Heywood Jablome:

Jeg er fullstendig klar over mange av de problemstillingene du påpeker i åpningsinnlegget. Men jeg er ikke enig i at de egentlig er så alvorlige som du beskriver. Under pandemien har mange problemstillinger blitt mer synlige enn ellers og jeg vil tro at mange mennesker for første gang i sitt liv har måttet tenke noen nye tanker. Og på lang sikt tror jeg akkurat dét er bra for både individet og samfunnet.

F.eks. når det gjelder at gutter opplever mangelfull mestring i skolen, så er det ingen ny problemstilling, og det var folk som advarte mot den utviklingen allerede på 90-tallet. At gutter/menn må "snakke mer om følelser" er ikke lengre noe fagfolkene hevder - det er en myte som holdes i live av politiske aktivister og "føledamer".

Når det gjelder nyheter og media så er det nok riktig at det er mye vi ikke får servert opp i hendene - men det er heller ikke meningen, bl.a. fordi medienes rolle ikke lengre primært dreier seg om folkeopplysning. Det gjennomsnittige utdanningsnivået i Norge er mye høyere nå enn før, og etter ca 1980 har enkeltindividet en mye mer aktiv rolle i stat-borger relasjonen, også når det gjelder å holde seg opplyst og informert. (Du kan som kjent lede hesten til vannet, men ikke tvinge den til å drikke.) Og det har vært offentlig kjent helt siden intervjuet med Erik Blücher, Georg Farre og Tor Petter Hadland i TV-programmet "På sparket" i 1975 at vi ikke nødvendigvis kan ta alt som sies på statskanalen for god fisk.

Forøvrig synes jeg det er bra at du har slettet dine sosiale medier, for de har ihvertfall ingenting med folkeopplysning å gjøre.

Så kan det jo med rette påpekes at mulighetene for folk med lav eller ingen utdanning, f.eks. industriarbeidere har skrumpet inn. Det er lite å gjøre med det så lenge flere og flere arbeidsoppgaver blir automatisert (Realverdiskapningen er likevel den samme). Men både venstre- og høyresiden i politikken nekter jo å i det hele tatt diskutere borgerlønn, som sammen med en omlegging av skattesystemet ville løst dét problemet. (Og da snakker jeg om ordentlig borgerlønn, som det faktisk går an å leve av.)

Når det gjelder kanselleringskultur så er heller ikke dét noe nytt. Jeg kan bare anbefale deg og alle andre som mener kanselleringskultur er et så stort problem å se litt nærmere på de som _ikke_ rammes av det. Hva er det de gjør riktig, som gjør at "wokerne" ikke har noe som helst de skal ha sagt ovenfor dem?


Ennydagtruer:

Som jeg har påpekt i et tidligere innlegg: jeg gir bare de svarene jeg skulle ønske at jeg selv hadde fått den gangen jeg virkelig trengte hjelp.

 "Som jeg har påpekt i et tidligere innlegg: jeg gir bare de svarene jeg skulle ønske at jeg selv hadde fått den gangen jeg virkelig trengte hjelp."

God retningssnor det. Så får vi være enig om at hva som er konstruktivt å høre for folk med reelle psykiske/kroniske problemer er høyst forskjellig. Når du skriver dine korte svar kommer det kalde og dømmende frem. Du kler lengre svar, for dette siste her var faktisk interessant.

Jeg ser poenget ditt. Men nå sitter jo også beskyldningene om at jeg og andre er "kalde og dømmende" ganske løst hos mange med både kroniske og akutte lidelser, og når man har blitt beskyldt for dét mange nok ganger på uriktig grunnlag (ref. hysteriske "føledamer") så internaliserer man gjerne en spesifikk respons.

