Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Resiliens

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Resiliens

april 8 2012 - 18:58
"Løvetannbarn".. hvert 3 barn greier seg fint til tross for umulige oppvekstvillkår".. Hva er å greie seg fint? Har noen ganger på følelsen at den boblen min er litt lekk og at jeg ikke er så veldig fin jeg... føler ikke at jeg trenger heller å ta kontakt med noen om det, og om jeg gjør, hva kan de hjelpe med? og erfaringsmessig så vil jeg antaglig rømme fra det også, for det er ekkelt å ta i mot hjelp.. kinda FML
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 19:35
Søk hjelp du, jeg ventet alt for lenge før jeg turte.
Og jo lengre du venter og lengre nede du er jo vanskeligere er det å komme seg opp av elendigheten igjen.
Men det er jo vanskelig for oss andre å si hvilken hjelp du trenger, hva som er bra for deg. Vi vet jo ikke hva du sliter med. Jeg tror det kan være lurt å tenke litt på hva det virkelig er du sliter med slik at du kan finne ut hvem som kan hjelpe deg best mulig
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 20:15
Jeg aner ikke helt hva jeg sliter med :P Det som er problemet tror jeg :P har det egentlig bra eller forutsetninger for å ha det bra, men noe som skurrer alikevel og vet ikke hva som skal til for at jeg får det bedre.. og ikke så ille langt nede, litt ups & downs.. trur det er litt komplex.. litt redd for at ting skal rakne helt og at jeg mister kontrollen.. at jeg ikke har helt tillit til meg selv. at jeg ikke er et løvetannbarn alikevel..
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 20:47
Hei løvetannbarn:)

Jeg vet ikke hva det er som plager deg og hvordan du har hatt det i oppveksten, men jeg kjenner meg igjen i det du skrev her.

Jeg hadde selv en veldig fin oppvekst, mange å leke med, mye moro og mange som var glade i meg. Jeg ble tatt veldig godt vare på, men et sted var det noe som skjedde..Jeg vet fortsatt ikke hva eller hvorfor, men jeg sliter veldig idag...

Jeg forstår at mennesker sliter når de har hatt en oppvekst preget av foreldres alkoholproblem, narkotikamisbruk, omsorgssvikt, dødsfall, misbruk og lignende ting. Derfor var det vanskelig for meg i en alder av 14, å innse at jeg ikke hadde det bra. Til tross for at jeg hadde en omtrent perfekt oppvekst...Da jeg var 14 begynte jeg å kutte meg selv på armer og ben og jeg begynte å tenke på at jeg ikke vile leve lengre..

Dette var vanskelig nok i seg selv for meg, men ble forsterket da jeg gikk på skolen og så venner og elever som faktisk hadde hatt det vanskelig i oppveksten, enten ved mishandling, alkoholproblemer, dødsfall, skilsmisse og andre ting som påvirker mennesker sterkt. (Jeg sier ikke at det er noe rett og galt for å føle seg deprimert, dette var bare sånn det føltes for meg da jeg var 14!)

Jeg tror at jeg automatisk tenkte at jeg ikke har lov eller noe grunn til å føle meg trist og jævlig, derfor prøvde jeg å skjule og undertrykke dette. Jeg var flink på skolen, men hadde ingen venner og ville heller hatt venner enn gode karakterer! Min hverdag besto i å komme hjem fra skolen, spise middag og gjøre lekser, så var det rett på rommet og høre på favorittmusikken og drømme seg bort.

Jeg var helt ok i sosiale situasjoner, jeg kunne lese høyt, være på scenen og snakke med folk i klasserommet uten problemer. Men av en eller annen grunn, fikk jeg ingen venner...(Litt sånn det er idag..) En stund var det helt greit, for jeg snakket ihvertfall med folk på skolen..

Etterhvert ble hverdagen min; skole, snakke litt, hjem, mat, lekser, så musikk og føle seg ensom og rar og kutte seg. Jeg skjulte dette for mine foreldre. Jeg elsker musikk og kan sitte i timesvis å høre på noe bra, jeg tror det var derfor mine foreldre ikke mistenkte noe.

