Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Tanketømmer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Tanketømmer

okt 12 2010 - 02:29
Jeg har ingen anelse på hvor jeg skal skrive dette, så jeg bare skriver det her, for å bare få ut tankene mine.. Prøve å få litt orden.

De fleste vil si jeg er en helt vanlig jente på 17 år, som kanskje er litt merkelig, men på en bra måte. Har en fin familie, gode venner, bra sted å bo, og karakterene har faktisk vært ikke så verst, til nå.

Men, det er alltid et men. Akkurat nå når jeg skriver, skulle jeg så veldig ønske at jeg leste på en prøve jeg skal ha i morgen, men jeg greier det ikke. Nå i over 1 år, kanskje 1 og et halvt, har jeg vært ute og inne av tja, vet jo ikke om jeg skal kalle det depresjoner, men ja, tider hvor jeg ikke har lyst til å gjøre noe, bare gjemme meg og gråte for meg selv, eller bare dø. Sånn som nå. Den meste av tiden, dette året, har jeg vært trist og grått så mye at man skulle tro det ikke var flere tårer igjen, uten å la noen se det.

Som jeg skrev, familien min er flott, har både mor og far, og 3 yngre søsken. Men det siste året har jeg fått mer og mer på følelsen av at de ikke er like glad i meg som de 3 andre.. Og ja, jeg har venninner og venner jeg er sammen med på skolen, venninner jeg er sammen med en sjelden gang utenfor skolen. Men jeg tror jeg aldri vil kunne være så veldig åpne ovenfor dem, ikke fordi jeg ikke tror de er å stole på, men fordi jeg ikke greier det. I 9. klassen, mistet jeg 4 jeg trodde var de beste venninnene mine, som jeg hadde vært venninner med siden 1. Men i midten av 9. droppet de meg bare, stengte meg ute, noe som gjorde at de fleste også gjorde det. Vil tro jeg allerede da var veldig deprimert, og ville bare dø. Sånn som jeg hadde tenkt på i 8. en stund, da jeg ble mobbet for å like Tokio Hotel. Men altså, i 10. ble ting litt bedre, jeg fikk venninner jeg var sammen med, og jeg var ikke noe særlig trist.

I tillegg har jeg helt siden 1. klasse vært utrolig stille og sjenert. Jeg liker ikke være sammen med andre mennesker, det er kanskje derfor jeg stenger meg inne på rommet så mye som mulig. Eneste jeg tenker på da er å snakke med andre på pcen. Jeg er altså ganske sjenert, tør ikke si noe i klassen, holder på å kaste opp og føler meg utrolig uvel før framføringer, og gruer meg som regel til å dra på skolen. Det gjør også at jeg har utrolig dårlig selvtillit. Jeg liker ikke meg selv, jeg liker ikke livet mitt. Jeg er som to personer. Den ene vil gjemme seg for verden, den andre vil at alle skal legge merke til seg, oppmerksomhetssyk. Men begge personene vil egentlig bare begynne å gråte foran alle, se at jeg ikke har det så bra, men det ville jeg aldri ha greid.

I fjor var også karakterene et stort problem, med en gang jeg startet på videregående, raste alle ned. Jeg hadde ikke lyst til å gå på skolen, ingen lyst til å jobbe for å få gode karakterer. Men til nå har altså karakterene ikke vært så verst. Samtidig vet jeg at jeg ikke vil greie det lenge, alt nå begynner jeg å kjenne at jeg ikke har lyst til å tenke på skole, vil ikke jobbe, vil ikke gjøre noen ting. Og skole har alltid egentlig vært en viktig ting, og en viktig ting for foreldrene mine, det har vel også noe med det å gjøre, at jeg ikke vil skuffe dem, kanskje de vil bry seg litt mer om meg.

Men det som tynger mest, er vel kjærlighetssorgen. Jeg blir så sinna på meg selv pga. den. I desember i fjor ble jeg altså forelsket - i en jeg aldri har møtt, og nå sikkert aldri kommer til å møte. Vi snakket sammen hver dag i flere måneder, og det så virkelig ut som om vi likte hverandre godt. Helt til han plutselig ikke var på msn lenger, hvor vi snakket mest sammen. Han lovet en gang da han kom på en stund senere, at han skulle komme på mer igjen, men i mai eller juni, stoppet det helt, og jeg har ikke snakket med ham siden. Jeg føler meg så dum, men jeg får ham ikke ut av tankene. Jeg savner ham hver eneste dag, får ham ikke ut av hodet uansett hvor mye jeg prøver. Jeg føler meg som regel helt fortapt og håpløs.

Jeg føler meg altså helt forferdelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det virker som dette aldri vil ta slutt. Jeg tenker hele tiden at jeg vil skade meg selv, slutte å spise, slutte å gjøre noe, bare dø. Men jeg greier ikke gjøre noen av tingene, jeg er ikke modig eller sterk nok. Å ikke greie å gjøre noe av tingene gjør at jeg føler meg enda svakere, greier ikke gjøre det jeg vil.. Og i tillegg har jeg så utrolig lyst til å snakke med noen, bare få noen til å se alt, men jeg er ingen person som liker å snakke. Vil og vil ikke at alle skal få vite om det.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! :'[
Avatar

Re: Tanketømmer

okt 14 2010 - 02:15
Hei!
Først vil jeg bare si at jeg syntes du er veldig modig og sterk som velger å skrive her inne.
Å jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver! Gjemme seg bort fra alt og alle, bare gråte og gråte (og ja, det er utrolig hvor mye tårer det er..) Den stille og sjenerte jenta, som gjør det bra på skolen. Gjør jeg det ikke bra på skolen, skuffer jeg dem og de er ikke like glad i meg. Skjønner godt at du tenker sånn! Men vet du hva? De er like glad i deg som resten av søskene dine. Selv om det ikke føles sånn.

Ikke føl deg svak (lett å si, ikke like lett å gjøre..) fordi du ikke velger å skade deg selv, slutte å spise eller bare dø bort. Du er STERK som velger å ikke gjøre det! Kanskje du har et ønske og håp om at alt vil bli bedre? Klamr deg fast ved håpet!

Har du en voksen du føler bryr seg? En engasjert lærer på skolen? Helsesøster? Et familiemedlem? Fastlege? Ta kontakt med denne personen. Vet hvor vanskelig det er å snakke om hvordan man har det. Om du ikke klarer det, skriv ut det du har skrevet her, sånn at han/henne kan lese det. Vet også hvor utrolig vanskelig (og for min del, skremmende) det er å ta dette skrittet, be om hjelp. Men jeg vet også hvordan det føles etterpå! Man føler seg bedre av at noen andre vet, at man ikke bærer på smertene helt alene..

Du fortjener ikke å ha det sånn, så håper du finner mot til å ta det første steget :)
Vil gjerne høre hvordan det går med deg!


Til forsiden