Også i helsevesenet er dette en utfordring, da helsepersonell må forholde seg både til mennesket og dets subjektive opplevelser, og lidelsene/sykdommene fra et rent faglig perspektiv (Intersubjektivitetsproblematikk). Bare fordi noen har en psykisk lidelse, betyr ikke det at de ikke også kan ha et holdningsproblem. Men på grunn av at offentlig helsepersonell også er statsrepresentanter, er de pliktig til å respektere pasientenes (sub)kulturelle tilhørighet og subjektive virkelighetsforståelse, og kan dermed ikke _kreve_ noen holdningsendring hos pasienten, bare oppfordre til det. Private behandlere og vanlige borgere har ikke denne forpliktelsen ovenfor hverandre, fordi de ikke er statsrepresentanter (og kan dermed bruke behandlingsmetoder som det offentlige helsevesenet ikke har lov til). Avtalefriheten mellom borgerne hjemler at det i en borger-borger relasjon kan stilles krav om holdningendringer, den grenser riktignok mot bl.a. diskrimineringlovgivningen, men det er likevel et stort spillerom. Borgerne kan heller ikke kreve det samme av andre borgere som de kan fra statsrepresentanter.

Mitt generelle inntrykk av "sinte hvite menn" (som eksempel) er at de ikke forholder seg til våre grunnlovsfestede liberale rettigheter, men til det de selv _mener_ de har rett på i samfunnet. (Man har faktisk ikke noen RETT til å lykkes i kjærlighetslivet, og heller ingen PLIKT til å videreføre genene sine) Men da har de jo heller ikke noe å stille opp med ovenfor andre særinteressegrupper (f.eks. "wokere") som heller ikke respekterer liberale rettigheter. Oppegående konservative i USA har skjønt dette, og at de må samarbeide med liberale (i ordets rette forstand) for å slå tilbake woke-hysteriet på universitetene der. I Norge hadde vi gode meningsutvekslinger rundt dette på Verdidebatt.no for noen år siden.

Kall meg gjerne kald og dømmende bare fordi jeg påpeker disse fakta, det lever jeg fint med. I et annet land og et annet samfunnsystem basert på andre verdier enn våre, ville det selvfølgelig forholdt seg annerledes.

Som en hvit man som var litt sintere før, så kan jeg si at våre "grunnlovsfestede liberale rettigheter" har lite med saken å gjøre. At en ikke har rett til å lykkes i kjærlighetslivet og ingen plikt til å reprodusere har lite å gjøre med personlig lykke/depresjon. Det er skivebom og resulterer i kynisme

Når du sier at det er fordi du påpeker fakta, at du blir kalt kald, så er jo det en ikke så overraskende konklusjon om deg selv. Jeg vil jo si du bommer på faktaene her med det du sier.

Vi er nok mye enige om wokekulturen

Da får vi vel bare være enige om å være uenige. Med forbehold om at vi snakker helt forbi hverandre, hva er det jeg skriver som er faktafeil her?

Faktafeilen er at problemet med å ikke lykkes i kjærlighetslivet eller å reprodusere seg skulle løses ved å forholde seg til våre "grunnlovsfestede liberale rettigheter" . Eller være forårsaket av å ikke forholde seg til våre "grunnlovsfestede liberale rettigheter" . Det har seg slik at det er fundamentale menneskelige ufordringer som ikke kan løses ved grunnloven.

