Hei, jeg vil studere dataingeniør, jeg har slitt mye med motivasjon, evnen til å jobbe effektivt med fag og vært nødt til å jobbe meg gjennom en mørk og depressiv periode i livet mitt og jobber fortsatt med min mentale helse. Har forsøkt allerede i to år å ta opp R1 og R2, og endelig i år så klarte jeg å jobbe mot mine mål, være motivert, gjennomføre og bestå. jeg har endelig fått vitnemål (strøk i R2 på vgs).

Yes, da var jeg kvalifisert! Og med nokså god margin over poenggrensen fra i fjor! Min drøm er å ta en bra utdannelse på en bra skole jeg kan føle meg stolt av, i et studie som interreserer meg. Jeg vil utveksle og flytte hjemmefra og prøve å leve et mere selvstendig og forhåpentligvis mere sosialt liv. Jeg har ofte en følelse av å sitte fast i hjembyen.

Derimot hadde jeg endelig en god følelse om at jeg har begynt å få kontroll over mitt eget liv og jeg er motivert og gleder meg til å studere. Dette har jeg jobbet hardt for. jeg søkte meg inn til dataingeniør studier ved NTNU Ålesund og Gjøvik, og OsloMet, også et lokalt universitet i sykkelavstand bare sånn i tilfelle (USN),men jeg hadde ingen intensjoner om å faktisk studere der.

Da var det bare å vente! Jeg har kjøpt meg studie pc, jeg har askjetter og glass som venter på å få flyttet inn i nytt hjem. Sommerfugler i magen!

Så kom Covid, så kom rekorder i antall søkere, så økte poenggrensen og jeg endte opp på ventelistenummer 2 på NTNU Ålesund, og har ligget på nr 2 siden hovedopptaket. I følge poenggrensen så ligger jeg 0.1 poeng under... Men jeg har fått tilbud et annet sted da, det lokale, selvfølgelig.

Hadde jeg klart å få vitnemål og søke meg inn i fjor så hadde det ikke vært spørsmål om jeg kom inn på Gjøvik eller Ålesund. Vil poenggrensene gå ned til neste år?

Så, her er problemet mitt. Jeg blir 22 i år, foreldrene mine vil at jeg skal ta imot tilbudet jeg har fått hos det lokale universitetet og ta bacheloren der. Fortsette å bo på det samme rommet i den samme byen i 3 år til, tanken på det gjør meg nesten litt dårlig, og jeg føler veldig lite motivasjon for å studere her.

Jeg føler at mange vil se på meg som egoistisk og utakknemlig, og jeg innser at jeg er i en priviligert posisjon ved å ha disse problemene i det hele tatt. Jeg har veldig mye press på meg fra mange kanter og føler at de mener jeg har dårlig tid osv. Men jeg har jobbet hardt og jeg er stolt over meg selv og når det endelig ser lyst ut så kjøres det i grøfta av noe jeg ikke kan kontrollere.

Jeg ber egentlig bare om råd og hva dere mener dere hadde gjort?

Vente et år til og jobbe eller noe lignende og prøve igjen, ta opp et annet fag? Da vil jeg også ha fått alderspoeng.

Starte på USN og ta ett år der, for så å avbryte og søke meg inn på bachelor et annet sted?

Ta til takke med det jeg har blitt tilbudt?

Foreløpig så gjør jeg ikke noe særlig mere om dagene enn å sjekke ventelistenummer minst en gang hver halvtime.

Noen andre råd/innspill? Tusen, tusen takk for svar!

Hei!

For det første; bra jobba!:)

For det andre; hvis du står som nr 2 på venteliste er det fortsatt en god mulighet for at du kommer inn. Man kan takke ja til både studieplass og plass på venteliste. Hvis du ikke får tilbud der du står på venteliste i suppleringsopptaket, har du fortsatt det tilbudet du allerede har takket ja til.

Jeg ville ha jobbet eller tatt opp fag og satset på å komme inn til neste år. Om du skulle velge og gå førsteåret ved USN, for så å søke deg direkte inn på andreåret ved NTNU, vil du få ekstrapoeng for førsteåret på samme måte som ved et årsstudium.

Men når alt kommer til alt; lytt til deg selv. Det er ditt liv. Du vil ikke gå ved USN. Det kommer tydelig fram gjennom det du skriver.

Dette er drømmen din, og du har jobbet hardt for det. Du har gjort deg fortjent til det beste, så hvorfor ta til takke med det nest beste?

Vær nådeløs når det kommer til ditt eget liv. Ikke la familien din (med unntak av hvis du har egen familie med barn osv), vennene dine, meg eller noen andre diktere dine valg eller hvordan du skal leve livet ditt.

Lykke til!:)

Han andre over gav gode råd. Men lytt til magefølelsen, gå for det valget du føler passer deg best. Det er også digg å kunne slippe ekstra boutigfter ved å kunne bo hjemme og studere i nærhet, men dette får du avgjøre selv. Når du først kommer igang med studiet og trives så vil du forhåpentligvis komme inn i rutiner og det sosiale slik at de andre bekymringene dine settes til side.

Bra jobba med å komme inn på studier :) Ej forstår at det føles ut som et viktig valg og at det er derfor du tar det opp her, ej ville gått for magefølelsen og tenkt på koffor det er viktig for deg å flytte, du kan fortsatt komme inn når du er på venteliste, ka muligheter har du for å jobbe/ ta opp fag om du venter til neste år for å studere ?