Da jeg var liten følte jeg var helt pling i bollen, som en vill salat. Helt pudding, rett og slett. Jeg har slitt med matavhengighet hele livet, pølser, lasagne, baguette, la fromage. Jeg hadde blitt en bolle, ja et skikkelig bakeverk. Verden var mitt fat, og jeg lå helt langflat. Bon apetit.

Men en varm sommerdag i juli satt jeg på hemsen i hytta og så på Commando, en Arnold-film fra 80-tallet. Han var stor som en biff. Jeg så ut vinduet og så min far grille pølser i bar overkropp, der han sto som en hvalross på fjellkanten. På den tid var jeg så overvektig at jeg måtte lirke meg ut mot svaberget som en krabbe. Da jeg kom ut for å spise pølser så jeg utover havet. Kunne jeg bli smidig som en fisk, ikke en hval men en delfin eller flyndre? Ville jenter alltid forakte meg, eller en dag stryke min sterke bjørnepels?

Jeg bestemte meg for å takke nei til måltidet og straffe meg selv. Ville min selvforakt være sterk nok til å gjøre det viljestyrken aldri klarte? Det var da jeg tok valget om å gå fram og tilbake til havet. To kilometer bratt bakke gjennom fjellet, uten sko, akkurat som Arnold.

I mitt hode klatret jeg opp og ned fjellet som en geit, men i virkeligheten var jeg heller en stukken gris som skle nedover mosen. Hver dag tok jeg denne turen med brødskiver med leverpostei i magen, og sa nei til pølsene til far. Nå, 15 år senere, er jeg atlet, trener nesten hver dag og spiser sunt.

Motivasjon kommer ikke alltid i form av oppmuntring og positivitet. Den beste motivasjonen kommer ofte fra selvforakt, frykt, vrangforestillinger, desperasjon, lyst og begjær. I mitt tilfelle ville jeg kicke ass og bli en biff, som Arnold. Nå er jeg atletisk og har oppnådd drømmen min fordi jeg omfavnet min sprø side. Finn din egen sprø kilde til motivasjon, let på steder du aldri ville fortalt noen om.

Du er inne på noe, jeg prøver ofte å forklare folk her inne at hat kan være en like god drivkraft som kjærlighet.