Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Så mange tanker, så lite tid - *deppedagbok*

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Så mange tanker, så lite tid - *deppedagbok*

okt 9 2014 - 09:55
Så var man kommet hit da. Jeg har tidligere skrevet en deppedagbok i et annet forum, først nå ikke så lenge siden fant jeg at dette stedet fantes. Noen år siden hadde jeg fysisk deppebok, men er mye bedre å skrive åpent og dele med andre.

Ja, hvor skal jeg starte? Som forstått blir denne en tråd som jeg vil følge opp når jeg føler for det. Det er et herk å være sosialt tilbakestående og ha så mange tanker som trenger å ryddes og formuleres og fås ned på tekst. Heldigvis så jeg gjennom det første jeg skrev i det andre forumet, så innledningen er en copypasta fra den andre tråden. Smarte sjeler finner nok ut hvilke forum og tråd det gjelder. Kjipt at dette forumet ikke har spoiler-funksjon (dvs. skjult tekst), så dette blir mother of all walls of texts. Viktig å bemerke seg at den er 1,5 år gammel, og selv om jeg har oppdatert viktige år og tall for å passe dagens situasjon, har jeg sikkert oversett små detaljer.

[copypasta_start]
Så, hvordan kom jeg hit? Historien er lang. Leifer kan følge.

Jeg er 29, nyter mine siste 3 måneder som 20-åring, ikke etnisk norsk men født og oppvokst her. Hatt en fantastisk barn- og ungdom fram til VGS, med unntak av noen feilvalg her og der som kostet meg noen dyre vennskap.
Første viktigste var barndomsforelskelsen som havnet i samme klasse på ungdomsskolen, og vi kom godt overens, men allerede på slutten av førsteåret klarte jeg å fucke til alt da jeg bestemte meg for å skrive en kjærlighetserklæring til henne. Resten av skoletiden ble aldri den sammen igjen. Siste viktigste var nabojenta som jeg hadde blitt veldig gode venner med siden vi flyttet til nye nabolaget. Ikke så lenge etter hendelsen med crushen, følte jeg at ting kunne gå videre med nabojenta, men selvsagt istedenfor å prate åpent om det, ble nytt brev skrevet og deja vu. Konsekvensen ble også mindre kontakt med de andre nabobarna.

VGS ble begynt med blanke ark og nye håp, men ble uheldig med klassefordelingen og klassen ble raskt delt i "soner", og sjenert og annerledes som jeg var fikk jeg ikke god kontakt med fleste av dem, særlig når noen var gamle kjenninger som jeg ikke hadde bra forhold til fra før. Etter 3 år med dårlig sosialisering, mobbing og erting, begynte jeg å forandre meg.
Fra perfekt tale og lesing, gikk jeg til stamming, usikkerhet og lav selvtillit. Å få internettt hjemme ble også prikken over i-en, da mesteparten av tiden gikk til surfing, chatting og spilling (ikke WOW og sånn, men generelt enkeltspill).

Klarte å komme inn på høgskole på byggingeniørstudiet og klarte så vidt å komme meg gjennom. Aldri hatt god arbeidsdisiplin så brukte ikke mye tid på selvstudier, bortsett fra prosjektarbeid, innleveringer og eksamen. Var stor variasjon i klassen, så hadde det ikke vært for noen jevnaldrende, hadde jeg slitt sosialt der og. Fikk også en avstandskjæreste som varte ett år. Etter endt studietid slet jeg selvsagt med å finne jobb, da jeg ikke hadde det mest imponerende vitnemålet, og siste utvei ble å prate med klassekompisen som hadde fått jobb i et firma som jeg egentlig ikke hadde lyst på, men for en nyutdannet så er jobb er jobb. Klarte meg 2 år der før "seniorene" grep tak om svakhetene mine og tiltak måtte settes inn. De ønsket meg lykke til videre.

Nå var jeg fri, en gylden mulighet til å sette ting på plass og revurdere framtida mi. Alt av skole- og arbeidsting ble pakket ned og lagt i kjelleren. Jeg kunne prøve meg på noe jeg hadde lyst til og det var astronomi. Alltid hatt interesse for vitenskapen, fysikk og det ukjente, men kalkulering er ikke min sterke side, og tok opp fysikk som privatist. Selv med veiledning fra min tidligere fysikklærer, gikk det ikke helt bra og enda verre når det ble muntlig eksamen som jeg nesten strøk på. Motivasjonen dalte ned igjen og drømmen om ny framtid ble bare fjernere. Hva skulle jeg gjøre nå? Hadde jeg tenkt klarere, hadde jeg gjort unna militærtjenesten min når jeg hadde sjansen. Jeg fikk fritak fra den norske, men må fortsatt gjøre i hjemlandet mitt. Den fikk jeg utsatt pga skole og jobb.

