Hva sier dere til folk når de spør hva du jobber med?

Kjenner jeg går rundt med mye skam pga det. Tør ikke bli kjent med nye mennesker pga det..nervøs for å ende opp i en situasjon med tørrprat i butikk, frisør f.eks der det spørsmålet dukker opp siden det er så vanlig. Unngår å prate med folk som jeg f.eks gikk på skole med for lenge siden hvis jeg ser noen tilfeldigvis. Har ikke vært på en date på årevis for der og dukker det vel opp....

Veldig ekkelt og det er et stort problem. :(

Kjenner jeg har kommet til det punktet jeg skal bare lyve og si at jeg jobber med noe..

Det er ikke helt det samme, men jeg har gått på AAP i noen år pga. kronisk sykdom. Nå er det ganske sjelden jeg blir spurt om hva jeg driver med, men jeg har pleid å si at jeg jobber med å forbedre helsa. Ellers tenker jeg det er en ærlig sak å være trygda, selv om jeg forstår at det kan bygge seg opp skamfølelse rundt det.

Jeg er nødt til å søke om det selv nå, og kvier meg for mye det potensielt ender med å definere meg, ikke bare i andres øyne, men også mine egne. Uansett tenker jeg det er viktig å fokusere på hva vi faktisk fyller livet med som gir mening for oss, mer enn hvordan vi sikrer oss inntekt. Det er jo uansett så ofte folk spør bare for syns skyld uten å egentlig bry seg om svaret.

Det burde være helt streit å si at man ikke har helse til å delta i arbeidslivet, men at man jobber med seg selv.

Kalkunfilet: Har du noen forslag til yrker som er lett og lyve om? Om man f.eks får litt oppfølgingsspørsmål rundt det?

Skjønner det med et langvarig forhold..men man får i det minste prøvd seg ute i datinglivet...
men det er nå uansett bedre enn å bare sitte hjemme og føle seg ensom.

jeg er kjempeglad og takknemelig for at jeg har venner og familie jeg ikke er redd for å si ting til(med trygd og psykisk sykdom)..de får jeg støtte fra og er ikke redd for å bli dømt for det. men det er ikke alt venner kan hjelpe på med desverre..men jeg mener ikke å syte det er mange som har det mye verre enn meg der(i tilfelle noen skulle lese og tror at jeg ikke er takknemelig for det)
men selv de sier jeg bare at jeg ikke er så interessert i forhold akkurat nå..men har viktigere ting å tenke på
men det er jo bare en løgn...så jeg har i hvert fall litt løgntrening nå :D hehe

gummihjerte:
ja var på aap selv i 5 år...det positive med å komme over på trygd er i hvertfall at man får roet ned stressed med nav og usikkerheten der. mer valgfrihet også. :)
ja jeg tror jeg har begynt å definert meg litt mer som ei med psykisk sykdom og arbeidsløs enn at jeg er et menneske med andre gode kvaliteter...jeg har jo hobbyer og slikt så sitter ikke bare og ikke gjør noe som helst.
også vil jeg prøve meg på litt småjobb etterhvært...heldigvis får man lov til å jobbe litt selv med trygd så ting føles ikke helt håpløst.

så ja jeg er mest redd for det med at jeg ikke finner meg mann pga det.
ja den skammen står sterkt i meg. den ødelegger for meg.

beklager ble litt lang post med mye syting her :P

Vel, det er ikke helt stressfritt, etter hva jeg har skjønt. Dvs. man er ikke helt fritatt fra å bli sjekka opp av Nav underveis, men det er bedre enn å måtte søke om sosialstøtte regelmessig, som jeg må nå, men hvordan fikk du det i fem år? Jeg har hatt det i fire (med ett års forlengelse).

Jeg er nesten helt definert av tilstanden min, så jeg veit åssen det er... Og jeg er mer redd for å ikke finne partner pga. helsa enn pga. naving, fordi jeg føler meg så redusert at jeg ikke ser at jeg har noe å gi. Og selv om jeg har noe å gi, så er det i begrensede og uforutsigbare mengder, og det er jo ikke akkurat førstevalget til folk flest.

