Jeg er usikker på hva jeg driver med. Jeg har alltid hatt lyst på profesjonell hjelp men jeg har ikke turt og spurt om det. I stedet for å gjøre det som trengs har jeg bare sittet i rommet mitt timer i strekk uten å vite hva jeg kan gjøre med meg selv.
Dette er veldig skummelt fordi jeg har alltid hatt lyst til å skrive men aldri turt. Jeg er bare veldig redd for om ting ikke går min vei.

Jeg har egentlig aldri hatt et "vanskelig" liv, eller det er det mange sier. Når jeg var 6 så flyttet min familie til USA for ett år. Der hadde jeg det veldig gøy men jeg følte meg alltid dårlig for å ha forlatt vennene mine her i Norge selv om jeg skulle komme tilbake, men når jeg skulle dra så følte jeg at ingen ville ha meg noen av stedene. Vennene mine i USA begynte å få mange andre venner og brukte mindre og mindre tid med meg når jeg snart skulle dra, men når jeg kom til Norge så var det som om at ingen kjente meg. Vennene mine fra barnehagen 'var' der men jeg ville ikke sagt at noen andre bortsett fra en var der.
Når vi startet i 4. klasse så fikk vi en ny lærer. Han var en flik lærer men det var en gang hvor han sa at han ville låse klasserommet etter skolen startet for å finne ut hvem som var sen og han ville ringe hjem. Dagen etter kom jeg for sent til skolen og jeg kom gråtende med søstera min ved siden av meg, hun endte opp med å måtte forklare alt til læreren min mens han prøvde bare å roe meg ned. Han var veldig snill men også veldig streng.
I 5. klasse hadde jeg bare ett par venner, jeg likte det sånn, men det gjorde ikke han og ikke foreldrene mine. Men tingen var, jeg ville ikke få flere venner bare sånn at de skulle dra igjen. Jeg ville heller være alene enn forlatt så jeg satt alltid alene i friminuttene og latet som om at jeg koste meg, men noen ganger så gjorde jeg faktisk det. Læreren min sa til meg at hvis jeg ikke fikk flere venner så ville han ende opp med å måtte spørre folk om å bli med meg hjem selv om jeg ikke ville ( på dette punktet så hadde jeg bare 2 venner).
Jeg endte opp med å greie å få en til venn som senere forlot meg igjen når jeg måtte bytte skole. Når jeg byttet skole endret alt for meg. Alle vennene mine var plutselig vekk og mente bare at fordi av der jeg bodde så skulle jeg faktisk gå på den skolen men tingen var jo at det var bare to år igjen på skole så jeg hadde egt ingen å bli venn med som jeg kjente.
Når jeg byttet skole så fikk jeg fire nye venner. Det var veldig gøy å være med de men på ett år så har jeg mistet to av de. Den ene syntes at jeg er så irriterende og slem og klein, det eneste jeg har prøvd på er "være meg selv og ha det gøy med dem. Den andre vennen min har bare egt vært min skyld, jeg syntes at hun var irriterende og hun brukte alltid feil pronomener på meg(hun gjør det forsatt) så jeg endte opp og ignorere henne på en stund (jeg er så lei meg for all smerten jeg må ha gitt henne). Vi snakker alle sammen men jeg ville sagt at egentlig så later bare alle som om at vi er venner. Alle sammen baksnakker hverandre og jeg er inkludert.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Dette er bare min side av historien min på venner, og jeg hater den. Jeg strever så mye med å faktisk ha det bra på skolen men ikke bare pga. venner, jeg strever med lekser, skole arbeid, hvor jeg sitter, støy, distraksjoner, energi og følelser. Jeg har også så mange plager på det personlige livet.