Etter 6 mnd arbeidsledighet måtte jeg gjøre noe og begynte å søke jobb igjen. Fikk jobb hos min nåværende giver og klart meg greit hittil, takket være god miljø og greie folk. Flyttet også til denne byen da pendlingen ble litt for stress. Fikk også ny sjef etter hvert og fikk snakket helt åpent om mine evner, sterke og svake sider, hva jeg ville jobbe og utvikles med. Føler selvsagt at jeg ikke strekker til iblant, sliter fortsatt med arbeids- og selvdisiplin, og de årene jeg har vært her, har det vært to små-krangler med et par kollegaer, ikke store greiene, men setter sitt spor likevel.

Så, hvor står jeg nå? Bodd her i 4,5 år, prøvd å komme meg ut og utvide nettverket, klart til en viss grad selv om fleste dabbet av etter hvert. Har sjelden lykkes med kjærligheten og personlighetsutviklingen gjennom årene har gitt meg psykologiske endringer slik at jeg ikke oppfatter ting som folk flest kaller "normalt". Jeg blir lett betatt og er overfladisk nok til å gå etter utseendet først, for personligheten kan man alltids tilpasse og kompensere. Foretrekker også å ha mest jentevenner da i min "verden" gir det større sjanse for intimitet. Selvsagt er realiteten noe annet og blitt mange skuffelser der, som leder poenget mitt til denne venninnen jeg møtte for 3 år siden. Vi møttes over internett og hovedsakelig kun for vennskap, men det er jo fakta at gutter og jenter ikke kan ha platonisk vennskap til evig tid. For ett år siden kom vi så godt overens og hang mye sammen at det uunngåelige skjedde og jeg falt for henne. I mange måneder bæret jeg på den byrden før jeg omsider fikk det ut av systemet på en veldig tåpelig måte (vi spilte poker og presterte å foreslå strippepoker ut av det blå), fikk jo slengt sannheten på trynet men overraskende nok tok hun det pent og ville ikke la vennskapet ødelegges av den grunn. Fleste jenter hadde blitt fornærmet og dratt sin vei, men tenker hun likte meg såpass uansett at hun ville ha meg i livet sitt. Trodde jeg…. Måneder har igjen gått og det har nærmest blitt et ensidig-vennskap; jeg tar all initiativ til ting. Hadde jeg ikke sendt melding i ny og ne, hadde det vært henne helt likegyldig. Hun holder på med et ganske komplisert og vanskelig hovedoppgave som skal leveres nå i august [2013], men syns at man kan unne seg litt fri i ny og ne. Jeg inviterte henne ut nå sist pga helligdag, men nei da, hun måtte jobbe med oppgaven sin. Håper å få møtt henne denne helgen og pratet ut om ting for dette orker jeg ikke lenger. Jeg har fortsatt sterke følelser for henne og tenker mye på henne, som igjen skaper mye negativ energi og gjør ting bare verre.

Apropos onde sirkler, nå er jeg da altså fanget innen kjærlighet(mislykkede forsøk, håpløs venninne), jobb(utvikling som aldri skjer), sosialt(vanskelig for å møte nye folk), fritid (mest inne foran pc og tv), trening (utsetter hele tiden) og personlig utvikling (generelt latskap).

By your powers combined, I’m Captain Loser!

Jepp, harde fakta, og harde sannhet. Både innser og aksepterer at sånn er jeg og sånn har livet mitt blitt. Har ikke nevnt personlige egenskaper som burde nevnes, jeg er egentlig ingen dårlig person, prøver alltid å vise mitt bedre jeg, være hyggelig og grei, omtanke og bryr meg, folk skulle bare visst hvilken herlig person jeg er bare de kunne gi meg sjanse og bli kjent med meg. Det beviste jeg sist jeg klarte å få meg en date via nettdating, hadde det veldig trivelig og hun var klar på hugget etter noen timer hvis jeg ikke hadde holdt tilbake (syns det er greit å være litt passiv på første daten). Største svakheten min er at jeg er altfor mr. Nice Guy og altfor passiv når ting kommer til det seriøse. Men det er sånn jeg er. Har nå akseptert at ting er slik fordi jeg har latt det bli slik, og kommer til å leve slik til mine dager ender. Kanskje støter jeg på bedre og gode personer underveis, hvem vet.

