Så jeg endre opp med ingenting. Jeg er ikke i live, ei heller er jeg død. Jeg bare...puster....inn og ut. Vær eneste dag. Jeg har aldri kommet ut av startblokkene. Står frosset igjen på startlinjen. Samtidig som"alle" andre er på god vei mot mål, hva enn nå det er. Jeg sitter igjen alene og titter på alle de andre. Og jeg forstår det ikke.

Det er vår og sommeren er rett rundt hjørnet. En av mine mange fiender. Alle virker være ekstra glade om sommeren, noe jeg unner alle og enhver. Men det er vanskelig å stå på sidelinjen og se at folk nyter sommeren, noe jeg ikke får til. Deler av grunnen er et at jeg er mindre glad i sol og varme. Men det har ingenting med ingenting å gjøre ettersom det er nok av regn og glede seg til.

Dette er bare ting som har vandre rundt i hodet mitt idag, og avslutter det, før det blir mer forvirrende, med en analogi som har boret seg fat der oppe.

Jeg er et skip, og jeg kan se isberget i det fjerne. Det er så langt vekk at alt jeg trenger å gjøre er å endre bittelitt på kursen. Men det gjør jeg ikke, det gjør jeg aldri. Så jeg kolliderer, om og om og om igjen. Endeløst.