Noen som vil snakke litt om selvskading? Jeg har hatt problemer med dette i over et år, og synes det er en flau ting å snakke med venner om. Familien min vet ikke noe om de psykiske problemene jeg har hatt de to siste årene, og det er tungt å holde det inne. Synes også det er vanskelig å snakke med venner om det. Jeg går til psykolog, og synes det er veldig greit, men har det tøft fordi. Jeg har sosial angst, og er en del deprimert..Noen ganger kutter jeg meg veldig mye, og får i etterkant veldig vondt, men fortsetter med det likevel..Jeg går inn i en slags transe når jeg gjør det, og klarer ikke å stoppe. Jeg er skikkelig flau over arrene mine, og kan sjelden kle av meg når andre er i nærheten. Håper noen her kan snakke med meg..

kjenner meg veldig igjen i det du skriver, har det på veldig samma måte som deg. er elt forfærdelig, føles nesten som om mann er blitt avhening av denna skadinga.

jeg skjønner deg veldig godt:)
har hatt psykiske problemer selv siden jeg var 12-13 år, er idag 25. Deprimert, angst....
jeg drev med cutting i forbindelese med suicidale tanker, ville egentlig bare dø, men klarte aldri og gjennomføre d. Så selvskading ble på en måte en selvterapi...
Jeg havnet også i en slags transe, kjente ikke at d gjorde vondt en gang. Syntes d var en lettelse, fikk på en måte ut litt av den smerten jeg hadde inni meg.
begynte jeg og blød, så var d jo nesten enda bedre....
men en gang så gikk d for langt, da hadde jeg vel egentlig gått inn for å kutte dypere enn d jeg brukte og gjøre. Fikk ikke stoppa blødningen, ambulansen kom...

Jeg husker ikke så mye av d som skjedde der og da. Men dagen etterpå så la jeg meg inn frivillig, jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv. Skjønte at jeg virkelig trengte hjelp.
Etter den gangen så klarte jeg og stoppe med selvskadingen... sliter fortsatt psykisk, men synes det er ekkelt/flaut at andre ser arrene mine....

Så godt at andre kjenner seg igjen! Jeg holdt også på å bli innlagt en gang, fordi jeg forsøkte å ta livet mitt med piller, men de kunne ikke tvangsinnlegge meg, derfor ble det ikke noe av. Jeg synes det er veldig ydmykende å snakke om med folk som står meg nær. Man blir avheging av selvskading ja, men jeg har vært en periode uten, så jeg vet jeg klarer det, men noen ganger blir jeg alt for svak.

Drev med selvskading for mange år siden. Da jeg greide å sette ord på smertene inni meg avtok og til slutt stoppet selvskadingen. Det tok tid,men det var godt å greie å slutte med det. :)

Sliter fortsatt men har det idag mye,mye bedere. Det som begynte å fungere for meg var å fokusere på en ting av gangen + å oppsøke personer/ting som var positive for meg.
Greide også etterhvert å skjerme meg fra familien som alltid hadde noe negativt å komme med. Fikk noen som jeg begynte å stole på,så etterhvert har jeg begynt å stole mer på meg selv :)

Ting tar tid :) stå på,det går ann :)

jeg har en form for selvskading. Jeg har sangt det til venninnen min, og helsesøster vet at noe er galt, men jeg tør ikke fortelle det til noen. For søstera m har angst, mamma og pappa er utslitt og mamma har sluttet å jobbe og går til phykolog. Jeg er redd for at mine problemer vil ødelegge familien.

Jeg er ikke en sånn som skader meg skikkelig. men om jeg må gråte, og ikke vil- så biter jeg meg eller kliper meg så ingen ser det. For da greier jeg å holde gråten inne.

så jeg trenger også noen å snakke med. tør ikke en gang skrive om det i dagboka, or jeg er redd for at noen skal lese det...

Huff:/ Du er nødt til å snakke med noen om det! Du kan snakke me helsesøster, å fortelle alt, hun har taushetsplikt og sier ikke noe til familien din viss du ikke vil det. Likevel om familien din har sine problemer så har du også lov til å ha dine problemer, du kan ikke stenge de inne. Det er bedre at du tar tak i problemene dine nå før det blir verre! Håper du gjør det, både for din egen skyld og din families skyld. Hadde de visst om dette så hadde de nok ønsket at du skulle få hjelp! Håper det ordner seg:)

ja...jeg burde egentlig det. Helsesøster vet at det er noe i veien, for vi hadde jo samtale for et par uker siden. Men jeg ville ikke si hva...
Men det er fint at det er slike steder som dette hvor man kan snakke om slikt. Har dessuten tenkt å prøve ut noen tenikker for å unngå det.
det fikk meg til å tenke på at jeg holdt på å grine på skolen i dag, og jeg tenkte ikke en gang på å gjøre det.

