Hvor mye bør jeg egentlig skrive uten å røpe for mye? Litt skeptisk på å skrive her inne siden det er så åpent... men for å begynne et sted, jeg har nylig kommet i kontakt igjen med en person jeg ikke har snakket med på ganske mange år. Vi har avtalt å treffes i sommer, og jeg er usikker på hva jeg skal forvente. Vi var sammen i en kort periode for ca ti år siden. Når jeg har snakket med han online, kaller han meg hele tiden "vennnen"... er det vanlig å kalle vennene sine "vennen" eller flørter han med meg? :)

hei der...

for å være helt ærlig så tror jeg nok at han kan være ute etter noe mere enn bare vennskap..
det er ikke vanelig for hverken jenter eller gutter å kalle vennene sine for "vennen min"...
det er nok mest brukt som kalle/ kjæle navn på kjærester og barn...

det du burde gjøre er å ta det rolgi og et steg om gangen..
dersom du ikke er klar for et nytt forhold... eller allerede er i et...
dine følelser og sikkerhet kommer først..
folk kan forandre seg veldig på 10 år...

Jeg spurte han hva som gjorde at vi mistet kontakten sist gang, han sa det var hans feil. Vi bor en times flytur unna hverandre, og han sa han gjorde det slutt den gangen fordi han heller ville prøve å finne seg noen som bodde nærmere seg selv, og jeg hadde visst blitt ganske så sinna pga dette (det kan jeg jo forstå, litt av en grunn å gjøre det slutt med noen). Han fortalte meg deretter at ikke nok med at det ikke fungerte med et par av de han traff, da var det for sent, for da hadde han mistet meg også.

Jeg er ikke i et forhold. Har vært enslig ganske lenge. Men også med han karen her, det er ganske avslappende å slippe hele greia med å bli kjent med hverandre, slippe å forklare, slippe å være redd for avvisning. Og jeg hadde glemt hvor deilig det var å kunne prate så lett med noen... jeg har ikke hatt det med noen siden jeg mistet bestevenninnen min til kreft for fem år siden.

Nå sliter jeg med angst (sosial angst, panikkangst etc) så jeg gruer meg fælt til flyplassen (selve flyturen går greit) og kommer nok til å være stresset når jeg kommer frem, men det er betryggende å vite at personen som møter meg er en person jeg vet hadde taklet meg fint i en angst-krise.

Kan det være, pga måten ting endte på for ti år siden, at følelser fra den tiden er på vei til overflaten hos oss begge? Det var jo kun pga avstanden at han gjorde det slutt. Så er det jo et spørsmål om hva jeg vil (og hva han vil så klart), eller hva som er lurt og ikke lurt å gjøre...

hei igjenn...
så leit det er å lese alt dette...
beklager at du har mistet venninen din..
jeg forstår at du sliter med angst etter noe slikt...

men jeg vil forstatt råde deg til å ta et steg om gangen..
kanskje du burde snakke med legen din eller en psyolog om angsten...
selv om det er en normal reaksjon etter tapet av en god venn,,,

det er ikke så enkelt å forstå seg på slike saker...
men jeg vill forsatt si at din sikkerhet kommer først...

kanskje han har forandret seg i løpet at de 10 siste årene ,,, kanskje ikke...
men det er ingnen grunn til at du skal bli såret engang til...