Jeg satt på rommet mit og hylgrein hysterisk, mens min lille hvite swiss army knife og meg kuttet armene og leggene mine til blods.

Oi, dette ble langt og det var ikke meningen å ta fokus fra løvetannbarn!! Tror jeg bare prøver å si at her har alle erfaringer og vi kan stå sammen for å hjelpe andre! Det er lett å føle seg som den eneste i sånne tanker og handlinger, men forumet er her for å hjelpe mennesker.
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 20:55
det er kanskje noe i det du skriver plomma , at man føler man ikke har rett til å være nedpå, at den ene eller annen grunn, og da at den alene forsterker evnt nedturer
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 21:04
Jepp.. Det er jo ikke sikkert at det er sånn i ditt tilfelle, men jeg vet at det lett er sånn for meg ihvertfall. Tror det er lett å bli sittende fast i sitt eget tankespinn og negative ting, uten at det nødvendigvis er sånn det er! Når man er deprimert blir man jo ekstra kritisk og hard mot seg selv, noe som som oftest forsterker det negative.

Hva er det du synes er vanskeligst akkurat nå?
Noen ganger er det lettere å ha konkrete ting og tanker å forholde seg til, da kan det bli letter å dele opp i små mål.

Uff..Nå høres jeg jo ut som en psykolog eller noe, når sannheten er at jeg sitter her deppa og alene og hører på skynyrd og drikker øl. Men det er det som får meg til å føle meg ok akkurat nå...
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 21:09
black velvet å øl her :D vet ikke hva som er værst.. depper ikke så ille da.. vært værre før. det som er det værste er vel at jeg ikke skal vær psykisk dårlig på grunn av hvem jeg er.. kan ikke tilllate meg det, jeg skal vær en sterk person
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 21:22
Hvorfor "skal" du være en sterk person?

En sterk person innehar en styrke av å vise svakhet.
Har det med andre å gjøre, eller er det du selv som sier at du må være en sterk person?
Jeg brukte å tvinge meg selv til å være "sterk", dvs ikke gråte, vise følelser, snakke om følelser osv.
Når jeg først "knakk" og begynte å grine, var det ingen vei tilbake..Ja, litt flaut i begynnelsen, men bedre i lengden enn å være tøff og sterk. Jeg overrasket veldig mange ved å fortelle om mine problemer, men jeg er glad jeg gjorde det.


Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 21:36
joda, kan gråte ( selv om jeg skjelden gjør det foran folk, men kan gjør det om jeg må. og kan prate om visse ting, men nei kan ikke være svak for meg selv, må jobbe for å holde meg oppe.. om man gir etter føler jeg at man virkelig kan bli dårlig. Så jeg nekter å gi opp. men kan bli sliten av det å hele tida fortrenge følelser og være en oppegående kar til enhver tid. Har også en jobb som er litt spesiell uten at jeg vil nevne hva
Avatar

Re: Resiliens

april 8 2012 - 21:40
Plomma1985: jeg er så enig med deg...jeg lurer ppå virkelig..altså man behøver ikke ha opplevd skikkelige traumatiske ting for å utvikle dårlig psykisk helse(depresjon/angst). Psykisk helse anngår mye på om man miljøet, arv, og sånt.
man kan ha/utvikle sosial angst om man er for lite md folk,lite venner,mobbing, ensomhet og mange sliter med selvtillit i ung alder. Det sies at tenårne kan være nokså forskjellige...noen opplevder den lett andre ganske utfordrende..
det er forskjellige perioder i livet som kan bli en belastning..
overgangsfaser... og ting som skjer i livet.

