Blir så frustrert. Går hver dag å gruer meg til kvelden og natten. Er aldri trøtt og sliter så med å få sove. Er oppe 9-halv 10 hver morgen, og legger meg sammen med samboer kl 23 hver kveld. Men likevel blir kl masse før jeg har klart å få sovnet. Typen min snorker og får rykninger fler ganger på en natt og jeg hater snorking! Jeg må ha i ørepropper hver natt, dette er noe som engster meg også siden jeg liker å kunne høre om det pluttselig skulle være noe som skjer i huset eller noe som en burde våkne av. Typen min sover så godt og våkner ikke av at jeg omtrent sparker han ut av sengen. Jeg er kansje en av de som tar "sorgene" på forskudd, med tanke på at jeg tenker på innbrudd å sånt, men hadde følt meg mye tryggere om han var en som lett våknet og gikk opp for å sjekke om det var noen lyder eller noe som ikke stemte. Men sånn er han altså ikke. Han sovner på 2-3 minutt, bare vi legger oss i sengen! Å da er det igang, snork snork snork! F*** altså! Jeg blir jo liggende å kikke i taket, kjenner irritasjonen blir større å større, og jeg klarer ikke få sove!

Jeg tenker på om bare snorkingen kunne tatt slutt, og at han våknet og brydde seg om det var noe som skjedde, hadde vært til stor hjelp, men dette er jo ikke hans problem. Dette er mitt! Det er jeg som sliter, så jeg kan ikke legge noe skyld på han eller snorkingen hans, fordet om det er snorkingen og rykningene som frustrerer meg enormt!

Noen som sliter med noe av det samme? Noen som har råd om hva jeg kan gjøre for noe? Jeg er jo også arbeidsledig, sliter med angst og depresjon. Nav presser meg mye for å måtte ut i jobb, men jeg takler det ikke. Da jeg jobbet måtte typen min være med meg på jobb hver kveld. Fordet om jeg kun skulle jobbe i 45 min i en hall som det egentlig bare var meg å en annen mann inni. Herregud å dum jeg føler meg, men jeg får så panikk, har ikke lyst være der, blir kvalm og kaster omtrent opp, blir svimmel og klarer ikke gjøre noe. Så da sluttet jeg. Nå presser nav meg, og jeg gruer meg bare til en tlf fra de. Jeg hater alle slags tlf, så er jo redd uansett, mn går hver dag å gruer meg til at nav skal ringe. Jeg har "mannet" meg opp og møtte nav og var med på et nav møte og et annet møte med en jobb jeg kunne jobbe i. Men jeg føler ikke at jeg takler dette. jeg har jo vært ute i jobb tidligere å vet å mye jeg strever. Hvorfor kan ingen skjønne meg?! Jeg er også gravid. 6 mnd på vei, så hvorfor er jobb så viktig nå? Kan de ikke ta hensyn til det andre først og gi meg noe behandling istede for mas om jobb om jeg apsulutt må noe nå?!

Føler meg så ensom hver dag, men tanken på jobb gjør meg"sjuk". Jeg kunne sterkt ønske jeg hadde ei god veninne eller noen som jeg kunne finni på ting sammen med hver dag, bare for å ha noe gjøre om dagene. Jeg har jo en hund, men det å gå ut aleine er ikke noe jeg er flink til det heller. Føler meg som det problem barnet, og alt går jo utover kjæresten min som er oppe fra 7 hver morgen til sent på kveld.

Hadde vært koslig om det var andre her ute, som kunne tenke seg ei god veninne eller noen å finne på ting samme med! :)