Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Samfunnskritikk?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Samfunnskritikk?

des 12 2020 - 03:11
Sitter her nok en natt, så veldig ensom og har lyst til å skrive noe samfunnskritisk, da jeg mener det er på sin plass, men denne hjernen jeg har fått fra naturen, kobler bare ut og makter ikke å skrive så mye, eller kanskje det bare er fordi det jeg skriver ikke er korrekt eller at jeg har for lite innsikt i ting. Jeg føler meg ikke akseptert og verdsatt av det ordinære yrkeslivet og av skolen som det mennesket jeg er, og det gjør vondt. Nå er det blitt noen år siden jeg gikk på skole eller var ute i det ordinære yrkeslivet skal sies, så det er mulig at en del har forandret seg til det bedre!

Mine kvaliteter og egenskaper som menneske har aldri betydd noe for det ordinære yrkeslivet og skolen føler jeg, for hadde de betydd noe så hadde jeg ikke sittet her i dag og krevet dette, så hadde ikke livet mitt kollapset og havarert slik det gjorde, så hadde jeg kanskje ikke blitt alvorlig psykisk syk! Det er de konklusjonene jeg drar, men kanskje er det for enkelt å tenke slik. Jeg føler alt er en konkurranse om å være mest mulig effektiv og gjøre alt etter boka for å komme seg videre i konkurransen og bli belønnet, man skal med andre ord være slik som det ordinære yrkeslivet og skolen vil at man skal være, man skal ikke være veldig mye annerledes før man faller ut av konkurransen og blir en taper i den, det er mitt syn på det, men kanskje jeg tar feil.

Jeg kaller ofte dette for ett sosialdarwinistisk konkurransesamfunn, men kanskje tar jeg helt feil i å kalle det det, det er godt mulig, men nå skal det sies at jeg ikke har peiling på disse tingene. Det er lett å finne en enkel forklaring på ting når man har det vondt tror jeg, som passer til det synet man allerede har om ting, som passer til ens egen oppfattelse av verden! Men jeg tenker at hadde mine kvaliteter og egenskaper som menneske blitt verdsatt av det ordinære yrkeslivet og av skolen, hadde de betydd noe, så hadde jeg hatt en jobb nå, eller noen meningsfull aktivitet i hverdagen, så hadde jeg sluppet alle disse årene med motgang, så hadde jeg kanskje sluppet å bli så syk! Eller kanskje blir det alt for enkelt å tenke slik?

Kanskje jeg bare tenker med følelsene mine og er bitter fordi livet ikke ble slik jeg hadde tenkt, bitter fordi jeg havnet i denne ensomme livssituasjonen, bitter fordi jeg ble alvorlig psykisk syk og ikke har jobb eller noen meningsfull aktivitet i hverdagen? Nå skal det sies at jeg jobber med saken angående dette med å finne jobb og noe meningsfullt å fylle hverdagen med! Er jeg deprimert? Har det gått betennelse i følelsene mine? Kanskje er mye av dette min egen feil som ikke bare trosser min frykt og deltar i noe frivillighetsarbeid eller deltar på noen av de tilbudene jeg har fått gjennom helsetjenesten? Angst og sykdom/diagnose kan nok forklare en god del hos meg, men jeg vet ikke lenger, jeg er så forvirret, kanskje ønsker jeg egentlig ikke å ha det bra? Kanskje står jeg med vilje i veien for meg selv, jeg skulle isåfall likt å vist hvorfor! Kanskje er det så mye lettere å sitte å syns synd om meg selv, fordi da slipper jeg å ta ansvar for eget liv, slipper å ta grep, slipper å jobbe med ting, fordi det er trygt og komfortabelt å være der man er? Eller er det sykdommen og diagnosen min som gjør ting ekstra vanskelig for meg? Jeg tror kanskje det er en kombinasjon av disse tingene jeg, at disse tingene er flettet inn i hverandre. Jeg tror også at jeg er deprimert og i en sorgperiode over at ting ble som de ble i livet, at jeg ble så syk som jeg ble.