Men ja er skikkelig trist og traumatiske for andre som opplever svikt ++

Men man kan ikke noe råd for at man er som man er. Personlighet er forskjellig til menneske til menneske. og ekstra kan det være vanskelig om man er tilbakeholden, sjenert..som barn..og ungdom.,

jeg kjenner meg akkurat igjen det du sier plomma, det du beskriver om, hverdagen og skolen.
Jeg selv har aldri vært populær.. Min hverdag var også slik, akkurat likt.
jeg kjedet meg mye som tenåring. Og gikk mye hjemme, var alltid familien...jeg var aldri med noen hjem..jeg hadde vanskeligheter med å ta kontakt. Fordi jeg aldri våget eller torde å spørre.
Selvtiliten var ganske lav, og var veldig usikker. jeg tror kanskje det har med også at jeg bodd i mere utkant.. fordi jeg vokste opp på bygda...og tok alltid buss, det var ikke så mange som bodde utkanten på landet..
og når man er stille og veldig beskjeden, innadvendt er det ikke så lett å åpne seg.
Jeg klarte aldri åpne meg og vise hvem jeg var..og sånt.
men jeg har derimot hatt en fin barndom/oppvekst ja(før de første 3 årene, siden jeg var adoptert).
Men det har også bidratt at jeg ikke har fått utviklet meg/utfordra meg..jeg tror det er mye grunnen..at angsten vokser..fordi man utvikler seg ikke sosialt, og er for lite med folk..og da utviklet angsten seg.
Jeg ble nok aldir kjent ordentlig' med dem jeg gik i klassen med. var litt klikker, og følte jeg ikke passet inn så mye steds..
enten sports-gjengen, eller de som var upopulære' liksom..ingen hadde samme interesse som meg.,eller noen jeg følte jeg hadde godt kjemi med. Men jeg ble den usynlige, som at jeg ble mye alene på ung-skolen og ble alene når man skulle være 2 og 2 hele tiden.Tenker hva var det feil md meg? ingen ville være med meg på gymmen..dette husker jeg, og det var ikke minst sårt.
Det var nok dette sm utløste depreson hos meg. Og jeg følte meg styg og annerledes iog med jeg var adoptert. Følte ikke jeg var som andre.. og jeg var veldig sårbar, fra bakgrunnen min, bare noen nevnte noe om landet..kunne jeg ta det ganske nært.
Jeg har allitd vørt var for det, og når jeg fikk slengt, eller ble mobbet så beskjeden jeg var.. så trakk jeg meg mere unna og prøvde gjøre så lite som mulig ut av meg for å bli lagt merke til.
Jeg begynte å tenke negativt om meg selv, og tankemønstrene..jeg tenkte jeg var bare en stygg....... og ikke fortjente å ha ett bra liv.
Så jeg ble enda mere usikker..og sårbar.
Jeg vet selv ikke hvorfor jeg ikke hadde venner. Følte ingen ville være med meg, eller hadde interesse. De få jeg prøvde, som jeg likvel ikke følte var noen venner. Men bare satt med i kantina..med. og følte at jeg aldir hadde noe å tilby med, komme med morsomme ting å si, og tulle.
så jeg gikk helt alene i 9-10, kan vel si alltid har gått alene for det meste.
fagene slet jeg også med..husket jeg, og ga meg dårlig selvtillit. Jeg sto opp, tok bussen,(ca 1 time), og gik skolen uten å ha snakke med noen, og tok bussen hjem.hver dag..og så gjorde lekser, mat..thats it.
jeg husket jeg også dagdrømte mye..om bedre år..men ingenting forandret seg..verre ble det definitivt på videregående...
alt ble så skumelt og fra det trygge.. ja orker ikke ta hele historien..noe jeg antar noen fra her, er lei av..