Tingen med å være hjemme alene for mange er veldig gøy og de gjør som de vil meg jeg føler meg bare ensom. Når jeg er hjemme alene så er jeg så faen meg ensom. Jeg sitter på rommet mitt i flere timer og bare sløser tiden på ting jeg ikke burde, jeg gjør bare ting for å distrahere meg selv fra selvskading og selvmord. Jeg maler, spiller, ser på film, hører på musikk, spiser søtsaker, tegner, ser på sosiale medier,eller bare ligger i senga og tenker på alt jeg gjorde galt. Alt dette gjør jeg i timevis, jeg er aldri med venner, er aldri ute og gjør ingenting for å få et bedre liv. Jeg har så lyst til å skrive til administrasjonen men tør ikke, jeg føler meg som en feiging, spesielt etter de sa at de ville snakke med meg, jeg føler meg helt tåpelig.

Jeg skulle bare ønske at jeg var død noen ganger og at jeg faktisk hadde turt. De eneste som faktisk hadde brydd seg det er mamma og pappa.
Søsteren min mener bare at jeg har ingen grunn til å føle meg slik som jeg gjør. Jeg vil bare fortelle en liten historie om det som skjedde imellom oss en gang vi var hjemme alene. Søsteren min ville at jeg skulle prøve på kjolen hennes( kjole uten armer) Jeg sa at jeg ikke ville men hun sa at jeg komet til å se bra ut. Jeg fortsatte å si at korte armer jeg meg ukomfortable(de gjør det) men hun stoppet aldri og så sa hun "har du liksom selfharm eller no?" meg "nei." hun "ingen bryr seg om du har det *****, bare ta på deg kjolen" jeg svarte med "greit, men da vil jeg se dine arr" siden på dette punktet så var jeg veldig irritert og jeg viste at hun hadde arr siden første gang jeg gjorde det så var det med hennes." "greit, jeg bryr meg ikke" svarte hun. Jeg tok på meg kjolen, viste henne og hun viste meg. Jeg tok av kjolen og når jeg skulle dra så spurte hun "Hvorfor har egt. du gjort selvskadig, du ble aldri mobba og du har mange venner. Du er også favoritt barnet", jeg hadde EN venn på dette punktet og det viste hun, og ja jeg var favoritten men jeg følte aldri at jeg fortjente det eller noen ting så jeg prøvde alltid å få de til å se henne mer. Men dette såret meg så jeg bare dro å låste døra mi.
Etter dette når jeg gikk inn på rommet mitt begynte jeg å lage planer for selvmord. Jeg satte det for februar 16. kl 16. hvis dere har lest mitt forrige innlegg "Jeg er ferdig" så vet dere hvorfor ejg ikke gjorde det. Men jeg føler meg mer sliten enn noen gang før. Når er det ikke pga. jeg ikke fortjener å leve, nå er det pga. jeg ikke orker. det er som at jeg er ment til å gjøre det og snart.

Jeg har bare lyst til at noen skal vise at de bryr seg som ikke er en lærer eller på nett, det føles ut som at ingen bryr seg i ekte live. Jeg hadde seriøst ønsket at noen hadde kommet til døra mi og sagt at de brydde sg og klemt meg. For å være ærlig så hater jeg fysisk kontakt men jeg tror bare at det er fordi jeg vett at når noen rører eller klemmer meg så vet jeg at det ikke har noe betydning senere. Men når noen klemmer meg fordi de vil at jeg skal ha det bedre, det er nesten som en drøm.

Jeg brukte en time på å skrive dette i går kveld og jeg er veldig usikker på om jeg faktisk fortjener en klem i det hele tatt. Men takk for at du leste innlegget mitt, jeg håper bare at dere kan være ærlige med meg. ❤️

Du skriver ikke hvor gammel du er, så jeg skal begrense meg til noen korte kommentarer.

Du er IKKE alene i å være usikker på hva du egentlig driver med. Jeg vil tro de aller fleste har vært det opptil flere ganger, det er altså helt normalt i perioder, og dermed ikke noe å stresse med.

