Når man går med angsten og usikkerheten fra man er barn.... hele livet. Vi med angst er på vakt hele tiden, får med oss det meste. Jeg kan ikke gå ut engang før en eller annen sårende bemerkning kommer. Hver dag, skal man finne seg i det?

Personlig så trøtt av alt, bare samvittigheten får meg til å bli. Blitt nummen på livet.

Masse mobbing der ute. Våger snart ikke gå ut, det er som 1000 kniver går igjennom kroppen hver gang.

Nei! Men hvor skal vi opponere og hvor skal vi gå å si fra? Lage et tog med barneveteraner, altså voksne som har fått livet sitt ødelagt på grunn av barndommen og som har båret det med seg gjennom resten av livet som en straff på toppen av det hele. Og ingen hjelp å få!