Hva tenker dere som er uføretrygdet i relativt ung alder om fremtiden? Har dere håp om å en dag komme ut igjen i jobb, eller tenker dere som meg at det er lov å senke skuldrene og kjenne på det gode etter lang tids sykdom?

Slik systemet fungerer idag så er uføretrygden på mange måter _i praksis_ nettopp det pusterommet man trenger for å kunne senke skuldrene og ta seg inn igjen når "andre tiltak ikke har ført frem" (som det heter på NAViansk). De kan bare ikke skrive akkurat dét i papirene...

Jeg regner faktisk med å komme i 100% arbeid igjen på sikt, men helsevesenet og NAV skal få det som de vil så lenge de gir meg penger... ellers kan det jo hende jeg avslører hvordan de to nevnte deler av statsapparatet motarbeider hverandre slik at samfunnsløgnen kan opprettholdes. Ganske feigt av politikerne fra nesten samtlige partier å ikke rette opp i de egentlige årsakene til at folk faller ut av arbeidslivet, men de er jo valgt av folket så hva annet kan man forvente?

100% arbeid sier du? Sånn er det ikke for meg. Kan være glad om jeg klarer en sommerjobb for å si det slik. Men målet er å bli såpass bra at jeg ikke lenger plages med noe, og leve etter mine egne premisser.

Fint at vi her i Norge har et trygdesystem som gjør at vi som trenger det faktisk klarer oss, hadde vært ille om de måtte brødføs av familien resten av livet.

Alle har en fremtid, og det er ikke alle som trenger en jobb. Det er fordi det meste av realverdiskapningen idag utføres av maskiner. Derfor er borgerlønn den eneste løsningen på sikt. Man kan ha hobbyer som ivaretar de psykososiale aspektene som mange forbinder med arbeidslivet.

Jeg har et håp om å komme ut i jobb en dag, vet ikke hvor høy stilling, men... jeg sliter med å "senke skuldrene", gi meg selv lov. Føler på skam for at jeg er blitt ufør. Jeg fortjener nok egentlig en pause, ikke hatt det lett og jeg fikk ikke hjelp i tide fra noen hold. Hvordan finner man selvverden og stoltheten sin som ung ufør?

Jeg er også takknemlig for å bo i Norge og føler jeg har en bedre sjanse til å komme "tilbake" igjen nettopp pga dette, å slippe å bo på gata eller med familien.
Det høres ut som et bra sted å starte, hastalavista, å få det bedre med seg selv, lande litt, og så ta det derfra.

Sitat: "Hvordan finner man selvverden og stoltheten sin som ung ufør?" - ved å ta inn over seg at de to tingene ikke har noe som helst å gjøre med om man er i jobb eller ikke. Så kutter man ut alle som mener det motsatte, og finner seg nye venner.

Jeg tenker at det er lov og viktig å senke skuldrene og kjenne på det gode etter lang tids sykdom. Akseptere situasjonen og være glad i seg selv. Hva gjør du for å kjenne på det gode? Jeg tenker litt på å finne alternative veier for å skape en god fremtid for seg selv.

Jeg er litt på søken selv nå. Selv om jeg ikke er uføretrygdet så strever jeg mye psykisk. Mye usikkerhet som påvirker hverdagen. Jeg har klart å finne verdens beste jobb med barn, som ufaglært. Jobber 100% og stortrives. Tjener veldig lite da jeg er ufaglært. Så blir noen begrensinger i livet. Jeg har noen skoletraumer så det er vanskelig å kunne komme meg ut av det.

Jeg vet jeg har veldig mye å være takknemlig for og det er jeg også. Det er så mange tabuer, så drt du tar opp er spennende hastalavists. Kan hende det jeg skriver er altfor mye utenfor tema her.
Bsre noen tanker!