Jeg tenker og føler at jeg aldri var bra nok for det ordinære yrkeslivet og for skolen. Jeg har kun gjort mitt aller beste i hele mitt liv føler jeg, jeg vil så gjerne tilfredstille andre men mitt aller beste var aldri bra nok føler jeg. Alt fokuset var på konkurransen og det høye tempoet og jeg ble sett på som ett problem i stedet for som en ressurs, det er det jeg føler, da blir man før eller siden skvist ut av denne konkurransen og ender opp som en taper i den. Eller kanskje jeg egentlig ikke prøvde mitt aller beste? Det skal sies at jeg ble så syk at jeg ikke klarte å fungere i det ordinære yrkeslivet og på skolen, men om jeg ikke hadde blitt syk også, så hadde jeg nok havnet utenfor tror jeg, fordi jeg er for saktegående og fordi jeg ikke har de egenskapene som jeg føler det ordinære yrkeslivet og skolen er på utkikk etter! Men det er bare noe jeg tror.

Er vi nødt til å sette noen mennesker til side for flertallet og denne harde konkurransen i samfunnet? Er vi nødt til å ha en så hard konkurranse? Hva tjener vi på å ha en så hard konkurranse? Og hvem tjener på det? Og eventuelt hva er prisen vi må betale for den? Er det i det hele tatt en hard konkurranse i samfunnet? Tar jeg helt feil? Eller er det bare jeg som er lat og talentløs? Jeg bare stiller noen spørsmål her som jeg lurer på selv, for når sant skal sies så har jeg veldig liten peiling på hvordan samfunnet fungerer og henger sammen, mekanismene i det, og har veldig liten innsikt i samfunnet generelt føler jeg, annet enn det jeg selv har opplevd og erfart i forhold til skolen og det ordinære yrkeslivet. Jeg sitter med følelsen av at ting er veldig komplekst og sammensatt, for komplekst og sammensatt til at jeg fult og helt kan forstå det og alle aspekter ved det. Jeg syns dette er veldig vanskelig, og jeg skulle gjerne vært smartere og ha mer innsikt i ting.

Det skal sies at det er mulig jeg er helt på viddene med dette innlegget, for det føles ut som at jeg ikke vet noe lenger, så forvirret er jeg. Det er ikke bestandig så lett å orientere seg i verden og i virkeligheten. Takk for at du leste.
Avatar

Re: Musicman, samfunnskritikk.

des 12 2020 - 04:49
Verdiene dine slik som jeg tolker dem, tilsier at du setter egen selvfølelse ut i fra hvor samfunnsgagnlig en er.

Men samtidig, så holder du ikke deg selv ansvarlig for denne følelsen, da det virker som du ser på deg selv som et håpløst offer.

I boken til Mark Manson, «The subtle art of not giving a f*ck» så går han over nettopp dette, ut i fra det jeg har lært der, så virker det som du kan dra nytte av et annet livssyn.

Du setter samfunnet på en plass, men setter på en måte deg selv på en øde øy, dette robber deg fra muligheten til å ha god innsikt da du får forutinntatte meninger.

I stedet for å se på verden på denne måten, så kan du gjøre et eksperiment. Prøv å ikke se på deg selv som et offer, ta ansvar for slik du har det nå, og vei dine alternativer.

For eksempel, når du nevner at mekanismen til det sosiale i samfunnet er så komplekst, at du ikke har kapasiteten til å engang prøve å forstå det, så har du robbet deg selv for muligheten ved å forhåndsdømme deg selv som offer.

Ét alternativ til dette er å forandre verdien til den forutinntatte meningen din, til for eksempel; «Det sosiale samfunnet er for alle, derfor har jeg min plass i det, om jeg velger å ta den»

Eller, du kan skylde på at kunnskapen din mangler på dette emnet, siden du ikke har lest nok. Da er problemstillingen mye enklere, alt du behøver er å lese mer, så er du litt smartere og nærmere målet.

Uansett, må du ikke se på deg selv som et håpløst offer, da dette hindrer deg i vekst. - Vi er alle offer av og til, men vi skal ikke dyrke det i vår personlighet.

Ta vare på deg selv.
Avatar

Hei

des 12 2020 - 12:41
Jeg synes du skriver bra og har mange gode poenger. Du undervurderer deg, du har mye innsikt og er smart.

Samfunnet kan være brutalt for de som havner litt utenfor.
Avatar

Takk for svar

des 13 2020 - 21:31
Takk for svar Totalvrak og 1973sommer.

Til Totalvrak: Jeg skal sjekke ut boken til Mark Manson, «The subtle art of not giving a f*ck.» Dette ga meg mye å tenke igjennom, som sikkert er en bra ting. Jeg setter pris på din ærlighet og i like måte! :-)

Til 1973sommer: Tusen takk for komplementer! :-) Ja, det er mye som ikke er så greit når man havner utenfor.
Til forsiden