Har prøvd å skrive her et par ganger før, men jeg har ikke fått noe svar, noe som har ført til angst så jeg har slettet innlegget.

Jeg føler meg veldig alene akkurat nå, har vært til behandling hos psykriater en stund, hun ville at jeg skulle gå gjennom en test for å se om jeg hadde en personlighetsforstyrrelse, noe jeg hadde. En uke etter kom det et brev i posten om at jeg var blitt avskrevet som pasient. Jeg vet ikke hvorfor, men psykriatikeren mente at jeg ikke hadde en så alvorlig form for PF siden jeg ikke prøvde å ta liv av meg. (en av de to jeg har)

Jeg er av den nyskjerrige typen, jeg liker å tro at det er et håp om at jeg kan bli bedre og fungere normalt. Alt dette falt igrus da psykriatikeren kastet meg på dør etter at diagnosen ble kjent.
Det jeg syns er urettferdig er at jeg ikke har blitt forklart diagnosen skikkelig, og heller ikke fått noen råd til hvordan jeg kan gjøre det bedre, evt skifte tankegang og jobbe mot å bli frisk.

Skal også sies at jeg har adhd og går umedisinert pga den andre diagnosen.

Er rett før jeg "prøver" å ta liv av meg bare for å bli tatt særiøst, men så ille burde det da ikke gå?

Håper det er noen der ute som svarer denne gang :)

Trist at ingen har svart deg tidligere.
Hei hvert fall! Leit å høre du ikke blir tatt seriøst.

Off så trist å lese!! Legg meg gjerne til som venn, vil veldig gjerne prate med deg!!:)

Takk for det :)
Skal legge deg til som venn jeg.
Tenkte meg en tur opp på psykriatisk nå for 5 gang, dem sitter alltid i møter, så håper jeg treffer blink i dag, så jeg kanskje får snakket med noen der :)

Var i møte i dag og ja, hun skulle ringe i dag, men gjorde det ikke desverre..

Begynner å bli veldig lei meg nå, føler ikke jeg blir tatt på alvor.

Har ingen andre en de å prate med dette om, folk skygger som oftes unna om jeg forteller de hva jeg feiler.

Enten så tar de meg særiøst (leser på google om diagnosen istedenfor å spørre meg) det ender da med at de holder seg unna meg, eller så ber de meg skjerpe meg, det er jo bare å stå opp når klokka ringer å gå på jobb, for dem handler det om viljestyrke, det fungerer jo på dem så de forstår ikke hvorfor det ikke fungerer på meg. Jeg kan ikke bli sint på dem heller, de vet jo ikke bedre. Føler meg bare så ensom!

De vennene jeg har elsker også å drikke i helgene, jeg blir helt tullerusk av alkohol, jeg kan ikke drikke i det hele tatt. Så ja, jeg er den kjederlige for tiden :P

Hadde vært fint å snakket med noen som forstår psykisk sykdom, noen som ikke er dømmende eller blir redd. Noen som jeg kan være meg selv med uten å holde tilbake meg selv :)