Selvkritikken. Trenger man den egentlig til noe? Kan man klare å korrigere seg selv uten? Finnes det noen gode råd/øvelser for hvordan man kan dempe sin egen indre kritiker?

Sånne større spm : burde jeg velge denne utdannelsen her? Er dette et klokt valg for min fremtid?osv vil jeg si er fornuftig .

Men janteloven stemmen i hodet bør absolutt stilles kritisk spørsmål til.

Tsmh og Rogajente, jeg tror dere begge er inne på noe. Vi må skille mellom konstruktiv og destruktiv selvkritikk.
Hvordan kan vi så sikre at den indre dialogen blir konstruktiv? Jeg tror vi trenger å holde problemet foran oss med en armlengdes avstand og betrakte "saken" med et kritisk blikk. Granske det fra flere sider for å se om ikke vi kan ha feiltolket noe, før vi starter en prosess med å klandre oss selv (eller andre) for det som smertet oss i noen sekunder. Kanskje trenger vi av og til hjelp fra noen andre med å løfte blikket og se tingene i et litt annet perspektiv. Dette for å unngå at de samme negative tankemønstrene gjentar seg. Å trene seg opp til å se ting i ulike perspektiv, tror jeg hjelper. Utvide egen horisont litt. Å møte nye mennesker som tenker ulikt fra en selv kan bidra til dette. Jeg har selv vært så heldig å få noen gode råd fra en i dette forumet som gjorde at jeg kom meg videre - fra det som opplevdes som det dype mørke jeg ikke kunne se en vei ut av.

Folk bruker jo dette forumet på forskjellige måter.

Noen ønsker oppriktige råd , andre ønsker å tømme seg/ få ut frustrasjon.

Jeg sliter med min GAD hver dag.
For meg hjelper det å fysisk bryte gammel tankemønster , kjøre en annen vei enn jeg pleier , gå en annen tur , bade i iskaldt vann i havet.
Rett og slett erase / jumpstarte hjernen for å tenke nye, mer produktive tanker :)

Så bra at du har funnet teknikker som hjelper deg.
Alt som bidrar til å øke vagaltonusen har jeg hørt er bra. Disse øvelsene du nevner er typiske eksempler på det.
Ulike pusteteknikker og sang hjelper også :-)