Hva tenker dere som er uføretrygdet i relativt ung alder om fremtiden? Har dere håp om å en dag komme ut igjen i jobb, eller tenker dere som meg at det er lov å senke skuldrene og kjenne på det gode etter lang tids sykdom?

Slik systemet fungerer idag så er uføretrygden på mange måter _i praksis_ nettopp det pusterommet man trenger for å kunne senke skuldrene og ta seg inn igjen når "andre tiltak ikke har ført frem" (som det heter på NAViansk). De kan bare ikke skrive akkurat dét i papirene...

Jeg regner faktisk med å komme i 100% arbeid igjen på sikt, men helsevesenet og NAV skal få det som de vil så lenge de gir meg penger... ellers kan det jo hende jeg avslører hvordan de to nevnte deler av statsapparatet motarbeider hverandre slik at samfunnsløgnen kan opprettholdes. Ganske feigt av politikerne fra nesten samtlige partier å ikke rette opp i de egentlige årsakene til at folk faller ut av arbeidslivet, men de er jo valgt av folket så hva annet kan man forvente?

100% arbeid sier du? Sånn er det ikke for meg. Kan være glad om jeg klarer en sommerjobb for å si det slik. Men målet er å bli såpass bra at jeg ikke lenger plages med noe, og leve etter mine egne premisser.

Fint at vi her i Norge har et trygdesystem som gjør at vi som trenger det faktisk klarer oss, hadde vært ille om de måtte brødføs av familien resten av livet.

i har aldri vert i job så i vet ike
i tenke ingen ting om fremtiden fore i har ike en fremtid

di er ike ale som fortene å ha en jobb

Alle har en fremtid, og det er ikke alle som trenger en jobb. Det er fordi det meste av realverdiskapningen idag utføres av maskiner. Derfor er borgerlønn den eneste løsningen på sikt. Man kan ha hobbyer som ivaretar de psykososiale aspektene som mange forbinder med arbeidslivet.