En karakter sa, framtiden er mysterium, nåtiden en gave. Det er kanskje fortiden som former en, men bør ikke la seg styres av den.
[copypasta_slutt] *beklager hvis enkelte ting er ute av kontekst pga tidsforskjellen*

Jepp, det er bare toppen av isfjellet. Er fortsatt mye under dypt vann som skal opp til overflaten. Det får være nok for i dag.
Avatar

Oppdatering 1

okt 9 2014 - 14:02
Kjedelig dag, så får vel bare fylle på mer her. Men skifter stadig mellom jobb og nett, så mister lett fokus på hva jeg skriver.

For å ta det litt generelt først: som nevnt i innledningen, er jeg ganske reflektert og tankefull av meg. Er egentlig oppdratt muslim men de siste 10 årene har jeg forandret meg såpass, og samtidig med stor interesse for vitenskap, filosofi, biologi og eksistensiell tenking, så var det ikke uunngåelig å endre tro. Er blitt mer agnostiker og liker heller tanken på hvordan universet har utviklet seg gjennom tidene og hvor vi er på vei hen, enn at vi skal hengi oss til et overnaturlig vesen som finnes bare i bøker. Vi er nok skapt av andre grunner som er mer interessant å utforske.

Til hovedpoenget: i innledningen har jeg delt mine onde sirkler i 5 deler: personlig utvikling, sosialt, kjærlighet, fritid og trening, og jobb. Tenker en god oppfølging av dagboken blir å skrive om en sirkel om gangen. Muligens kombinere også når to eller flere går om hverandre, men egentlig henger jo alt sammen i bunn og grunn.

Men jeg vil starte med jobb. Er den som sliter meg aller mest ut. Også som nevnt før, arbeidsdisiplinen har aldri vært høy og det erfarer jeg konsekvensene av nå. Gjorde det ikke så bra på skolen og drev ikke mye med selvstudium, derav har jeg glemt en god del jeg lærte der. Det påvirket selvsagt arbeidslivet, da jeg ikke ytet godt nok (mtp faglig forståelse) og fikk sparken for det, i første jobben. Gjør det ikke bra særlig nå heller, men kan vel prise høyt for sjefens forståelse og toleranse. Hender ofte jeg gjør enkle feil eller jobber i blinde fordi jeg ikke tør å spørre om enkle ting, som jeg burde visst fra før. Men alt i alt er det ikke så ille da, har lært masse de årene jeg har jobbet her nå og klarer å utføre de fleste oppgaver selv med noen mangler her og der. Det går mest på fokus og arbeidsmiljø som jeg sliter mest med nå. For fokus gjelder det å være fokusert på oppgavene og jobbe effektiv. Blir lite effektiv jobbing når jeg sysler med andre private ting halve dagen. Er klart et stort problem men klarer ikke gjøre det bedre. Hvorfor? Det kommer jeg til i miljø. Da jeg først begynte her var vi bare 10 ansatte og alle hadde egne kontorer. Så kom behovet for utviding og vi måtte begynne med åpen landskap for de nyansatte. Selvsagt ble også noen av «kastet» ut av sine kontorer da seniorenes kontor ble berørt. Først fikk jeg en veldig bra plass bakerst, jeg liker meg litt isolert og ikke beglodd. Så måtte det utvides igjen og det ble etablert egen «avdeling» for oss som jobber med andre typer prosjekter. Denne gangen fikk jeg den verste plassen: mot korridoren og rett foran toalettene/kjøkkenet. Det har gjort meg sprø i mange måneder å tåle den folkemengden som går forbi hele tiden og blir forstyrret i arbeidet. Nå er vi 16 stk pdd. Tillegg er jeg ikke helt på talefot med en kollega og får fnatt av en annen. Vi skal nå flytte til nye lokaler neste år så håper de klarer å rede inn en bedre planløsning der. For å være helt ærlig, er det kun lønnen som holder meg her. Jeg er nok en kapitalist, så foretrekker å tjene høyt i drittjobber enn å tjene mindre der arbeidsforholdene kunne vært bedre.


Det var alt om jobb for i dag. Får se hva jeg føler for å skrive neste gang.
Avatar

Når "å grave sin egen grav" ikke lenger blir bare et uttrykk

nov 17 2014 - 12:01
DENNE ER EN TEKST JEG HAR SKREVET I DAG OG POSTET I ANNET FORUM SOM ANONYM. TENKTE JEG KUNNE LIKE GJERNE POSTET HER OGSÅ, GJENGITT UTEN REDIGERING.