Uansett, du trenger ikke unnskylde. Det var ikke en veldig sytete post, og det er greit å dele tanker og følelser rundt utfordrende deler av livet.

Jeg har vært på uføre i 2 år nå og har ikke hatt kontakt med nav siden. :)
Grunnen til at det ble 5 år for meg var fordi jeg ville virkelig prøve arbeidsutprøving noen ganger før jeg bestemte meg for og søke..saksbehandleren min var ganske medgjørlig og synes det var okei å utsette og syntes det var bra at jeg var positiv til det. i tillegg var legen min og psykologen min veldig på laget mitt så jeg trengte ikke å kjempe noe mot nav på egenhånd. flott støtteaperat fra begge sider. men det var likevel mye stress for meg oppi det hele. og stress hjelper meg ikke akkurat mentalt. til slutt måtte jeg bare gi opp og bare se sannheten i øynene. men jeg lever fortsatt i håpet om at jeg kanskje en dag i hvert fall kan begynne å småjobbe litt(siden man får lov til det på trygd). prøver å være positiv til framtiden i hvertfall.


Trist å lese at du og er redd for å ikke finne noen. Det er en helt forferdelig følelse å gå rundt med jeg har i hvertfall gjort det i mange år nå og det blir aldri bedre :( synd det ikke finnes medesiner for å ikke savne nærhet med noen. hehe

Jeg møter aldri folk, så får aldri spørsmålet.
Unngår alle selskaper (blir ikke invitert), går ikke til frisør,ikke tannlege, ingenting.

Lever nokså isolert. Butikk går jeg helst på utenom rushtid.

Selv pleier jeg å være ærlig med å fortelle at jeg er ufør. Grunnen til det er for å luke ut de som ikke takler å høre det, de er ikke så mye å samle på etter min mening.

Best å passe seg. To eg kjenner har problem med tennene. Den eine ser ut til å leve sunt, men det er dette med å ha kontakt med ein tannlege som gir dei rette råda. Dette kan ein ikkje berre lese seg til. Fleire i min omgangskrets har uføretrygd. Eg veit at det er lettare for dei å vere opne i praten med meg fordi eg sjølv er på utsida av samfunnet, uansett om eg er i fullt arbeid.

veras123:
hvordan reagerer folk når du sier det? spør de f.eks om hvorfor du er det og sånt...er det med alle du gjør det?

Heldigvis så veit folk flest rundt meg hvordan ståa er, så de spør og graver ikke så mye. Men når vi vil fleipe så sier vi at jeg er "Ferie og fritids-konsulent"

Hei.

Jente på 27 år, jeg får min første uføretrygd i morgen. Har kjempet mot å bli ufør siden 2012, men i fjor måtte jeg kaste inn håndkle og bare innrømme for meg selv at nok var nok. Det er tøft å bli 100% ufør i en så ung alder, har vært syk siden jeg var 15, så har egentlig aldri jobba noe særlig. Kun 10% her og 30% der. Aldri noe fast. Alltid vært hun nye som aldri ble lenge i samme jobb og hun nye som alltid er mye borte fra jobb.

Sliter litt med det å skulle møte nye mennesker, sånn i sosiale settinger. Spørsmålet kommer jo alltid opp. "Hva jobber du med?" De i den nærmeste kretsen min vet at jeg har vært syk siden ungdommen, så de har venta på at jeg skal bli ufør. De vet det at å være kronisk syk er min jobb.

Men med nye mennesker. Jeg tenker at "er dette mennesker jeg skal ha i livet mitt, eller er det kun noen random folk jeg aldri kommer til å se igjen?"
Er det det første: "Magen vant, jeg er ufør"
De som bryr seg og ikke automatisk ser på meg som en lat skattesvindler, de spør kanskje hvorfor og hvordan livet mitt er som kronisk syk.

