Nå fikk jeg en ny nedtur her, så prøver å skrive den ned istedenfor å grave meg helt ned i negative tanker og følelser. Men akkurat nå føler jeg meg så tragisk.

Var litt sliten på slutten av jobbdagen og ser ett innlegg fra exen. Der jeg får inntrykk av at han gjør masse meningsfulle ting, mens jeg sitter her å jobber med meg selv. Så kommer alle disse tankene og følelsene som bare drar meg ned. Så her klarte jeg ikke holde tankene unna. Føler at livet går fra meg. Blir så overveldende. Når jeg er nede føler jeg ingen fremgang.!!!

Måtte bare bøtte litt igjen !
Tusen takk for at dere tar meg i mot !

Er det mulig å ta en 30-dagers pause/slumring fra å se slikt ? Eller er det slik at du må følge med litt ?

Jeg har satt han på pause, men dette innlegget var på en felles plattform. Så vanskelig å unngå alt!

Men noen som har noen verktøy som kan ta imot en sånn plutselig overveldelse? Jeg vil jo fortsette prosessen med å være snill med meg selv.

Du kan styre dine tanker, men ikke hva som skjer utenfor. Når en slik post dukker opp, så kan du bla videre. Selv om du får følelser, så behøver ikke disse overstyre fornuften din.
Det beste du kan gjøre for psyken din er å kutte ut mediet.

Viktige her er å huske at du har muligheten for å ta kontroll.

Ja til en viss grad klarer jeg å styre dem. Men skal nok øve meg mer for jeg er ikke der jeg vil være helt enda. Spesielt ikle når noe så plutselig skjer. Hva gjør du for å styre tankene Totalvrak?

Jeg angriper tankene som følelsene mine medbringer, ved hjelp av logikk og fornuft.

Hvis jeg får en intens følelse av at jeg har gjort noe feil, så kan jeg trøste meg med tanken om at hendelser ikke er fullstendig kontrollerbare.

I din situasjon: Du ser ett innlegg fra en tidligere elsker, du får intense følelser på grunn av en rekke variabler. Du er sliten og tankene begynner å rulle, hva er veien videre?

Du behandler de mentale sårene med fornuft.
Da spør du deg selv: Hva forandrer dette?
svaret er ingenting! Det er hans liv, og hva han gjør, eller oppnår, er ikke relevant for deg. Livet ditt er altså uberørt, du kan heller ikke kontrollere hans liv, så det er unødvendig å investere følelsene dine i det.

Nå går jeg bare ut i fra at dette var situasjonen, men du forstår hva jeg mener håper jeg.

Jeg vil også legge til, at negative følelser er greit, vi må akseptere dem. Men tankene knyttet til dem, behøver vi ikke akseptere. Det er en viktig differanse her — hvis du vil vokse som person.

Usikker01: når du ser innlegget og starter å gruble, er det da mulig å:
1. La de tankene komme uten å stritte imot
2. Akseptere at slike tanker kan komme
3. Unngå å veve deg selv inn visuelt sett
4. La tankene gå og komme igjen

Som Totalvrak også skriver, ikke styr unna de vonde tankene. La de komme og hå, og heller fokuser på det du gjør akkurat nå.

Forstår at dette er utfordrende, jeg personlig forstår deg svært godt (uten at jeg skriver mer om det) - men ikke spinn avgårde i en tanke, la den dra på tur igjen.

Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Du virker å være en person som mange vil verdsette på flere nivå.

Ser at jeg skal øve meg på å snu tankene slik at jeg lettere kan la de gå, så kan jeg repetere det om tankene kommer tilbake.
Det han gjlr har ikke noe med meg å gjøre, jeg skal jobbe med meg selv og det er det fokuset jeg har. Bli trygg i meg selv.

Nå blir det mange spørsmål, en noen som opplever å ikke helt vite hva en ønsker og blir derfor handlingslammet? Jeg vet ikke om keg ønsker å være venn med han, jeg vet ikke om jeg orker å møte han (noe jeg kan risikere). Vi er begge med i en felles aktivitet, akkurat nå er han mer med enn meg. Så på den måten påvirker det han gjør megda jeg mister en arena. Men igjen vet jeg ikke hva jeh vil. Hællandusen nå bøtter jeg hele tiden. Tusen takk for svar Totalvrak.



Hvis jeg husker riktig så prøvde jeg å bare la tanken være der. Men antsgelig stritter jeg i mot slik st følelsene og tankene bsre blir større og større. Pusten plwier å hjelpe lit. Har du forslag til hva jeg kan si til meg selv for å prøve å akseptere. Kanskje jeg kan øve meg på å se dette: "Jeg skjønner at jeg føler det sånn som dette, det er ikke rart/feil."

Du må først finne ut svarene før du går inn i en situasjon som kan gjøre deg engstelig, forberedelse er nøkkelen.

Hvis du ikke vil være venn med han, eller ikke vil møte han, vær ærlig med deg selv og finn ut av hvorfor det er slik.

Om dere bor i en liten by, så er sjansen for å møtes høy. Da må dette aksepteres i forkant. Da tenker du: «jaja, selv om jeg ser han må jeg ikke snakke med han, jeg har mine egne ting å bry meg om, og han klarer seg fint uten meg. Kommer han bort, så har jeg en plan om å si høflig at jeg ikke har noe behov for en samtale.»