Jeg fyller 30 år nå ganske snart. Jeg er "utdannet" bygningsingeniør og har jobbet med diverse prosjektarbeid i 8 år. Jeg har aldri vært flink med selvstudium og egenutvikling og det har påvirket mitt faglige utvikling til nå. Men alt er egentlig en lang historie som jeg ikke orker å gå inn på nå. Derfor skriver jeg bare konklusjonen: jeg er lei. Lei av alt. Lei av faget mitt. Lei av jobben, å jobbe med oppgaver som virker dødskjedelige nå. Lei av å sitte i åpent landskap og bli forstyrret av den minste ting. Vi skal flytte til nye lokaler neste år men vet ikke om jeg har energi nok til å holde ut så lenge. Jeg har slitt kraftig med depresjon og psykisk stress i mange måneder nå og frykter at jeg vil ende i graven til slutt.

Jeg vil si jeg er realist og at man bestemmer og kontrollerer sin egen skjebne. Det er ingen andre enn meg selv som har forårsaket dette og klart det er kun jeg som må ta konsekvensene nå. Men jeg vet også det ikke er for sent. Heldigvis er jeg fortsatt singel, så jeg står fritt til å gjøre det jeg vil.

Men store spørsmålet er: HVA? Vel, egentlig vet jeg godt hva jeg BURDE starte med, men det er jeg for sjenert, innesluttet og ikke flink til, nemlig å ha et åpent og ærlig prat med sjefen om situasjonen min og hvor ille jeg har det. Han er egentlig grei kar som går an å snakke med, men jeg er ræva til å formulere viktig ting og er redd for å forklare situasjonen feil. Kan ikke akkurat si "du, jeg er veldig depressiv pga arbeidsforholdene nå, jeg trenger en pause/forandring.".

Det som er litt forståelig nå er at jeg valgte feil utdanning i sin tid, men dessverre vet man sånt etter noen år i arbeid. Jeg driver og tenker å ta ny utdanning, men det krever stor ofring. Firmaet jeg jobber i er egentlig ganske bra, bra miljø og mange goder og til nå har jeg opparbeidet veldig bra lønn. Må nok innrømme det er kun for pengene og friheten jeg holder ut for nå. Hadde jeg vært nylig ansatt, så hadde jeg bedt om oppsigelse på flekken.

Men ellers vet jeg ikke altså, alt er bare rot i sinnet. Om 4 uker skal jeg ha 2 ukers juleferie, så da får jeg en real tenkepause. Har lyst å reise vekk også, men vet ikke hvor. Alle steder er jo bare grå og kjedelig om vinteren, for ikke snakke om julerushet.

Jeg tror jeg trenger å prate ut om dette snarest, om det så blir sjefen, søstera mi eller en fremmed på nettet. Frykter det verste.



Avatar

Siste (?) oppdatering

okt 28 2016 - 11:40
Det kommer en tid der man innser at man har skapt sin egen helvete etter mange år med skuffelser og negative opplevelser. Det kommer en tid der man innser at man ikke har noe å gi igjen. Det kommer en tid der man innser at man er på randen til å gi opp helt. Det kommer en tid der man tenker på fortiden, nåtiden og framtiden og innser hva man kunne ha gjort annerledes eller bedre. Det kommer en tid der man innser at uansett hva man gjør så er det forgjeves. Det kommer en tid der man innser at livet er så urettferdig som det kan bli. Det kommer en tid der man innser at det er livet som har styrt en enn at en selv har styrt livet. Men det kommer ikke som overraskelse at man er selv ansvarlig for seg selv.

Det var innledningen på et skriv jeg startet på for nesten 3 uker siden. Hadde tenkt å skrive ganske langt om hvordan livet fungerer, ansvarsbevissthet og fortidens konsekvenser på framtiden. Forsåvidt er tema det samme. Men skal ikke gå inn på detaljer og fokusere mest på meg selv. Det har seg slik at disse dager så har jeg egentlig omsider gitt opp. Gitt opp skolen, gitt opp meg selv og gitt opp hele livet. Bryr meg ikke om jeg skriver dette med åpent nick en gang. Er dessverre blitt slik at det bare to ting som driver meg gjennom livet og det er latskap og giddalaushet. Har ikke lyst å gjøre noe som helst fornuftig eller produkivt.



