Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ufattelig bortkasta liv!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ufattelig bortkasta liv!

feb 3 2014 - 17:15
Her ligger jeg, i min seng hjemme hos mine foreldre. De har nettopp fått vite hvordan mitt liv er. Jeg flyttet tilbake hit etter bruddet med eksen i fjor, jeg er 25 år gammel. I dag har jeg grått mer enn tusen tårer. Først i gruppeterapien, deretter i samtalen etterpå for å diskutere selvmorsdtankene mine, så hjemme hos foreldrene mine da jeg fortalte disse om dette. Jeg har selvskadet i over ti år og hatt flere perioder med sykemeldinger. Foreldrene mine svarte meg med et "jaha". Nå er tilstanden min sånn at en sykepleier må ringe meg hver kveld for å forsikre seg om at jeg lever. Hver ettermiddag håper jeg er er heldig nok til å ikke kunne svare.

Akkurat nå føler meg ufattelig liten, tiden går ufattelig sakte og og morgendagen kommer alt for fort.
Avatar

Bortkastet..

feb 4 2014 - 04:37
Den følelsen er det nok mange som kjenner seg igjen i. En er liksom så på siden av seg selv at det ikke lenger er nk holdepunkter til å gå i noen som helst retning. En setter seg ned og lurer egentlig på hva som har skjedd og om det noen gang vil kunne gå over.

Jobben i det er jo også lang og hard og det kan vidderlig virke meningsløst å skulle ta fatt på noe man ikke er motivert til og ei heller ser noen løsninger komme ut ifra.

Jeg tenker vel det at man trenger å stille seg noen spørsmål om hva man vil og hvor man vil være. Plukke det fra hverandre helt ned til selve kjernen. Spørre seg selv hvorfor frem til man sitter igjen med ett svar. Så blir målsetninen tydeligere og det er enklere å skulle gjøre noe med å forandre den nåværende situasjonen til en som er mer levelig og som gir noe mening.

Å føle seg bortkastet er jo ganske brutalt på så mange måter. En vil liksom helst bare ikke være i veien lenger og det blir veldig for en stort mørkt hull som man bare graver seg lenger og lenger ned i selv om det man kanskje ønsker er at noen setter ned en stige og kommer for å holde en med selskap en stund og faktisk sette seg inn i hvordan det er der nede før en blir tatt med opp.

Et kick i ribbeina er vel at den man venter på er en selv. For om vi ikke kan finne verdi og mening i oss selv så vil ei heller ingen andre kunne innstille dette.

Det er en filosofi som sier at ingen kan hverken gi eller ta noe fra en uten at man selv på en eller annen måte samtykker til dette. Da snakker jeg veldig forenklet og generelt så det må ikke tas som annet enn en enkel veileder. En historie om en liten gutt kommer til meg igjen her. Han ble mobbet dag ut og dag inn av noen som var større og sterkere enn han selv. En dag han lå på bakken med en støvel i trynet så sa han dette: "Du vet, du ser meg kanskje liggende her på bakken, men inne i meg selv så står jeg oppreist!"

Dette er sterke ord som sier noe om det som bor i oss. Ja, ting kan være hardt og fælt, vi kan oppleve ting som vi ikke engang kan klare å fortelle andre med ord. Dog, styrken som bor i oss gjør at vi kan velge om vi ønsker å forgå av forhold vi ikke rår over eller vi kan reise oss over dem og bli sterkere.


Til forsiden