Til de som leser er dette ikke et rop om hjelp eller oppnerksomhets rettet. Jeg er en 25 år gammel gutt fra oslo. Jeg har slitt med psyken i 4-5 år nå uten å tenke så mye på det, dekket over med fyske aktiviteter, jobb å lignende og latt som alt er bra til alle andre. Som sakt jeg sliter psykisk men det siste året har eg også hatt mye fysisk vont og ikke hatt murlighet til å gjøre di tingne som holt meg oppe. Knakk helt sammen i vinter pga det. Og i tilleg så sviktet di jeg trodde var mine venner meg, så ble sittende mye mye alene. Jeg er veldig snill, omtenksom , pliktopfyldene og har hat Jobb karieren på stell. Nå er jeg bare lei. Rett å slett lei alt. Har hatt målrettet og konstruktive slevmordstanker i drøyt 1 månede nå. Jeg har virkleig prøvd å se possetivt på ting å la vær men det er jeg ferdig med. Jeg er veldig ensom, hater meg selv for det meste ,har det bare vont og føler at jeg har misslykes i livet gennerelt. Er også likegjyldig til det meste. Hver gang jeg ser/hører om folk som har det bra og fint så blir jeg sint å lei meg. Har gått til psykolog på dps for 2månede siden men det hjalp ikke å da bestemte jeg meg. Min plan er å ta kvelden i september men Ønsker ikke å oppgi dato. Jeg venter til da for jeg vill ha en siste sommerderie med si nermeste familie de få vennene jeg har igjenn. Heg ville egentlig ikke men jeg føler meg så sliten og ser ikke helt noen annen vei. Det jeg ønsker er litt brean storm rundt dette spørsmålet her: Jeg har bodd hjemme hos mine foreldre nå en kort tid men har nå muligheten og nokk penger til å kjøpe egen leilighet. Skal jeg kjøpe leilighet slik at jeg har frihet di siste måneden mine? Eller bør jeg bo hjemme så jeg har masse penger til å gjøre hva jeg vill med den siste sommeren min før jeg "ikke har mulighet" til det lenger???

Hei.
Jeg har inntrykk av at dette er et forum med mange mennesker som forstår og gir støtte mer enn å hetse og tro at folk snakker om sine vanskelige tanker for å få oppmerksomhet.
Jeg har hatt selvmordstanker og flere alvorlige selvmordsforsøk der jeg nesten har klart det i over 20 år, så jeg tror jeg skjønner hvordan du har det.
Først av alt: ikke gi opp. Aldri gi opp. Det blir bedre - om man jobber for det. Og det krever tid, MYE tid. Og det krever mye krefter. Det er utveien din, jobb, tid og krefter. Og hjelp. Min erfaring er at tid er essensielt i behandling hos psykolog. Jeg håper du kan gi det en sjanse til, eventuelt å høre om det er muligheter for å delta i gruppeterapi, om det er noe du kunne tenkt deg. Jeg har fått mye hjelp i gruppeterapi, det hadde jeg ALDRI trodd at jeg skulle få. I de verste periodene mine har jeg sett nødvendigheten i medisinering. Er det noe du kunne tatt opp med legen din, om du ikke allerede går på noen medisiner?
Klarer du å se at det er depresjonen som gjør tenkinga for deg, at den skygger over realiteten? For du har ikke mislykkes, det tror jeg ingenting på at du har gjort. Jeg tror du er veldig ressurssterk da du faktisk i starten klarte å gjøre ting for å ha det bedre selv om du slet.
Jeg svarte kanskje ikke så mye på selve spørsmålet ditt, men ser på spørsmålet som et slags håp. Jeg tror du har et lite håp i deg, det håper jeg, i hvert fall. Kanskje det å kjøpe seg leilighet kan være noe positivt som får deg litt "oppå" igjen? Eller er det støtte i å bo hos foreldrene dine, gjør det deg mindre selvdestrultiv? Jeg bare tenker på om det er lurt å bo og være så mye alene når du har det så tungt som du har det nå.
Håper jeg ikke tråkka deg på tærne i svaret mitt. Eller bare kom med enda flere spørsmål, du har kanskje nok av dem allerede.

Har vært i akkurat samme situasjon. Jeg har til nå slitt med psyken de siste 11 - 12 årene. Hverken medisiner eller samtalebehandling har noen gang vært nyttig for meg. For 3 år siden satt jeg en dato på våren hvor jeg fant ut at nå var det nok. Ikke at jeg var noe spesielt bedre eller dårligere enn jeg pleide. Jeg veide tungt om jeg skulle gjøre det eller ikke og gjorde et ganske bevisst valg. Rett og slett bare lei. Begynte å skrive brev til familie og venner og planlegge hva som skulle gjøres med alt som var igjen etter meg. Så gikk tiden og det ble ikke noe av likevel. Det jeg tror skjedde var at siden jeg var likegyldig til livet, kunne jeg like gjerne holde ut litt til og se hva som skjer. Så ser det ut til at ting gradvis blir litt bedre. Selv om det har tatt mange, mange år. Enda har jeg virkelig dårlige perioder, men det er også en og annen god dag.
Tiden går, ting endrer seg. Hold ut litt lenger og forsøk å finne løsninger for hvordan livet kan bli bedre. Kanskje du kan bruke sommeren på å utvide nettverket ditt? Fortell noen du stoler på hva du føler (trenger ikke nevne alt). Det gjør så godt å kunne dele de tunge stundene. Kanskje du kan se etter nye interesser? Det er foreninger for det aller meste. Et tips kan jo være å oppsøke Mental Helse Ungdom i Oslo. Jeg tror de har et aktivt lag hvertfall.
I alle tilfeller: Ikke gi opp! Det vil garantert snu seg, selv om det kanskje er vanskelig å tro.

Anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp og evn få medisiner/bli innlagt. Føler du at du ikke klarer å fortelle lege/psykolog evn legevakta om det, kan du vise innlegget du skreiv her. Jeg har også slitt veldig i mange år, men vet at det alltid blir bedre (selv hvor håpløst det føles). Prøv alle mulige ting for å prøve å få det bedre - det kan hvertfall ikke bli verre når man har den følelsen du har nå, så du har sånn sett ingenting å tape på å prøve ;-) Kan du snakke med foreldrene dine om hvordan du har det? Uansett, det er viktig at du ikke gir slipp på psykologen din, og husk at du kan bytte dersom du ikke føler du har "kjemi" med ham/henne, det er ikke noe galt i å be om å få en annen behandler istedetfor. Men det viktigste jeg kan si til deg, er at jeg LOVER det vil bli bedre. Men det vil ikke skje med et trylleslag, du må jobbe for det. Og tenk tilbake på når du hadde det bra, eller hvertfall bedre enn du har nå, er ikke det verdt å kjempe for? :-) Du må også huske på at dette er ikke slik du er, du har en sykdom, og det gjør at du føler deg sånn. Og sykdonmer kan man bli frisk av, eller i det minste bedre av. Ikke gi opp, og Oppsøk hjelp. Og du må ikke være redd for å oppsøke oss her på denne siden igjen heller :-) Ønsker deg lykke til, jeg vet du kan klare det :-)