Sliter med dette selv, og nå snakket jeg med mannen min om det, for at han skulle vite at nå har jeg det ikke bra, venter på dato for innleggelse, fått beskjed om at det tar 1-3 uker, sannsynligvis omtrent 2.

dvs, at det er alt fra dager til 2 uker igjen nå.

Men istedenfor oppbacking av mannen min fikk jeg beskjed om at hvis jeg ville bli kvitt han var det en ypperlig måte å gjøre det på, han følte det var frastøtende med kutting....

Jeg gjør det jo ikke av den grunn.....
Men istedenfor støtte skjøv han meg fra seg og jeg sitter igjen og føler meg verre, blitt til at jeg angrer på at jeg sa noe til han og ga fra meg barberbladene til han....

Det er skikkelig dårlig gjort av mannen din å ikke støtte deg opp når du er i en slik situasjon, det er helt forferdelig å høre. Man kutter ikke seg selv fordi det er morsomt heller! Men det er godt å høre at du skal innlegges da, at du gjør det frivillig, da blir det nok litt bedre for deg. Håper det går bra! Lykke til!:)

Kjære dere, jeg er mor til ei som selvskader seg alvorlig, og jeg skulle så ønske at dere kunne dele smerten deres med oss som står dere nær. Jenta vår sier at hun skammer seg sånn over det og ikke ønsker å gjøre oss lei oss, derfor ville hun ikke at vi skulle vite det - men verst av alt er jo det å bli holdt utenfor og ikke kunne få hjelpe!! Nå er hun innlagt frivillig og lar oss få ta del i jobben mot å få det bedre, og vi er så stolte av henne og glade for å kunne få være til støtte for henne!
Tror det kan være kjempetøft å være ung idag - og bare tragisk at vi foreldre ofte er såå blinde. Unnskyld for det, men hjelp oss til å bli bedre!

Kjenner meg og igjen i mye av det du skrev, Gitardamen. Jeg har også drevet med selvskading i noen år nå, oftest i form av kutting. Derfor går jeg alltid rundt meg svettebånd på armen.

Det du sier med "transe" tror jeg jeg skjønner, når ting er som aller verst er kutting det eneste som kan roe meg virkelig ned igjen. Pluss jeg fokuserer på kuttingen da, og ikke at det gjør vondt inni meg. Har vært deprimert og slitt med motivasjon til egentlig bare å fortsette, men har en bra psykolog nå.

Det å snakke med andre kan hjelpe, men det er ikke alltid like enkelt. (Før da jeg ikke hadde psykolog f.eks, var det verre). Føler at familien ikke forstår egentlig, flott de prøver å hjelpe, men de tar meg på en måte ikke på alvor. Så ille er det ikke, skjerp deg og du vil bare ha oppmerksomhet. Som at de ikke tror en 15-åring kan være deprimert, og at det bare er passerende pubertetsgreier.
Det Emilie123 sa med å ta ting en av gangen, det er bra. Har en først begynt med selvskading, er det ikke bare å slutte sånn pang. Og det å ha noen å stole på tror jeg og hjelper, da er man ikke helt alene.

Jeg har ikke sagt noe til foreldrene mine om mine problemer. Jeg klarer det ikke. De er ikke typiske følelsesmennesker, så jeg vet ikke hvordan de ville reagert. Jeg klarer ikke tanken på å fortelle dem det en gang. Tror de har det bedre når de ikke aner noen ting. Men veldig fint at u har fått lov til å hjelpe dattra di, det er nok godt for dere begge, lykke til:)

HUff så vondt å lese. Jeg har selv drevet med selvskading i 9 år. Har sliti psykisk siden mamma og pappa gikk hver for seg da var jeg 8,5 år. Jeg hadde et opphold av selvskadinga i 1,5 år. Men august 08 begynte jeg igjen. Familien min veit at jeg dreiv med selvskading, men aner ingenting nå. godt er det. vil ikke bekymre de mer. Jeg er også veldig ensom, så når alt det vonde og ensomheten er på det meste kutter jeg meg. gjør mye anna også, men mest kutting. er lei, men bedre å ha det vondt i kutta enn i hjertet.

sender deg en god klem. Håper det går bedre med deg!