Når læreren din låste døren for å finne ut hvem som var sene, så er ikke det lov i norsk skole. Det er kun rektor som kan utestenge elever, og da må det gjøres vedtak i hvert enkelt tilfelle. Likevel skjer det uregelmessigheter fra tid til annen, men det har ihvertfall ikke noe med deg å gjøre.

Så reagerer jeg også på at læreren blander seg inn i hvor mange og hvilke venner du har. Hvis du heller vil være alene i friminuttene, så er det helt legitimt. Skolen har et ansvar for ditt velbefinnende uansett.

(Vil du ta et dypdykk i den problematikken, kan du gå inn på Nasjonalbibliotekets nettsider og søke opp en bok som heter "Det organiserte vanvidd" av Christian Beck.)

Det er ikke nødvendigvis feil å tilbringe mye tid alene. Mye av det du beskriver at du gjør alene kan være nyttig også.

Du virker reflektert og intelligent. Kanskje det å være fritenker er noe som kan passe deg? Les deg litt opp på det når du likevel bruker mye tid alene, jeg har troen på deg!

Heii kan jeg spørre hvor gammel du er å hvor du bor hen??
Har du mange nett venner som du snakker med?
Eneste du ikke må gjøre er tråkke deg ned selv heller finne venner som gjør deg lykkelig kutte all kontakt med folk som ikke bryr seg.
Jeg er villig og trenger venner selv jeg hat Max 2 veninner. Hadde 4venner de er ikke venner lenger.

Jente 38 fra Hamar

Jeg la merke til hvordan dere begge lurer på hvor gammel jeg er, jeg er 12 år gammel snart 13. Men her kommer mine svar til dere begge.

Frikar: Tusen takk frikar. Jeg setter veldig stor pris på at du bringer opp at det ikke er greit, jeg elsker hvordan du prøver å hjelpe til med å finne "closure" (vet ikke ordet på norsk men vet det på engelsk.) Jeg er ikke søkt opp noe enda men jeg setter stor pris på at du kommenterte.

Smurfine: Kommer fra Kristiansand, har mange venner men ikke som jeg snakker med, snakker kanskje med 4 på nett og en i ekte live. Tusen takk for at du kommenterte.

Beklager for at det er kort og kjedelig men jeg er veldig trøtt.

Men en ekstra stor takk til dere for å faktisk gidde å lese hele innlegget mitt, var redd for at det ble for mye for å få svar. Tusen takk

Hei.

Du skriver at du er usikker på om du har det så ille. Du har det så ille som du føler deg - at hvis du går og bærer på slike tanker og følelser alene, så er det tungt, særlig i den alderen du er i. Så det er veldig bra at du tørr å skrive her! Jeg hadde det selv vondt da jeg var på din alder, og tenkte ikke på å prøve å finne noen voksne jeg kunne stole på og åpne meg opp til. Noe jeg skulle ønske nå at jeg hadde, for det er det jeg tenker man trenger når man er på din alder og går og kjenner på slike ting. Når søsteren din sier slikt hun sier til deg, så tyder det på at hun også er usikker, og hun vet vel heller ikke hva hun skal gjøre. Kanskje hun ikke har lyst å tenke at du har det dårlig, eller at hun selv syns ting er vanskelig?

Det å finne gode venner, kan være kronglete. Og særlig i ungdomsårene er det mye som skjer og ting forandrer seg, og når man er barn, kan et år borte være lang tid. Jeg syns det er positivt at du ønsker deg "ordentlige" venner og ikke bare at man later som man er venner. Hva savner du i et vennskap? Er det noe du kan gjøre for det? Man kommer gjerne nærmere hverandre hvis man tørr å åpne seg litt for hverandre, eller så syns jeg det er fint med venner som har samme interesser som meg som jeg kan dele dem med og dele gleden med. Og at det å begynne på en idrett eller en aktivitet man liker, kan gjøre at man treffer andre som liker samme tingene og som man kan dele felles interesser med.