Dagene har gått og går bare til fornøyelser og underholdning. Selv måltidene er blitt redusert til 1-2 ganger om dagen. Har ikke gjort skikkelig skolearbeid på minst 2-3 uker og eksamensperioden nærmer seg raskt. Selv med tilrettelegginger og fritak og masse ekstra fritid om dagen, hjalp det ikke på disiplinen og motivasjonen. Jeg har falt ut av livet og denne gangen kommer jeg ikke opp igjen.



Fortidens konsekvenser på framtiden skrev jeg. Det er så brutalt som det går an å bli det. De siste 5 årene har jeg levd et rutineliv med jobb-hjem-pc-isolering-gjenta og neglisjert mitt eget ansvar for meg selv og min egenutvikling. Konkret resultat? Sitter igjen helt alene i en fremmeds hus, midt på skoledagen og skriver denne ranten om meg selv.

Bare for å ha det klart: ber ikke om sympati, oppmerksomhet, støtte eller noe sånn. Bare skriver ned min egen virkelighetsoppfatning (les: realitycheck). I lang tid har jeg sett på meg selv som reflektert og høy selvinnsikt. Opptatt av filosofi, psykologi og fakta. Hørt mange klisje-ordtak som "man høster det man sår", "only you control your own fate", osv., og sant skal sies de er helt riktig. Skjønt er jeg i strid mellom fri vilje og determinisme. Jeg har helt og fullt fri vilje til å gjøre som jeg vil, men likevel er framtiden styrt av de valgene jeg tar. Burde egentlig vært på skolen i viktig forelesning nå, men med med min "fuck it today, try again tomorrow"-holdning, så har jeg da skapt denne ugunstige og negative framtiden.

Så hvordan har jeg skapt denne nåtiden? Med god hjelp av egen dårlig psyke og handicapper, universitetsstress, høye forhåpninger og ambisjoner, og ikke minst skuffelser og nederlag gjennom de siste 2 månedene (både faglig, sosialt og kjærlighetsmessig). Har jeg pøvd å bli en bedre person, med innsats både på faglig og sosiale områder? Ja, selvsagt. Men det var ikke nok. Klarte ikke å overvinne mine begrensninger og lot meg bli dratt langt inn i hullet. Har jeg søkt om hjelp og støtte? Ja, så godt det lot seg gjøre. Men det er nå slik at man ikke får den hjelpen når man trenger det. Nei da, man henvender seg først og så ser man om det er noe ledig tid neste månedene. Og ikke minst så går man lett i glemmeboken om man selv ikke følger opp ting.

Skal ikke legge skjul på positive detaljer. Ting har vært bra også. Møtt noen greie folk og.. hm ja det var alt faktisk. Jo deltatt på par morsomme arrangementer, og meldt opp til flere, bl.a. halloween fest på lørdag, veldedighetsløp på søndag i regi av gruppa til kompisen og fotballturnering neste helg. Var ganske motivert til festen i morgen og skulle fikse kostyme, men har jeg gjort det? Nei. Utsatt og utsatt og nå vurderer jeg om jeg faktisk gidder å dra likevel. Sånne store ting er egentlig ikke for meg og vil nok ende opp i skuffelse uansett.

Så hva skjer nå? Fikk plutselig en forespørsel om kopp kaffe fra medstudent nå istad. Bakhistorien til det er at jeg har prøvd å arrangere kortspill på skolen men ingen har meldt interesse, bortsett fra henne. Første gangen hadde jeg nok satt litt snaut dato, så andre gangen la jeg ut invitasjon i god tid, til i dag. Siden det var null respons da også, bortsett fra henne igjen, skrev jeg oppdatering at det var siste gangen jeg inviterte. Så mest sannsynlig syns hun synd på meg og vil få meg i bedre humør. Egentlig skal gruppa mi jobbe med rapporten i dag, men det har jeg bare ikke ork eller lyst til.

Tilbake til saken. Nå går tiden bare til venting og sløsing. Livet bestemte seg å være morsom og satte meg på helsepleie 3 dager på rad fra 7/11. Da er det først time hos skolepsykologen. Dagen etter fikk jeg framskyndet time hos lokale DPS (fikk først time etter nyttår men det er uaktuelt for meg) og dager der igjen har jeg time hos fastlegen. Så inntil da venter en ganske kjedelig uke på meg.