Hei, får du hjelp du da? Håper virkelig at du får hjelp! Jeg har ikke kuttet meg siden september kanskje, eller starten av oktober, og er veldig stolt av meg selv. I går fikk veldig lyst til å gjøre det, men jeg var på sangøvelse, så jeg kunne ikke gjøre det der å da, men tenkte å kanskje kutte meg når jeg kom hjem, slik at ting skulle bli bedre, men det som skjedde når jeg kom hjem, var at jeg glemte at jeg ville kutte meg, og det tar jeg som et veldig godt tegn:) Det er altfor mange som ser negativt ned på oss som gjør dette, de tror vi gjør det fordi vi synes det er kult, men det er jo ikke det som er saken i det hele tatt. Den følelsen jeg får når jeg kutter meg er god, men jeg prøver selvfølgelig å la være å gjøre det. Håper iallefall at du får hjelp!:) Klem til alle som trenger det!

Jeg får vel ikke hjelp for selve selvskadinga, men for alt det andre som gjør at jeg skader meg.

Så bra at du glemte det. hender at jeg også tenker sånn når jeg er på jobb elle ri butikken, så har jeg glemt det når jeg kommer hjem.

Mange sier at folk som gjør dte er for å få oppmerksomhet og at man er emo. Jeg blir så sinna når folk snakke rom ting man ikke har peiling på. Jeg skjuler det i hvertfall sinnsykt godt. Ingen som veit det nå heller. Men er jo mange som ikke skjuler det helle, men trur ikke at de gjør dte med vilje i så fall så er det et mindre tall.

Ja, det helt rart hvilket syn folk har. Emo handler jo ikke om selvskading i det hele tatt, det er en musikkstil. Jeg har betrodd meg om det til noen av vennene mine, men jeg var ikke akkurat stolt da jeg sa det. Det er veldig ydmykende egentlig, likevel om det er min egen feil..

Jeg har bursdag i dag, men det føles ikke slik i det hele tatt..Jeg har skadet meg selv i dag, igjen..orket ikke å kjenne på de vonde følelsene..Alt har gått meg imot i dag, og det har absolutt ikke vært "min dag" i dag..Er så ensom..Min bestevenninne kunne ikke komme til meg idag..å de andre vennene mine bor så lang unna, så jeg sitter her jeg da..Alt har bare vært kaos og stress og dritt i dag!!

Hei,jeg synes virkeligt at det er vondt å lese alt dette.Foreldrene mine fant ut at jeg skadet meg på bursdagen min og de ble kjempe sinte. Jeg visste at jeg ikke kunne avlyse selskapet mitt siden det bare var noen timer til det begynnte. Jeg hadde ganske mange tabeletter og barberblad på rommet mitt gjemt, som mora mi fant. Jeg har 2 japanske sverd som mamma kasta på meg, og ba meg om å ta selvmord så alt skulle gå over.Etterpå gikk hun gjennom hele rommet mitt og leste dagbøkene mine(Jeg har en egen bok som jeg skriver alle følesene mine i når jeg har det vanskelig) hun ble bare sint og kjeftet på meg.Litt senere måtte jeg svare på mange spørsmål mamma og pappa hadde, men jeg klarte ikke å fortelle dem om det,så jeg fortalte bare masse tull som fikk tingene til å virke mye mindre arvorlige.Jeg er 13 år og har allerede prøvd å ta selvmord 6 ganger. Jeg vil gjerne gå til psykolog, men tør ikke. Jeg klarer ikke å snakke om følelser eller noe slikt. En gang skulle jeg egentlig begynne på bupp(Psykolog for ungdom) men så klarte jeg det bare ikke.Har noen av dere tips om hvordan jeg skal klare å slutte med selvskadingen? Jeg setter pris på alle råd :D

