Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sorg som har kommet tilbake med full styrke.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sorg som har kommet tilbake med full styrke.

aug 8 2013 - 20:34
Mistet min kjære far tidlig i vinter. Jeg bestemte meg da jeg mistet min mor for nesten 20 år siden, at jeg skulle bo hos han og ta vare på han når ble gammel. Han ble 90 år gammel og bodde hjemme nesten til det siste. Sorgen og savnet var stort. De siste månedene har ting gått litt lettere. Huset jeg bor i er solgt siden vi var flere arvinger, og skal snart overdras. Har fått leilighet som jeg skal inn i løpet av noen uker. Har synes dette har vært spennende og sett litt fram til det. Men nå den siste tiden har jeg mistet helt gnisten igjen, sorgen har kommet voldsomt tilbake, har ikke lyst til og flytte i det hele tatt og har lyst til bare og gi opp. Har andre opplevd lignende ?
Avatar

Det er lov å sørge!

aug 10 2013 - 17:57
Kjære deg!

Det høres ut som du har hatt en skikkelig tøff vinter, med tanke på at du har opplevd alt dette på svært kort tid.
I tiden etter et dødsfall tar det ofte en lang stund før man får summet seg litt, og man får mulighet til å sette seg ned å ta seg tid til å virkelig hvile/sørge.
Etter et dødsfall er det så mye som skjer, og så mye praktisk som må ordnes. Man får ikke helt tid eller rom til å sette seg ned å ta innover seg det som har skjedd. Ofte blir det kapslet inn og lagt bort. Og så kan man tro at det er borte fordi man etterhvert har "glemt" det bort. Inntil....

....*BAM*¨
Man møter veggen og en haug med følelser og tanker som kommer som lyn fra klar himmel.
Plutselig har du fått tid til å ta innover deg alt som skjedde for en tid tilbake, og nå reagerer du kanskje slik du skulle gjort i utgangspunktet etter dødsfallet.

Men, det er ikke noe feil eller galt med at du føler deg sliten.
Det trenger heller ikke være at sorgen kommer på etterskudd.
Det kan rett og slett være at du er sliten, og trenger å hvile.

Har du jobbet intens i det siste og ikke tatt hensyn til deg selv når det gjelder følelser eller tanker?
Har du gjort det du ønsker å gjøre, eller gjort det som har blitt krevd at du gjør ovenfor andre?

Om du føler deg trist og nedfor nå, så trenger det ikke bety at det er en ting som utløser disse følelsene.
Ofte er slike reaksjoner sammensatte.
Det kan være stress, sorg, bekymringer....osv.

Min anbefaling er at du tar kontakt med din fastlege dersom det begynner å gå utover ditt vanlige liv (søvn, mat, hygiene..osv.).
Prat med noen som du har tillit til. Pleie deg selv, og sørg for at du ikke sitter alene med det som er tungt og vanskelig.
Noen ganger kan det hjelpe at noen bare er der, andre ganger trenger man mer profesjonell hjelp i form av terapi eller medisin.
Men, ikke fortvil.
Det er helt normalt å føle seg nedenfor fra tid til annen, og du er ikke noe unormal fordi.
Det er mange som plutselig blir deprimerte og tunge fordi de ikke har vært flinke å lytte til kroppen.
Noen ganger kan slike ting handle om at kroppen trenger å hvile seg og komme til hektene igjen :)

Du virker som et snilt menneske som stiller opp for de du er glad i.
At faren din ble 90 år er jo helt fantastisk. Ikke mange opplever å bli såpass gamle.
Han er heldig som hadde deg til å ta vare på han og bry seg. Mange eldre opplever at barna ikke har tid til dem når de lever på sine siste dager.

Bruk sidetmedord.no og snakk her inne om du føler det hjelper.
Det er bedre enn ingenting.
Og kjempebra at du tør å snakke om det.
Avatar

Takk for et fint svar.

aug 10 2013 - 20:14
Du satte ord på mye for meg. I løpet av siste året sa har følgende skjedd.I fjor sommer ble det slutt med den store kjærligheten. Så rett før jul var vikariatet på den jobben jeg trivdes så godt i - over. Så døde faren min. Huset ble solgt i sommer, og skal overtas om 1 måned, huset jeg har bodd i over halve livet og er så glad i.
Jeg har alltid slitt med prestasjonsangst. Fikk greie på for noen dager siden at man ikke kunne ha husdyr i den nye leiligheten. Men så gjorde de et unntak, og det var bra. Katten har vært en stor støttespiller. Bruker psykolog i den vanskelige perioden.Økonomien vil jo bli ganske bra, siden 1/4 av huspengene er mine. Går på tiltak hos NAV for og få fast jobb. Har hatt mange fine år i livet tross alt, sammen med faren min. Men det siste året har alt gått på tverke.
Avatar

:)

aug 12 2013 - 03:02
Ser allerede utifra svaret jeg fikk at det virker som at du tenker mer positivt allerede, og det er kjempebra.
Noen ganger funker det å sortere tankene og oppmuntre seg selv, slik som du gjør.
Du ser fremover istedenfor bakover.

Det ordnet seg med husdyr, du får etterhvert bedre økonomi, du kommer i tiltak hos NAV...osv.
Alle disse tingene er jo kjempeflott, og styrker sikkert litt på selvfølelsen.
Men, må si du har gått gjennom en tøff og stressende periode med alt som har skjedd siste året.

Men, det er et ordtak som sier: "Når man ligger nederst i hullet, så er det ikke mulig å komme lengre ned, da er det kun en vei - OPP!".
Og det er vel slik, med oss alle, at når vi ligger nede så reiser vi oss igjen på en finurlig måte. Noe som er godt!

Jeg synes du skal bli flinkere til å ta hensyn til deg selv.
Det med presentasjonsangst er noe som ligger i oss alle.
Det har vel litt med at man gjerne vil prestere ovenfor andre for å vise at man er god og duger til noe. Vel, alle duger jo til ett eller annet, og kanskje burde man generelt bli flinkere til å "ha troen" på seg selv og si til seg selv "jeg kan". For i bunn og grunn handler jo presentasjonsangsten om å være flink.
Du er jo flink til å bry deg om andre (LES: omsorgen til faren din).
Dette er jo kjempefine egenskaper.

Jeg driver en del med foredrag og opptrer med synging. Jeg har stor presentasjonsangst hver gang jeg skal i ilden. Men, det kommer av at jeg VIL gjerne at folk skal like deg jeg gjør.
Men, så har jeg lært meg en forsvarsteknikk som jeg prøver å tenke, når jeg føler meg dårlig i alt jeg gjør: "Jeg er som jeg er, og andre er som de er. Så dersom noen sier jeg suger til å synge, så får de lov til å mene det, men da må jeg også få lov til å mene at jeg er flink".
Presentasjonsangst er av og til sunt, for man skjerper sansene. MEN, selve følelsen når det står på er ekkel og meget ubehagelig.

Prøv å tenke at "du får gjøre ditt beste, og det er alt du kan gjøre".
Og ta til deg det positive som folk sier. Selv om jeg vet det er vanskelig og at det er lettere å ta til seg det negative.

Lykke til med arbeidet ditt som du skal begynne på.
Og kjempekoselig at du får lov å ha husdyr.
Jeg har selv en katt, og ville aldri vært foruten. Katten min gjør at det blir litt lettere å leve i denne ensomme hverdagen, hvor jeg ofte ikke ser andre enn nettopp katten.
Så det er absolutt sant at dyr kan være terapi og god hjelp.
Til forsiden