Har nå gått til psykolog siden desember. Har så langt fått diagnosen bipolar affektiv lidelse og tendenser til personlighetsforstyrrelse. Blir også utredet for asbergers, eller autismespekter syndrom som det nå kalles. Vet ikke lenger helt hvor eller hvem jeg er. Føler at alt på en måte er min feil, og at jeg er begynt gjemme meg selv, og tenke gjennom alle mine følelser, er de mine eller er det noe mine diagnoser fremkaller. Klarer meg ganske godt føler jeg, men er aldri helt sikker på hvem jeg virkelig er lenger. Så lurte på om det er noen andre som kanskje kjenner seg igjen eller har tips å komme meg. Er 23 år, og det hele tok liksom fart når jeg gikk gravid for ca ett år siden.

Hei:) slitsomt å gå igjennom utredning..det tar tid. kan kjenne meg igjen i det å ikke vite hvem jeg er, den fremmed følelsen og at jeg føler meg så anderledels enn alle andre. Jeg vet hva jeg liker og ikke liker, men hvem er jeg?

Jeg har en uspeisfisert psykose lidelse, stemmehører, rusavhengighet,sosial angst, depresisjon, tilknyttingsforstyrrelse, personlighetforrstyrrelse avhengig og unnvikende. Vi er ikke diagnosene, det er noe vi har, men pokker det preger mitt liv og ødelegger!!

Jeg har slitet psykisk siden tidlig barneårene. Det er vanskelig å leve et såkalt A4liv, er 33år og blir nå ufør. Livet føles ganske meningsløst til tider, prøver å holde meg positiv, men når jeg ser hvor lite jeg har oppnådd i mitt liv..blir det tungt.
Føler psykologene har gitt meg opp, de sier bare at jeg må lære meg med å leve med lidelsene, da medisiner har ikke hatt noen god effekt på meg. Det å vite at jeg aldri vil kunne bli "normal", at jeg alltid må være sær og anderledels føles nesten som en dødsdom, da det eneste jeg ønsker er å være så normal som mulig, bli oppfattet som ei flott og sterk jente som får til det hun ønsker. Det å klare å ta ansvar, ha rutiner/struktur, klare å forplikte meg, ha en sterk samvittighets følelse..jeg mangler en del grunnleggende egenskaper som er viktig å ha, det er vanskelig å endre noe man ikke kjenner til.

Aldri jobbet, klarte aldri å komme så langt. Jeg er oppegående i den forstand at jeg har selvinnsikt og er god til å snakke for meg. Men fungerer dårlig, isolerer meg, går lite ut og har dessverre ingen venner. Ønsker venner, men sliter med relasjoner og usikkerhet. Vet ikke helt hvordan man håndterer slike situasjoner, har liksom alltid vært en outsidere og lukket person..det gjør folk usikkere også. Det er tungt å slite psykisk, det er en usyndelig lidelse, er ikke mulig å se hvem som er "syk".