Vondt å høre hvordan du har det, du som er så ung å!:/ Ihvertfall veldig vondt å høre hvordan foreldrene dine takler det. De skulle ha støttet deg istedet. Jeg har ikke så mange gode råd å gi selv, for jeg har ikke klart å slutte jeg heller. Men jeg gikk til psykolog et års tid, å det hjalp veldig. Jeg har også veldig store problemer med å snakke om følelsene mine, så jeg var ganske stille noen ganger da jeg var til psykologen. Men likevel fikk jeg frem ganske mye, og hun spurte meg mange spørsmål som jeg kunne svare bare ja og nei på, og hun gav meg mange gode råd(som jeg ikke helt husker i farta..!) som gjorde det bedre for meg. Det var også godt at bare noen brydde seg, og ville snakke med meg, det hjalp også i lengden. Jeg husker en ting som har hjulpet meg da, å det er musikken. jeg spiller gitar og synger, og det hjelper meg veldig å synge når jeg blir deppa, da får jeg ut følelsene mine, litt ihvertfall..Også maler jeg litt, for da roer jeg meg ned. Det du kan prøve er å kvitte deg med alt det du bruker å skade deg med, slik at du ikke har sjansen neste gang du føler for det. kanskje du burde tenkt på å gå til en lærer å..! Jeg fikk skikkelig god hjelp av lærerinnen min da jeg hadde det som verst. Det var hun som fikk meg til å gå til psykolg, og hun var der for meg selv også. Det er veldig godt å ha en voksenperson å snakke med..Hvis du ikke har noen slike alternativ så kan du jo skrive inn her hva du føler, for å få det ut, så får du kanskje litt respons tilbake fra noen av oss! Håper du finner en måte som gjør hverdagen din litt enklere iallefall! Lykke til, Klem:)

en anbefaling til dere som akuratt har beynnt med selvskading SLUTT NÅ!!
dette sier jeg fordi jeg vet at desto lengere men holder på med det desto vanskligere blir det å slutte. har holdt på med dette i 14 år og er dritttttt lei, det er et helvete å komme ut av, har hatt så mange turer på legevakten og sydd så mange sting.
jeg har ikke lenger mulighet til å gå med t-sjorte eller sjorts... og det kommer jeg aldri til å kunne gjøre heller... jeg slutter i perioder og så begynner jeg igjen.
jeg tør ikke lenger dra på legevakten, for jeg er sikker på at de bare sender meg rett på psykiatrisksykehus, det gjør de hver eneste gang!!
jeg har ved et uhell kuttet i sener og har nå mistet følsen i store deler av venstrearmen min pga selvskading, ikke fordi jeg skulle ta livet mitt, men ut av ren frustrasjon.

dette er dritt skummle greier, og flere og flere unge mennesker begynner med det, det er nesten blitt en trend. da jeg var tennåring var det mye spiseforstyrelser nå er det selvskading som regjerer hos de unge. og ikke bare er det avhengihetsdannende det kan også være ekstremt farlig.
Selv om man ikke gjør det med vilje så kan man gjøre stor fysisk skade som vil vare resten av livet!!!
det er ikke verdt den lettelsen det gir! det er bare en lett og kortvarig løsning på noe, i lengden må man finne andre mestringsmetoder!!

lykke til

Takk for det! Jeg tror nok vi kanskje trenger et slikt spark i baken.. Synd å høre hvordan selvskadingen har ødelagt for deg! Kan ikke gå i t-skjorte lenger jeg heller, bare med folk jeg er trygg på! Selvskadingen hjelper jo ikke ettersom jjeg fortsatt sliter med det samme. Vi må lære oss å ta tak i de underliggende problemene..Men, det er jo ikke alltid like vanskelig. Psykologen min sendte meg ut iverden på egenhånd i november..det skulle hun aldri ha gjort..Jeg hadde ikke kutta med på lange stunder i november..Men, det kom jo selvsagt tilbake da jeg ble satt til meg selv!

Ja, jeg gjør det, men det er jo ikke noe farlig? Jeg gjør jo det bare mot deg selv, ikke mot noen andre, så så lenge jeg bare gjør det mot meg selv, så gjør jo ikke dte noe.. en venn av meg avslørte meg, og hun kjeftet på meg, men jeg kan ikke kjønne hva som er galt med det, kan noen fortelle meg det??

Det er farlig! Forsto ikke det før ca nå jeg heller..hvor skummelt det egentlig er. I starten skadet jeg bare litt, og trodde jeg hadde kontrollen. Og så ble det bare mer og mer, og til slutt skadet jeg meg slik at det ikke stoppa å blø..å det er farlig! Man kan "bomme" og treffe på blodårer, og da kan det gå skikkelig galt.. det hjelper ikke hvor forsiktig man er, det kan gå galt uansett.. Sant nok at du ikke skader andre enn deg selv, men husk at de blit redde for deg, og vil dit beste! Vet det er vanskelig å tenke sånn, for jeg gjorde ikke det før jeg heller.. Håper du forstår:)

Jeg klarer ikke å legge vekk uvanen med å skade.. Med en gang ting går meg i mot så tyr jeg til ting jeg ikke skal! Dette er vanskelig!