Denne uken avlivet jeg katten min. Han ble akutt syk med noe i forbindelse med urinveiene som enten måtte behandles på flekken eller avliving. Han var ble 13 år. Der og da føltes avliving som den rette utveien pga hans såpass høye alder. Og vi hadde desverre ikke forsikring på han. Han var lite syk,men i fjor begynte han plutselig å tisse inne. Han fikk behandling og ble frisk. Så var det påan igjen i sommer. Så nå når han plutselig ikke fikk til å tisse i det hele tatt ble det kritisk. Det har jo vært mange ganger jeg har tenkt at det hadde vært greit å ikke ha et dyr å ta hensyn til. F.eks ved ferier og sånn. Samboer mente det var for dyrt med dyrlege ,sist betalte vi vel ca 6000. Så jeg så liksom bare pengene renne ut hvis vi skulle fortsette å ha katten. Det ville kostet opp mot 12000 å få fikset katten nå. Og jeg tenkte bare at det går ikke med en så gammel katt. Hva om det skjer igjen om 1 uke eller 1 mnd. Skal jeg betale 12000 til da... Men nå...nå angrer jeg så jævlig!Hadde jeg bare i det minste gitt han én sjanse. Kanskje hadde alt blitt bra og han hadde levd i 5 år til for alt jeg vet...Jeg griner hver dag. Har ikke orka å fortelle om han på jobben. Ungene mine er knust. Vi begravet han selv. De 2 minste var ikke forberedt på hva som kunne bli utfallet da jeg og eldste datteren min drog i hui og hast til dyrlegen den ettermiddagen. Jeg sliter skikkelig nå. Som en tung stein i magen og noe som klemmer rundt hjertet. Jeg kan heller ikke si til ungene at han kunne levd om jeg ikke hadde vært så gniten på pengene. Der og da trodde jeg at jeg gjorde det rette. Nå skjønner jeg at det var fornuften som tok avgjørelsen. Hadde jeg bare latt hjertet mitt bestemme. Han hadde sikker vært helt fin og frisk igjen nå...Jeg savner han så sinnsykt. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Du gjorde det beste du kunne der og da. Er sikker på at dyrlegen støtter deg i at det var det beste for katten, de vet vanligvis hva de gjør. At det ville kostet mange penger er noe du bruker mot deg selv nå, men jeg er sikker på at det er ikke derfor det ble avliving, det var vel noe som dyrlegen syntes var en dyre-etisk riktig beslutning.

Du skriver også at samboeren din syntes det var rett å avlive, dere må bare støtte hverandre nå, altså synes jeg at du kan forvente støtte fra samboeren din nå. Vær åpen om at du trenger støtte!

Så er det sorgen som er stor, det vil den være en stund. Vær glad for at du er et menneske som er i stand til å elske, og sørge!

At fornuften tok avgjørelsen er ikke et problem, snarere tvert imot. Å ha kjæledyr som blir syke er veldig dyrt når man ikke har forsikring (men kan likevel være dyrt, avhenger av hvor sykt dyret faktisk blir). Du må stole på at du tok den riktige avgjørelsen, og at du kjenner på anger er nok helt naturlig når du ender opp med å savne katten. Det er lov å sørge, men du strør salt i såret ved å tvile på egen avgjørelse.

Familien min fikk hund når jeg var i begynnelsen av tenårene, og etter 8 år måtte vi avlive han på grunn av sykdom. Det var den riktige avgjørelsen. Hele familien ble knust og det var en forferdelig tid. Foreldrene mine sa at de aldri skulle få hund igjen, for det var jo så vondt å miste den. Men det snudde raskt, noen få uker etterpå fikk vi en valp. Det var til stor hjelp og trøst, og sorgen over hunden som ble avlivet ble litt lettere å takle. Det blir tomt i hjemmet uten kjæledyr når man er vandt til å ha et. Velg forsikring neste gang, så blir det i det minste litt billigere om katten skal bli syk.

Tusen takk for støttende ord. Jeg håper bare samvittigheten slutter å spise meg opp innvendig. Føler jeg kunne tatt meg råd til å la han få en sjanse. Samtidig var han gammel. Men kanskje ikke gammel nok til å gå for en slik beslutning når han var frisk ellers.. huff. Hadde jeg bare skjønt der og da hvor ille dette kom til å føles, så hadde 12000 blitt til småpenger...

Kjæledyrforsikring er svært dyrt. For den som klarer å holde seg til planen for pengene kan det heller være en ide å sette av et årlig beløp tilsvarende hva forsikringen koster og ha det til den dagen dyret blir sykt, som jo ofte er på eldre dager. Så blir en selvassurandør og slipper diskusjoner med forsikringsselskapet. Tror nesten det kan gå litt i pluss, for hva lever forsikringsselskapet av...