Alkoholisme og følelser
12:32 02 april 2014

Hei,,er en mann som har et veldig nært platonisk forhold til en kvinne,hun har nå så store problemer(alkoholisme),lever i et fysisk/psykisk destruktivt forhold og har nå begynt med selvskading,har fått plass på avrusning om 2 mnd.synes det er veldig vondt å se på hvordan hun er i ferd med å gi opp og alt dreier seg om å drikke og ikke føle noen ting.Hun bor fortiden med en som mishandler henne psykisk og til tider fysisk,også noe hun selv gjør med seg selv synes jeg,men skjønner hun er syk og håper hun er villig til å ta i mot hjelpen som venter.Orker ikke gå i detalj om alt nå.Når hun er edru og vi får sjansen til å omgåes og prate åpner hun seg,og vi snakker om alt ,vi er vell det man kan kalle sjelevenner.Hun forteller at jeg når inn til hennes innerste følelser og vi kan dele alt,men jeg syns det er vanskelig..Jeg ønsker ikke å være en som skal redde henne,akseptere den destruktive livsførselen,(noe jeg inndirekte gjør ved å være en venn) eller være avhengig av henne.Men bare være der å støtte hun,og få oppleve den fine personen hun egentlig er under alle lagene av problemer.Vi trives veldig godt sammen og har det alltid fint når vi omgås,men det må nå foregå i det ``skjulte``pga av den sykelige sjalusien..hjerte mitt sier :stå ved siden,eller sammen med henne i stormen,fornuften spør meg:hvorfor gjør jeg det?...Phuuu,deilig å få lettet litt på trykket,Er ikke bare ,bare å være mann og sette ord på følelser......