Hva som vil skje etter det har jeg ingen anelse om. Har hatt visse tanker om enkelte ting, men vil ikke få innlegget slettet, så sier ikke mer om det. Men kan si at enkelte ting er fristende når man ikke fungerer i hverdagen lenger, feiler på egenansvar og disiplin, og man blir en levende zombie bare. Så kommer den største utfordringen og fortelle dette til sine nærmeste....
Avatar

Livet.

okt 28 2016 - 14:37
Ingen skaper sin egen skjebne og ingen med vilje skaper sitt eget helvete.Det burde dere skjønne for hvis ikke er dere bare slemme mot dere selv.Ikke plag dere selv med saanne tanker og husk at livet kan gi mange uventede situasjoner.Livet gaar ogsaa i en overaskende rettningen og all blir konfrontert med motgang.Saa klart noen mindre, noen helt normalt og noen blir forferdelig plaget med motgang gjennom livet.


Saann er livet og det maa man bare slutte seg til og finne fred med.Saa uannsett mye motgang og lite motgang alle har det saa dette er tanker vi mennesker alltid har hatt med hensyn til temaet.Noen blir merket for livet og noen klarer det fint.Paa tross av problemer og noen ganger mot alle odds paa grunn av problemer.Vi er bare mennesker saa prøv ikke ta livet saa seriøst.Jeg har selv levd ett liv paa utsiden av samfunnet, vært alvorlig fysisk og psykisk syk saa jeg vet at livet kan være ekstremt vanskelig aa mestre.




Lykke til!
Avatar

Beklager...

okt 28 2016 - 18:09
....men jeg er heeelt uenig med deg. Så bra at du klarer å se positivt på livet, men åpenbart har vi to helt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Takk for at du prøver å muntre meg opp, men det skal ekstreeemt mye til nå. Jeg har bevilget meg på en vei og den kommer jeg til å fortsette i laang tid. Jeg er langt forbi det stadiet der bare ord kan endre på ting nå.

Sorry mac, men det går bare ikke. :)
Avatar

OBS! VEIARBEID PÅGÅR! STOPP VED RØD BLINK!

jan 22 2017 - 18:48
NB! Dette innlegget er veldig langt og inneholder metaforer. Ta gjerne kontakt på PM hvis det trengs forklaringer. Er også innslag av ranting siden dette kommer rett fra hjertet, så beklager hvis noen føler seg truffet.

Jeg har ment å skrive dette en stund nå. Ting virker så umulig å komme i gang med når man ikke fungerer lenger. Det er nå snart 2 uker siden jeg kom tilbake til studentbyen. Mer håpefull, positive tanker, ny start med blanke ark (igjen). Hvor er jeg nå? [***Under dyna i mitt halvmørke rom, mens andre er nede i stua og sosialiserer seg. Slik en normal person burde ha brukt lørdagskvelden sin på.***Jeg skrev denne delen i går kveld***] Så hvordan klarte jeg å komme hit igjen? Enkelt: lot meg dra ned i den onde spiralen igjen. Men er det kun min skyld? Ja og nei.

Ting begynte nokså bra. Hadde en lang juleferie med familien. Fikk en dårlig start på året med avslag på et tilbud jeg søkta på via skolen. Var urettferdig så den kampen skulle jeg ikke gi opp. Var ikke så mye sosialisering der heller men tok seg opp den siste uka. Fikk møtt noen få gamle og nye venner, men ikke alle jeg pratet med og ville møte. De sa de gjerne ville treffes. De sa de skulle prøve å finne tid. Det gjorde de ikke. Atter en gang lærte jeg at kommunikasjon som går ene veien, kan man ikke forvente noe godt fra. Toppet seg med kjip hendelse hjemme par dager før jeg skulle reise.

Mandagen kom og det var tid for avreise. Med fullastet bil kom jeg til mitt andre hjem. Gjorde ikke annet enn å laste av bilen og rydde litt. Hadde par møter dagen etter så tillot meg å slappe av. Kvelden gikk til sløving foran pcen.