Uansett er du en interessant tilstedeværelse når du har en mer åpen tone, Frikar

Da snakket nok vi om litt forskjellige ting. Jeg refererer ikke spesifikt til trådstarter her, men til problematikken han tar opp. La oss for enkelhets skyld si at det er mulig å formulere noen konkrete mål for hva man ønsker på det området. Ulike mål vil kreve ulike tilnærminger, og dypest sett vil det legale systemet i et samfunn _og prinsippene som ligger bak_ påvirke hvilke tilnærminger som er effektive og ikke. La oss si at noen ønsker et såkalt tradisjonelt forhold basert på konservative verdier. Da må man velge en konkret strategi som er hensiktsmessig i forhold til dét målet, og ikke den strategien som er en trend i "samfunnet" eller "media" på ethvert tidspunkt. Det er her grunnlovsrettigheter kommer inn. For med grunnlovsrettigheter som (retorisk) plattform står man på trygg grunn til å ta diskusjonen med alle dem som påberoper seg å eie sannheten på feltet og dermed prøver å diktere for andre hvordan de skal leve sine liv, inkludert hvilke fremgangsmåter de skal bruke for å lykkes i kjærlighetslivet. (Vi kan lære mye av amerikanere om dette. De har sine grunnlovsrettigheter helt fremme i bevisstheten som noe veldig konkrét, i motsetning til flertallet i Norge som bare ansér juridiske rettigheter og plikter som et abstrakt fenomen for spesielt interesserte.) Mange tror f.eks. at ekteskap er synonymt med monogami, men en høyesterettsdom fra 1952 (hvis jeg husker rett) slo fast at det ikke er tilfellet. Uenigheter om dette saksforholdet må dermed diskuteres ut fra andre premisser enn de juridiske. Her er det altså like mye snakk om å ha klarhet i hva som er juridiske rettigheter og hva som ikke er det. Og for å kunne kjenne til den grensen må man altså _forholde seg til_ at vi har juridiske rettigheter og plikter i utgangspunktet, ref. Grunnloven. Nå har ikke jeg sett det NRK-programmet det refereres til, men er godt kjent med at mange sinte unge menn ikke akkurat velger gode strategier for å finne kjærligheten, ikke minst med tanke på hvilke premisser de setter opp for seg selv i tilnærmingsmetodikken.

Du sier mye interessant om det juridiske, men det juridiske kan ikke gjøre noe med den naturgitte diskrimineringen mennesker driver med. De peneste, smarteste, mest talentfulle, friskeste, sterkeste osv, velger "de peneste, smarteste, mest talentfulle, friskeste osv". For å ikke snakke om å bli valgt i det hele tatt.

Juridisk frihet til sex eller forhold gir deg ikke sex eller forhold. Juridisk frihet gir deg heller ikke sterk helse eller arbeidsevne. Juridisk frihet løser dermed ikke problemene som de på utsiden egentlig sliter med.

Frihet er først og fremst den sterkestes rett.

Da snakker vi altså om helt forskjellige ting. Jeg deler ikke ditt premiss om at det foregår en "naturgitt diskriminering" eller at frihet er "den sterkestes rett", så da kommer vi nok ikke lengre her.

Kirkebrenningstiden var en overgangsperiode og en veldig interessant tid å vokse opp i. Selv om ikke internett og den nye sosiale medievirkeligheten var blitt allemannseie, så var forandringen i gang. Folk som tidligere hadde blitt sensurert (på ordentlig!) fikk endelig slippe til med meningene sine. Mange som husker den tiden ser derfor rart på de som snakker om "sensur" idag. Går vi enda lengre tilbake vet vi at det var ulovlig å ta inn andre TV-signaler enn NRK (Det ble sett mellom fingrene med svensk TV som man kunne ta inn i grenseområdene.) Men det var dessverre også mange "motkulturelle" som misbrukte de nye mulighetene til å fremme sine egne agendaer. Det betaler de dyrt for idag, og de kommer til å betale enda dyrere for det i årene fremover når flere og flere får vite hva de har gjort. Kanskje sinte unge menn kunne rette raseriet sitt den veien istedenfor innover?

EDIT: Dette er tilsvar til et innlegg som forsvant. Det må ha blitt slettet av innsenderen og ikke av admin, da det ikke var noe der som tilsa sletting ift. SDMO sine regler.

De premissene er for meg helt innlysende, så nei, da kommer vi ikke lengre. Jeg er forundret over hvor mange som ikke greier å se det, når bevisene blinker i neonlys overalt.

Det er jo en ærlig sak, men i så fall er det en kamp mellom trossystemer, og da tror jeg de sinte hvite mennene har dårlige odds. Personlig tror jeg at "den naturlige tilstand" er balanse og likevekt, og møter verden med den holdningen. Mine grunnlovsfestede rettigheter er bare et verktøy i så måte. (Jeg har prøvd alternativet du beskriver, men det var bare fryktelig slitsomt.) Siden du utfordret meg har jeg prøvd å beskrive hvordan mitt alternativ fungerer. Det er opp til deg om du vil prøve.