Jeg blir sint, jeg blir glad, jeg blir lei meg. Problemet er at jeg 90% av tilfellene ikke har peiling på hvorfor. Bortsett ifra når jeg er glad, eller hyperaktiv, som samboeren min liker å kalle det, ender det som oftest med gråt og skyldfølelse fordi jeg ikke greier å forklare hverken meg selv eller andre, hvorfor jeg klikket muntlig på samboeren min, eller den av mine nærmeste som var så heldige å stå i skuddlinjen. Det kommer som kastet på både meg selv og de rundt meg. Og jeg greier ikke stoppe, mens det pågår, så tenker jeg; "det her var da merkelig, jeg føler jo egentlig ikke det her nå, hvorfor er jeg sint, hva gjorde/sa/mente egentlig den personen jeg står og kjefter huden full? hva mener egentlig jeg med det jeg sier?" jeg vet ikke engang at jeg noen gang har tenkt det jeg står og sier, meste parten av tilfellene. Dess større irritasjonen er, jo mer forvirra og lei meg blir jeg. Jeg greier på en måte å vri det rundt til at det faktisk er den andre personen sin skyld, fordi det gjør det mer begripelig, på en måte, samtidig som at det bare gjør det værre.

De gangene jeg er glad, er jeg som en irriterende, overpositiv barne tv vert. Jeg hopper rundt og nynner og fikser. Jeg er i utgangspunktet ikke en snakkesalig person, men når jeg har disse "glade dager", snakker jeg som en foss midt i værste vårflommen, og det er sjelden noen greier å henge med i hva jeg snakker om, for det også endrer seg raskere enn jeg selv greier å henge med. Og jeg snakker helst om helt merkelige ting, ting som jeg tror de fleste folk aldri kunne tenkt seg å lure på, med mindre de har en som meg i nærheten. Samboeren min vil helst ikke høre på meg disse dagene, for jeg bare gjør ham rystet av alt det rare jeg kommer på.

Er det noen andre som har sånne rare humørsvigniger?
Eller er jeg rett og slett bare slem...

Hei,

Dette er vel ikke et helt ukjent tema for oss her inne. Jeg er selv bipolar med raske svingninger (rapid switch, el. mixed state), om det sier noe. Du er absolutt ikke slem!
Å styre sinnsstemningen er for meg også helt umulig og totalt uforståelig. Har lik deg, familie rundt meg som får nyte godt av mine skiftene humør og mange tanker/handlinger/påfunn og det jeg erfarer er at de rundt meg blir utkjørt og slitne til slutt. Jeg går til behandling og får medisiner for å ta toppene både opp og ned, det hjelper. Vanskelig å leve slik og etter mange år er jeg nå utrolig lei og sliten og vet ikke hva jeg skal gjøre. Lik deg, så føler jeg med av og til ond og slem, men vi er ikke det:)

kjenner meg nok litt for godt igjen på noe. har selv emosjonell ustabil PF, trur det er borderline jeg har. men ikke 100% sikker omdet var borderline eller bipolar. menja. poenget er at jeg også har lett for å klikke. får raskt panikk om jeg ikke skjønner,og da ender jeg opp med å bli sint. og om noen ikke forstår, så blir jeg kanskje litt irritert, så blir den andre irritert, og da blir jeg enda sintere. og jeg blir sint. muntlig stort sett bare.

men det jeg har funnet ut, er at jeg blir ikke sint på den andre, men på meg selv. jeg blir sint på meg selv, fordi jeg ikke forsto. og lar det gå utover den andre. også blir jeg enda mer sint på meg selv, fordi jeg ble sint. og slik fortsetter det.

så kanskje det er slik du også har det? du skriver at du ikke vet hvorfor du ble sint, fordi den andre ikke hadde gjort noe. kanskje du egentlig ble stresset eller noe. og kanskje du ble sint på deg selv for noe du gjorde/sa. også baller det lett på seg?

jeg ender ofte opp i panikkangst og hylgråt etterpå, fordi jeg hater disse episodene hvor jeg blir så sint.

jeg snakker ofte masse, og ikke mange klarer å henge med når jeg setter i gang. kan ha en grei dag. (utenifra ihvertfall, for har det aldri bra). for så å knekke totalt sammen like etterpå, og velge de dårligste veiene.