Tirsdagen var det time hos fastlegen og kommunen. Ble en overfladisk samtale med legen igjen. Hovedpunktet var hvor gørrkjedelig ting kan være i starten, igjen. I det minste er han forståelsesfull og flink til å følge opp sine pasienter (alltid fått ny time etter timen). Senere måtte jeg innom rådhuset for en samtle om søknaden jeg hadde sendt til kommunen. Den gjaldt ekstra oppfølgingsamtaler siden lokale DPS ikke kan gi meg ukentlige samtaler. Den gikk bra og skulle behandles etter normal tid. Etter det dro jeg rett til skolen for forberedelser og utskrifter; timeplaner, pensumlister og leksjonsplaner. Siden jeg bare skal ha to fag dette semesteret er det ikke mange dager med forelsninger jeg har. Dagen etter var den første. Var på skolen til sent på kveld og tilbrakte resten av kvelden i rommet mitt. Siden døgnrytmen var snudd på hodet, fikk jeg ikke sove skikkelig. Tok en sovepille. Bruddsøvn. (altså våkner ofte rett fra REM, følelsen av å sove «våken» og som om man har ligget våken hele natt)

Alarmen ringte på onsdag. Jeg var fortsatt veldig trøtt. ikke stå opp og droppet skolen. Isolerte meg i rommet igjen hele dag og kveld. Ikke annet mat og drikke enn diverse snacks gjennom dagen. Høysensitiv for støy fra de andre. Fast bestemt å stå opp dagen etter, så tok en sovepille. Klart ikke sove igjen pga hjernen i høygir og masse rare tanker.

Våknet torsdag morgen veldig trøtt igjen. Droppet skole igjen. Total isolasjon fra omverdenen til langt på kveld. Ingen ordentlig mat og drikke igjen. Noe snacks, kake og brus. Depresjon, tunge tanker. En del støy fra de andre igjen.
På fredag morgen skulle jeg ha time hos DPS og derfor tvang meg opp selv om jeg ikke hadde lyst. Mens jeg drakk kaffe hadde de ringt og skulle si at behandleren var syk og måtte avlyse timen. Jeg ble lei meg fordi jeg trengte den timen og hadde forberedt meg litt. Det gjorde meg enda mer deprimert og håpløs og med det begynte veien å bli full av hull. Var innom NAV for å bestille time og satte i gang par prosesser med dem. Hjemme igjen så var det samme gamle. Foran PCen, se på serier og diverse. De andre hadde full fest nede med både gutter og jenter. En del av meg misunnet all den moroa de hadde, men annen priset seg for at jeg var alene, for jeg takler ikke slike sosiale sammenkomster med masse prating og høy energi. Ble ganske vanskelig å holde ut i et veldig lydt hus, inntil huset ble stille igjen nærmere midnatt.

Det var egentlig fra onsdagen at følelsene av håpløshet, oppgitthet, tiltaksløshet begynte å komme for alvor. Mangel på lyst til å gjøre noe produktivt og effektivt. Fagene virket så skremmende og vanskelige. Hver dag som gikk ble ting verre og gikk ikke ut av huset om det ikke var noe annet som tvang meg ut. Jeg ventet på ny time fra DPS men hørte ingenting fram til nå sist onsdag før jeg selv ringte inn og fikk beskjed at psykologen skulle ta kontakt så fort hun kunne. Måtte også kjøre bilen til Arendal for reparasjon og fikk ikke hentet samme dag siden de ble ferdig tett opp mot stengetid. Dro tilbake dagen etter. Hadde også samtaletime hos NAV. Selvsagt manglet det ett vedlegg i søknaden og det måtte fikses før saken kunne behandles ferdig. Manglet bare legeerklæring fra legen. Det kunne jeg fikse med en gang. Mens på vei til legekontoret fikk jeg telefon fra behandleren i kommunen. Hun opplyste om at siden søknaden for ekstrasamtaler var levert etter fristen (midten av desember) så skulle behandlingsprosessen ta litt lenger tid enn vanlig. Supert. Flere dårlige nyheter som ventet? Ja gjett om! På legekontoret fikk jeg beskjed om at man måtte bestille time for å få erklæring. *facepalm*. Sa at det hastet og skulle se om de fant ledig time fredag, dagen etter. Fredagen kom og hørte ingenting men tikket inn en melding om at jeg hadde fått time på onsdag 25/1. Yay! Hadde ikke hørt noe fra psykologen så skulle ringe henne også men glemte helt etter å ha blitt opptatt med PCen igjen.

Det var jo en fantastisk start på helga. Ingenting gikk min vei, var trist og slet fortsatt med depresjon og tunge tanker.
I dag er det søndag kveld og jeg benyttet stillheten i huset til å lage skikkelig middag. Inntil en av de andre kom. Fikk spise i fred da og pratet litt mens han spiste etterpå.

