Denne trådens intensjon er å samle ubrukelige råd fra behandlere, for å se om det er noen gjentagende mønstre, og for drøfte hvordan vi kan unngå lignende hendelser i fremtiden.

Selv har jeg bl.a. opplevd følgende:

- Unnlate å gi meg informasjon om hvordan behandlingen fungerte
- Unnlate å informere meg om hva som er ønskede virkninger og uønskede bivirkninger av medisinering.
- Sette diagnose basert på gjetninger og udokumenterte påstander fra pårørende, og unnlate å undersøke andre mulige årsakssammenhenger så snart diagnosen var satt.
- Skrive i journal at "pasienten skylder på andre for egne problemer", uten å kunne bevise at det faktisk var tilfelle. (Denne ble endret etter at jeg påklaget det)

- du.er for smart og oppegående å komme hit fortsatt. Andre trenger plassen mer.

- du vet selv årsaken til depersjon/ angst. Jeg kan ikke hjelpe med dette her.

Jeg synes litt synd på folk som har som jobb å gjøre andre mer mentalt friske. Fordi jeg tror mange stritter imot og egentlig ikke vil innse hva som er problemene, eller synes at det er ubehagelig å ta tak i ting. Behandlere er også mennesker som i noen tilfeller kunne tenkt seg enda mer om før de sier noe, eventuelt formulert seg forsiktigere eller annerledes.

Men jeg vet ikke jeg, å samle opp en haug av minner/subjektive oppfatninger ute av kontekst for liksom å vise hvor udugelige behandlere er. Det blir litt å pleie den ryggmargsrefleksen "jeg har alltid rett, og jeg vet best", blir det ikke det da? Hva med å tenke at det kan potensielt være noe i en selv som kan gjøres noe med? Er det teoretisk mulig at behandleren var inne på noe, om det ikke var så presist eller følsomt formulert?

Å unngå lignende hendelser i fremtiden: det må vel bli å erkjenne at man har løsningen selv og gjøre seg selv friskere, det da.

Denne tråden handler ikke om å samle opp minner eller subjektive oppfatninger, så her tar du helt feil.

Det hjelper heller ikke å erkjenne at man har løsningen selv, når behandler mener noe annet.

"Fake it till you make it".. Det funker kanskje for de med lett depresjon, men å late som om de vanskelige følelsene ikke finnes gjør de bare sterkere og vanskeligere å håndtere!

jeg har truffet på behandlere som helt fint klarer å synes mer synd på seg selv, enn på pasienten. De trenger ikke din støtte for å fortsette å være uprofesjonelle. En gang til: å legge skylda på folk som sliter, på dem selv, kan være ekstremt skadelig. Jeg ble spurt av en psykolog en gang, om det ikke kunne tenkes at jeg selv var skyld i den dårlige behandlinga jeg fikk mange steder. Skyld i at jeg er fysisk funksjonshemmet, uten at det er så synlig ? Det ene spørsmålet fra en uforstandig behandler har bidratt til å blokkere min lyst til å ytre meg, i over seks år.

det der er gjenkjennelig. Har ikke hørt det akkurat sånn, men det er ikke noe trekk å selv kunne peke på problemet.