overflaten på forskjellige måter?

Når det kommer til hvordan andre tenker så vet jeg at det egentlig ikke burde være så viktig, men jeg har bekymret meg, og angstet over det i så mange år.. Har nok litt å gjøre med dårlig selvtillit og selvbilde, men det må være noe "mer" enn det.
For meg er det som om noe mangler.

Takk for svar foresten! :)

Hvis det eneste perspektivet man har er "for meg" - perspektivet så mangler det kanskje noe ja.

Jeg føler også iblant at folk stirrer på meg når jeg er ute å går. Men jeg kler meg normalt og går normalt, så jeg har slått meg til ro med at det trolig kun er en innbilning. Folk flest - tror jeg - tenker hovedsakelig på seg selv og det som foregår i sine liv. Så ingen har interesse av å glo på meg, tenker jeg.

Jeg hadde fortrengt seksuelle overgrep i barndommen, og dette gjorde til at jeg levde med en dissosiativ lidelse uten at jeg var klar over det selv. Jeg hadde en hel del problemer i forhold til oppfatning, hukommelse, identitet og selvtillit/selvfølelse sånn at den paranoian jeg opplevde kom av at jeg manglet informasjon sånn at jeg korrekt kunne analysere situasjonen. Jeg husket absolutt ingenting av mitt eget liv, og de opplevelsene jeg hadde underveis forsvant raskt de også, så når folk stirret på meg så skapte jeg mine egne konklusjoner om hvorfor de gjorde det. Når så store deler av egen identitet og hukommelse er borte og du ikke lenger vet hvem du er, ja da kan du jo være hvem som helst egentlig - så jeg overanalyserte alt jeg opplevde og konkluderte helt borti natta.

For min del så forsvant alt dette når jeg begynte å huske mine overgrep sånn at disse problemene med hukommelse og forståelse rettet seg opp i stor grad. Plutselig visste jeg hvem jeg var, og jeg kunne huske livet mitt - og med den forståelsen og selvtilliten om hva og hvem jeg er så forsvant alle sånne spørsmål fra hodet mitt. Hvorfor stirrer mennesker på meg? Sannheten er at jeg bryr meg ikke lengre. Jeg bryr meg bare om hva de menneskene jeg er glad i tenker om meg, og de har en tendens til å si det og vise det sånn at jeg slipper å lure.