Hei, jeg er helt ny her, og ny også i situasjonen jeg nå befinner meg i. For halv år siden, klarte jeg omsider å gå fra samboeren min etter 5 år. vedkommende har utført alle former for vold som kan gjøres, de 4 første årene mest psykisk, det siste året hyppigere bruk av fysisk vold, men også hyppigere krenkelser og terror. Jeg føler meg alene om opplevelsene, da jeg ikke kjenner så mange som har opplevd det samme. Jeg vet jeg gjorde det rette da jeg gikk, men sliter stadig med min egen virkelgihets-opplevelse. Ordene "du overdiver/overdramatiserer" osv henger igjen, og jeg sliter med å innse hva jeg har vært med på, og er stadig i tvil, var det meg som var hysterisk, syk, gal osv? For å minne meg selv på, og gi dere et bitte lite bilde, disse ordene er sagt meg når jeg gråter fordi vedkommende nettop har slengt meg i veggen, når jeg ikke vil at det skal drikkes så mye alkohol da det alltid ender med blåmerker og risting. Når jeg ikke vil snakke om et problem fordi det alltid blir knusing av fat/glass eller møbler osv, når jeg blir såret av baksnakking personen utfører, fordi historiene er løgn. Jeg sliter så sårt med ettervirkningene av dette, og mange skjønner ikke hvorfor jeg enda er redd, "vi har da flyttet fra hverandre..." Er det noen her som har erfaringer med senskadene man får etter slike forhold, eller bare vil dele sin historie? Jeg opplever hverdagen som ett møte av fienden, jeg føler meg gjennomsiktig og skitten. Jeg føler at alle som ser meg, føler det samme for meg som jeg gjør, og jeg føler meg ikke "verdig" luften jeg puster i. Dette er så tungt, man skal fordøye alt, og jeg har ikke lengre et utgangspunkt på hva som er normalt, og føler ofte at jeg er "sutrete" og kansje treg, det er mulig jeg burde kommet meg over dette til nå. Eller er det ikke så rart at jeg enda er utrygg, sliten, sårbar, knekt og skjør?

Hei, jeg er også ny her. Jeg har vært i samme situasjon som deg.Det tok meg mange år å komme meg ut av forholdet. Jeg syns du er tøff som klarte det etter 5 år. Min ex hadde mange metoder for å kontrollere meg, de fleste var skremmende og nedverdigene. Han kunne bla holde hånda over munnen og nesa mi så jeg ikke fikk puste mens han lo. Den fysiske misshandlinga foregikk mest de første årene. Etterhvert var jeg så redd og følte meg så skitten og lite verdt at han ikke trengte å bruke så mye vold for å kontrollere meg.Jeg mistet kontakt med venner og familie pga oppførselen hans og ble ensom og isolert.. Den eneste som aldri sviktet var lillesøsteren min. Jeg føler ikke lenger at han følger med på alt jeg gjør, men jeg har fortsatt problemer med å føle at jeg er med i samme verden som alle andre. Mitt liv var så unormalt i så mange år.Jobben var alltid mitt "fristed" der var det begrenset hvor mye han kunne kontrollere meg. Jeg fungerer bra på jobben, jeg er godt likt, jeg har mye ansvar og har kontroll. Når jeg er ferdig på jobb derimot føler jeg meg helt tom. Jeg er ensom og klarer ikke å stole på mennesker. Jeg har en tendens til å la folk utnytte meg fordi da føler jeg at det er bruk for meg. Det å svare deg er et stort skritt for meg. Jeg syns du er modig som tar tak i ting etter "bare" 5 mndr. Jeg har ventet i mange år og håpet det skulle bli bedre av seg selv. Det er blitt bedre men jeg har forstått at jeg må ha profesjonell hjelp til å bearbeide det jeg har opplevd. Jeg ønsker deg lykke til. Husk at det er han og ikke deg det er noe i veien med.