Dette var ett eksempel, tenk på tankene dine som et arsenal du kan ta i bruk når krigen kommer. Slik som en Filosof ville gjort!

Jeg er ingen følger av å la tankene være der, for meg personlig, så er tankene en stor grunn til at følelsene mine forandres. Derfor er denne måten treffsikker, så lenge man er forberedt.

Dine første tanker er faktisk utrolig bra! Men bare vær sikker på at du forstår hva som skjer, så du ikke lyver til deg selv når du sier at du «skjønner» hva som foregår. Det er vanskelig for oss å tro på disse tankene hvis de ikke er helt sanne. Så mest mulig sannhet trumfer her!

Alt jeg kan si er, hvis du er kjent med én tanke, eller situasjon, så legg en plan. Skriv ned tanken på papir, angrip den med forskjellige vinklinger. En tanke kan være realistisk, og enda ikke være fornuftig. Det er ikke alt vi behøver å bære med oss, og da er denne kritiske tenkningen nøkkelen både til å takle og angripe en situasjon.

Du skal lære deg å ikke bli angrepet mentalt, du skal være utrustet!

Jeg vil også legge til, at det av og til kan forekomme bakholdsangrep, dette er tanker eller uforutsette situasjoner. De er skremmende, men det gode er at med erfaring så blir sjansen for et slikt mentalt bakholdsangrep, minimalisert.

Ja det er stor sannsynlighet for at jeg møter han i den nærmeste framtid. Jeg tenkte kanskje å skrive ett "brev" (som jeg ikke sender) til han. Bare for å klargjøre for meg selv hvordan det ligger ann. Er det en fin forberedelse og en fin bearbeidelse. Det er nok en del jeg ikke har klart å bearbeide enda.

Føler meg gal når jeg spør om dette her. Men som dere vet har jeg ikke helt kontroll over tankene mine enda. Jeg kaller det for glidende tanker... men tror hjernen bruker dette som en flukt fra virkeligheten. Hjernen har lagd egne små historier der jeg dagdrømmer meg bort fullstendig. Noe som gir meg falske gode følelser. Føler det er noe annet enn sånm ilustrering som kan være positivt om det brukes riktig. Den verste tanken er at jeg er en person som kan alt og har masse makt og kan påvirke verden. Jeg tror ikke på noe av det.

Noen av dere gode her inne som kjenner seg igjen?

Likte at du brukte ordet bakholdsangrep. Det er akkurat det det føles ut som.

Tusen takk for alle avarene dine. Det er så godt å kunne skrive med noen. Jeg er nok prwget av denne tiden (sånn som alle andre)

Dagdrømming i små doser er jo håp og muligheter som oftest, om alt fra a til å inkludert lottogevinst og fryd og gammen.

Tror du ikke din eks vet litt hvordan du har det sånn faktisk, og dermed vil ha litt forståelse for det du tenker. Venner kan man bli senere, selv om jeg ikke har blitt venner med noen i min historikk før kanskje 10-15 år etter bruddet. Skjønt venner, man blir aldri det - bekjente tror jeg er bedre beskrivelse. Og det er passende for begge parter.

Men øvelsen om å forberede deg litt på mulig reaksjon og bearbeide igjennom å skrive er nok bra. Skriver du så får du et mer distansert forhold til tankene også, og dermed klarer å løfte deg litt ut av situasjonen.

————
Da jeg antar du svarer til Totalvrak, så er mulig den profilen er borte når du leser dette. I en post skrives det at det skal logges ut herfra.

Han vet at jeg strever med angst, men er ikke den personen som forstår og vet hvordan han skal håndtere det. Han sa at han skulle la meg være i fred! Men siden jeg ikke følte på slutten st jeg fikk det jeg trengte så ser jeg ikke noe vennskap å gå tilbsle tilbake. Sikkert mye jeg skulle ha sagt til han (derfor skal jeg skrive ett brev - som jeg ikke sender). Så kan det hende i fremtiden en gang at vi kan være overfladiske venner/bekjente. Men akkurat nå er det vanskelig.

Tusen takk for svar Nidelven!
Setter utrolig pris på det!

You are most welcome Usikker01

Jeg tror at felles oppfattelse omkring et godt forhold bunner i hvor gode venner man har klart å blitt innad i selve forholdet. Det å undres seg og være oppriktig nysgjerrige på hverandre altså. Og for å gjøre mitt poeng omkring dette kort, så virker det ikke som du har blitt møtt på dine behov. Dermed er det litt som du skriver, et litt tynt vennskapsbånd igjen - som kanskje er best å slippe også for din del. Selvsagt sårt, men vel - se for deg at angsten er borte imorgen, så vil du trolig ikke se for deg et forhold med han da heller - nettopp fordi det kunne blitt oversett øvrige behov. Vennskap etter brudd blir uansett i beste fall klamt og kunstig i starten - noe begge også vet.

Du vil garantert bli møtt på dine behov ved senere anledninger, og man vet mer og mer hva man ikke vil ha etter slike erfaringer. Selv om det sies at man ikke bør være nedsidefokusert, så tror jeg det er greit å tenke på det som ikke var bra i forholdet - det skaper mer distanse til løpske tråder av følelser og flyktige savntanker.