Har nettopp funnet ut at jeg faktisk er en selvskader.
Det var noe nytt som jeg ikke har tenkt så mye over tidligere. En har vel streifet innom dette, men selve definisjonen har jeg ikke gått noe nærmere inn på.

En lærer stadig nye ting om seg selv.

Fått en ny retning for studier nå da som kan rette lys mot andre deler av en selv. Jeg kjenner godt til at det er en del mørke kroker i selvet og det er nok enda en god del igjen å oppdage før en havner i mål med totalen.

Blir jo interessant å se om det dukker opp noen aha opplevelser som kan få frem ting fra hukommelsen også. Det er en del som ligger i det grå der. Mulig en også kan frembringe litt mer av den tilgjengelige kapasiteten dersom en får andre metoder å takle stress på. Alt en har tråklet seg igjennom tidligere har iallefall vist meg at en kommer et godt stykke på vei ved å øke kunnskapen rundt seg selv.

Selvskader på hvilket plan?

I lengre tid har det vært "usynlig" selvskading. Ved at en slår seg selv eller slår inn i ting så en skal få kjenne på smerten.

Nå har det gått over til den synlige biten.
Det er en meget uheldig mestringsmetode en har hatt med seg fra langt tilbake og det en har gjort tidligere sluttet å fungere. Da måtte det nye tiltak til for en får et visst snev av desperasjon over seg da det er en del hendelser i livet som en ikke rår over foreløpig.

Det er en del relativt kraftige ting som ikke egner seg på trykk så skal ikke gå videre inn på det her. En kan jo gjerne si at situasjonen er sammensatt av en god del faktorer som gjør det litt ekstra utfordrende.


Tilbake til denne selvskadingen.
Jeg var ikke klar over før i går hvordan jeg har brukt dette systematisk over mange år. Hvordan en har søkt smerte på flere nivåer. Der har en også vært annerledes enn mange andre som en har observert gjennom tiden. Folk som da ikke er selvskadere. Jeg kan ikke minnes å ha snakket nevneverdig om denne problematikken så det har ikke vært et stort tema i hodet. Det har ligget der og ulmet en stund da. Så et program om selvskadere en gang i tiden og gjorde et par forsøk for å kjenne på følelsen som kom med det. Det som stoppet meg da er vel merkene en får på seg som en ikke kan skjule. Følelsen av lettelse det gir gjør mang en situasjon lettere å takle. Jeg vet jo selvsagt at det ikke virker i lengden, men det blir ofte en del merkelige løsninger når en ikke får tenkt godt nok igjennom ting.

Denne eksponeringsgreia som er en klassiker innen flere miljøer virker iallefall ikke. Jeg har jo redusert angst for angsten og er ikke lenger redd for symptomene som kommer. Det hjelper jo en hel del selvsagt og det er takket være selvstudier for reaksjonære mønstre innad i organismen. En er sjelden redd for det en vet hva er.

Når det kommer til å takle hverdagen så var jeg også i gang der med en veldig stor bedring. Det tok lang tid å komme en millimeter, men det føltes bra at en fikk en god utvikling. En endret også en god del tankemønstre fra det negative til det mer positive.
Innad ligger det hele som regel og selv om en sitter i det mørkeste mørke så kan en velge å dra frem andre deler av seg selv. En trenger ikke bare kjøre etter det som er automatisk.

Ved å endre vaner vil en endre seg selv. Det tar tid, men det går faktisk lettere enn hva en slulle tro dersom en klarer å ta stress vekk fra ligningen. Ved egen utvikling har en kommet dit hen at en har rotet seg opp i noe opplegg fra NAV. Det dukket opp en mulighet og litt tøff i trynet så tok jeg den. Det var litt tidlig da en har endret mønstre i overflaten bare foreløpig. Så det ble en overveldende reaksjon fra gamle innarbeidede mønstre. det blir helt klart en stor utfordring å snu om på dette og jeg er ikke helt sikker på om det vil gå heller.

Alt en har gjort tidligere fungerer i gitte situasjoner. Dette ble da en ny situasjon og da måtte jeg prøve noe nytt. Valget falt da på et skarpt blad. Det har fungert veldig bra med å roe ned så det kan få meg igjennom oppstarten på dette prosjektet. Det vil dog aldri være en løsning som kan fungere på sikt og det vil bare gjøre ting verre. Det er jo litt trasig å innse dette for en ønsker jo gjerne å bedre sitt funksjonsnivå betraktelig. Hvilket jeg også vet godt at jeg kan klare å få til dersom en slipper press og kan gjøre det etter egne metoder.

Jeg leter litt etter løsningen for å frigjøre meg selv. Det er jo innad det er konflikter og det gjør det hele så problematisk. En kan ikke dra vekk fra det og nærme seg det gradvis. Når det trigges som verst har jeg heller ikke kontroll på det og det blir ofte for mye som må ryddes opp i etterkant. Det skaper en del trøbbel da det blir vanskelig å følge med på egen utvikling og hvordan en føler seg der og da. Det kobles helt ut og en får ikke tilgang til det. Derfor kan det ikke benyttes på en god måte i utviklingen. Så jeg er da nødt til å redusere triggere så mye som mulig for å ha et stabilt grunnlag til å ta ting fra et nivå til det neste.

Hovedtyngden ligger jo i det at jeg trigges så sterkt av andre mennesker. Det er vanskelig å finne noe å gjøre hvor en ikke trenger kontakt med dem. Det er heller ikke et ønske å være permanent borte fra omverdenen, men det er det som fungerer best til å beholde fokus innad i én personlighet og ikke skifte mellom flere. Alle er deler av meg selv, men en del av det som kobles til minnet later til å ikke fungere som det skal så erfaringsmessig blir det ikke helt riktig på et vis. Det er litt vanskelig å forklare akkurat det her.
det blir som å oppleve seg selv utenfra. En er da ikke lenger sikker på om tanker og følelser er sine egne selv om de er det. Spesielt når det dukker opp ganske kraftige motstridende ytterounkter fra en og samme situasjon. Det blir også en konflikt mellom det emosjonelle og det kognitive.


Det er iallefall flaks jeg ikke tenker spesielt mye over ting.