Men det får være nok med generelt fjas. Hva angår meg selv så vet jeg ikke lenger. Alt er så tungt og håpløst. Jeg vet ikke lenger. Det er tungt å holde ut og prøve å leve videre når man ikke fungerer i hverdagen lenger. All gnist er borte og selv motivasjon til å komme ut av senga er fraværende. Jeg spurte før om det var kun jeg som hadde skyld i dette. Svarte ja og nei. Er nok min skyld mest men man er avhengig av andre til å overleve også. Jeg er særlig veldig avhengig av ytre motivasjon og respons tilbake. Det har vært en særdeles dårlig start med det på nye året. Det gjør en veldig trist å gi mye av seg selv og ikke få noe tilbake. Det er også mye av grunnen til at veien min har blitt så full av hull og får ingen hjelp til å fylle de igjen. Mye av kontakten med andre folk i dette forumet har dødd ut, foruten noen få som faktisk gidder å ta kontakt. Jeg har vel et høyt sosialt behov jeg også, men ikke på det muntlige og fysiske plan. For min del går det mest på skriftlig kontakt. Jeg er en høysensitiv person med asperger. Jeg tar ting både bokstavelig og personlig. Går ikke ting min vei, er det veldig vanskelig å komme ut av den negative tankegangen. Ofte sier man at man ikke skal gjøre en elefant av en flue, men det er ikke lett når man regelrett blir dårlig behandlet og ikke får gjort noe med det. Jeg er også bare et menneske, hvorfor fortjener ikke jeg gode opplevelser og bra behandling også, når jeg ikke er noe annet enn snill og god person til alle andre?

Men alt i alt, så har jeg det ikke bra om dagen og hver natt er hjernen på høygir, tenker ut fremgangsmåter for en permanent løsning. Jeg har behov for ekstra oppfølging i hverdagen (samtaler eller bare veldig enkelt som at folk spør hvordan jeg har det). Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde ut med dette før jeg får den hjelpen jeg trenger. Jeg trenger hjelp, og det fort. Det blinker kraftig rødt her.



Avatar

F***S FILLETING!

mai 7 2018 - 09:22
Bare en utblåsning, ingenting å se. Fortsett fremover.



Egentlig en fillesak å deppe om, men må bare få det ut, ellers kommer det til å gnage hjernen i mange dager, og forstyrre meg i arbeidet.


Dessverre for meg er jeg en person som lett tar seg nær av ting, bli opphengt og kan tenke på bagateller i mange dager. Etter å ha lest dette innlegget, kan det virke som jeg har problemer med sjalusi og misunnelse også, men det er ikke tilfellet i denne saken.


Kom over en nyhet på facern i dag som jeg egentlig ikke er overrasket over: gammel kompis har forlovet seg. Veldig glad på hans vegne, og var på tide. Men det som fikk meg til å knekke litt var navnet på jenta. Av alle navn der ute, så måtte hun selvsagt ha et navn jeg har dårlig tilknytning til fra eldre tid. Og dette er 2. gangen dette skjer.


Kort oppsummert, møtte jeg en nydelig jente 10 år siden med nevnte navn, og hadde gifteplaner. Hadde kontakt ett års tid og var klar til å fri, til hun plutselig sa det ikke funket over telefon (!), og jeg satt der knust med ring i hånda. (må nevnes jeg var veldig betatt, og i ettertid når det avtok, skjønte jeg også at det var like greit det endte slik, av ymse grunner tvilte jeg det hadde funket i lengden)

Så 2-3 år etterpå når jeg hadde kommet over henne, fikk jeg nyheten om barndomskompis som skulle gifte seg, og ble rimelig sjokkert når hun hadde samme navn. Ble litt sånn kniv i hjertet når jeg hadde prøvd å glemme henne helt, men så brått var "dobbeltgjengeren" der igjen. Heldigvis hadde jeg ikke kontakt med dem, så ting gikk tilbake til "normale" igjen etterhvert.

Og nå føler jeg Universet driver hån med meg igjen. "Du klarte ikke å kapre jenta, men nå har 2 av dine gamle kompiser møtt jenter med eksakt samme navn, og smidd jernet! Hæ hæ!".

Føler meg ikke sjalu eller misunnelig, bare frustrert over sammentreffet. Hva er sannsynligheten liksom??!

Som sagt, en veldig dum og filleting å tenke over, særlig ta seg nær av, og det er mitt eget problem.De har bare samme navn liksom, ikke akkurat samme person. DET hadde vært ekstra ille.

Og nå som jeg har fått dette ut, får kanskje fokusert på det jeg skal i dag. Bare en utlufting, forventer ikke kommentarer tilbake.
Til forsiden