Folk jeg aldri skal se igjen; "jobber på bakeri og konditori." Enkelt og greit.


Og det med å finne seg en partner når man er ufør. Den rette personen bryr seg ikke om hvor pengene dine kommer fra hver måned. Den rette personen bryr seg om deg :)

Hei!
Jeg er 26 år og venter på innvilgelse av ung ufør, så vet hvordan du har det! Jeg har slitt med magen siden jeg var 17, har aldri kunnet jobbe lenge og derfor aldri fått 100%..
Du er ikke alene <3

Jeg kan ikke skjønne at man skal dømme folk fordi de er uføre.

Det finnes alltid en grunn til at man har fått uføretrygd.
Kan ikke folk godta deg som du er så er de faktisk ikke gode nok for deg.

Det skal ikke være skambelagt å motta en ytelse fra det offentlige.

Sommerfugl 72 du skal ikke skamme deg for å fortelle at du har trygd, når du treffer den rette så vil han elske deg for den du er, ikke hva du jobber med.

det ikke noe kjekt begynne på ung ufør, det var ikke plan for meg, var ferdig ved utdannelse, og bare etter behandlet dårlig og fikk psykisk ut brudd, ble jeg sendt på ung ufør.

det ikke noe kjekt begynne på ung ufør, det var ikke plan for meg, var ferdig ved utdannelse, og bare etter behandlet dårlig og fikk psykisk ut brudd, ble jeg sendt på ung ufør.

Jeg pleier å si at jeg begynte å jobbe da jeg var 16, utdannet meg senere innen økonomi, men måtte dessverre bli ufør etter 30 år i arbeidslivet.
Aldri noen som har diskutert det. Det har de ikke noe med heller, hverken årsak eller uføregrad.

En annen ting folk skal legge seg oppi, er at uføre liksom skal ligge lavt i terrenget økonomisk.
Selv har jeg vært flink til å spare/investere og levd under evne siden jeg var i begynnelsen av 20-årene.
Men nåde ta om en ufør får lyst til å bruke noen sparepenger på en bobil, en ny personbil eller på 2 reiser i året. DET er ikke bra.

En tredje ting som mange ikke tenker på. Du kan faktisk bidra til staten på 2 måter.
1, du kan jobbe og betale skatt.
2, du kan gjøre ting som gjør at staten SPARER penger. f.eks. frivillig arbeid når du orker. Mye du kan gjøre for å bidra. Være besøksvenn, samtalepartner, etc.

Dater jeg, ser jeg helst etter noen som er nettopp: ufør, passer mine ønsker og verdier. Er hun glad i å reise også og å være i naturen, har man en enorm frihet til å dra når man vil og bli borte så lenge man har anledning til.
F.eks bo i sydlige strøk 3-4 måneder hver vinter eller gå i fjellet eller oppleve Skandinavia med bobil i sommerhalvåret.

Ble langt innlegg og sikkert utenfor temaet også, men slik ble det.

Har slitt med kronisk sykdom de siste årene og det går mest sannsynlig mot uføre - eller om jeg får avslag blir jeg vel kastet ut av NAV systemet. Det har bekymret meg litt, men nå velger jeg å la det være. Vet dere, at jeg synes jeg har blitt et bedre menneske, eller medmenneske av å ha gått gjennom dette. Jeg har mer empati, setter pris på det enkle liv og ser andre på en annen måte. Om man blir ufør, hva så? Livskvalitet er minst like viktig og om man kan stille opp med andre ting etterhvert (som frivillig når man orker) så er jo det helse i det.
I kveld er jeg bedt bort, og kommer garantert til å bli spurt. "Akkurat nå er jeg ikke i jobb pga helseutfordringer. Hva med deg?" Og som en over her skriver: man får luket bort de som ikke er interessert i DEG.

For du er like mye verdt som alle andre.