Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Store forandringer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Store forandringer

juni 18 2011 - 01:59
Da sitter man her klokken har rundet 1 uti natten. For første gangen på aldri så lenge får man ikke helt lagt hodet ned på denne puten og sovnet inn.
Det har skjedd så utrolig mye den siste uken store forandringer for meg.
For første gangen på 13 år ja det har blitt så lenge har jeg kommet frem til har jeg denne uken har kunnet satt en strek over hele denne unnvikelses personlighetsforstyrrelsen.
Jeg har vært oppsøkende jeg har vært den som har tord å ta kontakt med andre mennesker.
Og jeg merker at når jeg først har åpnet meg opp på denne måten kommer også folk strømmende til meg.
Jeg har ikke vært usikker på meg selv jeg har faktisk vært sikkert slik at jeg har klart å åpnet munnen min og prate selv.
Var på skoleavslutning for guttungene mine på onsdag, var en av de første som pakket sakene sammen men alikevel en av de siste som gikk ut av denne skolegården.
Alle jeg traff på når man skulle gå stoppet man opp for å prate litt med. Må jo si at jeg har vært mye sliten også mange nye inntrykk man skal få lagret oppi dette hodet.
Jeg var tom så ærlig når jeg stod og pratet med en av mødrene til en av guttene i klasse til største gutten min. Jeg blei faktisk møtt med forståelse av henne, handlet vel litt om at hun selv hadde sliti psykisk for noen år siden og viste hvordan det var at man rett og slett ikke klarte å sette foten på utsiden av døren. Hun hadde skjønt på et tidlig tidspunkt at jeg hadde sliti veldig mye da hun hadde merket denne unnvikelsen min. For ja jeg må si at jeg har prøvd mange ganger å få kontakt med noen av dem andre foreldrene og det har kommet til det skrittet at man har blitt bedt på en kaffe kopp da har denne unnvikelsen tredd for fult inn kommet med unnskyldninger om at man har vært syk og ikke har hatt mulighet til dette.
Men nå avtalte jeg med henne at i løp av denne sommeren skal jeg ta meg en tur bort på en kaffekopp. Føler det litt trygt når det gjelder henne på en måte siden hun selv vet hva det vil si og være psykisk syk.
Så har man også truffet en del andre nye mennesker fordi jeg har begynt med meditasjon, selv tror jeg dette er en fin ting og det passer iallefall for meg. Dette er også mennesker som gjerne vil ha kontakt med meg 3 av dem har alt lagt meg til på facebook.

På den andre siden er man jo litt skremt også da man er så redd for at man snart skal treffe denne bakken igjen. For om jeg nå treffer den så vil det nok bli veldig tøff smell vil bli stor på en måte. Glemte og si at alle mine negative tanker som jeg har om meg selv også har vært helt borte denne uken. Kan ikke huske sist gang det var slik det er også mange årene siden disse kom inni mitt hodet.

Men uansett budskap mitt med dette innlegget er jo at det finnes håp for oss alle bare vi våger å ta noen nye skritt da vil nye ting åpne seg opp for alle. Så det handler mye om seg selv oppi det hele.
Jeg vet hvor tøft det er å kunne våge dette men når man først våger så får man også nye erfaringer.
Så på sikt nå sier jeg endelig på sikt vil nok jeg også kunne få meg en god venn jeg kan besøke for jeg var kun meg selv denne dagen og det var helt greit å være det. Ingen som ble skremt på noen slags måte.

Sånn avslutningsvis vil jeg også takke min nye kjære venninne jeg har truffet via her inne. Hun er også en jente jeg sette utrolig stor pris på og for første gangen opplever jeg med henne at hun spør om hvordan jeg har det oppi det hele. Du vet selv hvem du er så jeg nevner ingen navn. Takk for at du ville bli min venn. Og alt det du vil dele med deg. Ennå en person med et utrolig godt hjerte.

Så sitter jeg her igjen også fikk jo en annen god venn innpå her tidligere også men mest sannsynelig har vi gått våre egne veier da du følte du hadde mistet meg på en måte. Veldig trist det også for jeg satte utrolig stor pris på deg også. Føler liksom ikke jeg selv har forandret meg så jeg skjønner ikke helt at du har denne følelsen. Mye mulig svarene ligger hos deg selv. Men uansett så vil jeg jo være her for deg og det vet du. Har jo ikke sagt farvel på noen måte til deg. Har desverre ikke rukket å sende deg noen mail i går og vet ikke heller om jeg kommer til å gjøre det. Når du blir usikker så blir jo jeg også klart usikker på det hele. Jeg ønsket jo bare å være din gode venn. Men du var der iallefall for meg når jeg trengte det som mest den dagen vi traff hverandre. Jeg vil aldri glemme det og det du gav til meg. Jeg er ikke den som liker å pushe på selv om du nevnte noe på dette. Jeg er vel heller der at om du skulle trenge meg vet du hvor du har meg.
Så får jeg se om jeg ikke får rotet meg til å sende deg en mail for jeg ønsker jo ikke å miste deg heller da og det vet du jeg må bare selv sette meg ned å tenke gjennom tingene på en måte. Men du vil få et svar fra meg.

Har hatt en del senebetennelse de siste dagene så det har stoppet litt opp der når det gjelder skrivingen, men nå ikveld har man kunnet kaste disse skinnene jeg har brukt og det er fint igjen.

Så til slutt vil jeg takke dere begge to som har møtt meg på den måten dere har gjort. Og jeg ser frem til å høre fra dere begge to igjen. Nå er det vel mest hun nye venninnen innpå her man først venter på svar fra. Når det gjelder den andre så vet jeg jo ikke om jeg får noen mere mail fra deg det hele tatt. Hadde jo håpet at du også kunnet tatt en sjanse og tatt et skritt og bare sendt meg en mail også men men.

Er uansett veldig takknemelig for at dere begge to finnes og dere er noen utrolig gode personer på hver deres måte.

Mange klemmer fra meg
Til forsiden