Jeg har aldri kuttet meg selv. Men jeg føler jeg har endt opp tilslutt og har vært for isolert, Skolen var som mitt eneste nettverk for å 'se folk/være sosial, uten å prate til noen..
Jeg angrer så mye på valg, og hvorfor jeg ike søkte profesjonell hjelp da...men det var vanskelig nok å åpne seg, spesielt når man er i den alderen..begynte vel depresjon til meg da jeg var14år.
har gitt mere opp om å prøve få til venner..
av en annen grunn e rjeg ikke den som fra naturen, er frampå-person.. skulle ønske jeg var sånn. Og nå innser jeg mye jeg skulle gjort annerledes. Jeg sliter med å få til kontakt med folk nå også..fordi jeg har ingenting å prate om. Kan si det var litt bedre da jeg gikk skole..for det var det eneste sosiale. Er mye trygghet som mangler hos meg. i meg selv og andre folk.
Hadde jeg hatt par gode venner/minst 1 vennine(jeg kunne besøkt, og hatt morro med, eller vært en støtte), og hatt ting på plass, som en jobb, og klart hverdagen. hadde depresjonen forsvunnet..Og heller kommet over angsten over å gjøre ting..som andre tørr, fordi dem har kommet over sin komfort sone. Er vel ensomheten som er en av den verste smerten man kjenner på. Blir veldig kjedelig og langsomt liv/tørt meningsløst..uten sosial omgang med noen, er ikke rart en blir nedtrykt..da.. men når man sitter så godt fast i tankemønstrene og ikke våger ting. :(
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 10:37
Folk uten problemer, har d like verst som oss som har hatt dårlig oppvekst/ fyll??
Jeg trudde de barna som slipper dette, blir mer sterkere og tør mere ting her i livet, fordi dem har oppvåkst trygt og fott omsorg!

Hva er vitsen å gå til psykolog da.. Da lyge psykologen??????
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 10:53
forlatt 2011
Det er nok ingen som utvikler problemer om man ikke har noen gang opplevd ting som for dem er traumatiske. Men hva som er det traumatiske for en person variere nok mye fra person til person.

noe jeg kan oppleve som jeg bare tenker på som en småting kan bli veldig veldig stort og ille for en annen.
Man kan jo hatt verdens beste barndom men så oppleve ting som knekker en når en blir større. Det kan jo være slik at man er så vant til at alt går bra at når noe går gal vei så takler man ikke den motstanden.

Jeg tror nok i det store og hele er det ingen her i verden som går gjennom hele livet uten noen form for motgang og noen dårlige hendelser.
Men det er stor forskjell på hva et menneske klarer å håndtere eller hvordan man håndterer det.

Når man har vært gjennom misbruk, omsorgsvikt, langvarig mobbing og slike store ting er det sikkert lett å tenke at det andre sliter med er småting. Men hva som er lite i ens øyne kan være knusende for andre.
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 11:07
Da e jeg dum, rett å slett dum.. Jeg blir mobbet i familien at jeg er den rareste/spesiel..
Og blitt mobbet på skolen..

Jeg håpte at d var en grunn fordi jeg er som jeg er!
Og psykologen sa at d som har skjedd i oppveksten,fyll.. er grunnen t den jeg er!
Men nu hører jeg at jeg har ingen grunn.. og jeg er rett å slett idiot!
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 11:36
Forlatt 2011.
Nå har jeg lest alt i tråden her.
Oppvekst og miljø er noe som former oss til den vi er.
Men andre ting kan påvirke oss, valgen vi selv tar også.
Så har du opplevd mye i oppveksten osv så har nok det noe å si for den du er.

Du er IKKE en idiot.
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 11:36
Nei du er ikke dum og det er klart hva som har skjedd i oppveksten din er grunnen til at du sliter og er den du er idag.
Ingen har sagt at det ikke er slik.
Alle mennesker blir den de er på grunn av de opplevelser de har det er jo ikke noen tvil om det.
Det var jo heller ikke det jeg prøvde å komme fram til. Jeg bare mente at alle som sliter har en grunn, selv om deres grunn muligens ikke er grunn nok i andres øyne. Det er ingen andre en den personen som kan avgjøre hvor ille noe er for dem.

Sier seg selv at jeg hadde vært en mer selvsikker person og stolt mer på at jeg var verdt noe om jeg ikke hele oppveksten fikk høre at jeg var uønsket, verdiløs, en plage for at jeg var født, og ingenting jeg gjorde var bra nok, og det av et mennesker som skulle være min støtte og den som var glad i meg.
Jeg hadde sikkert hatt mindre problemer å være rundt fulle mennesker om jeg ikke hadde vært utsatt for overgrep fra noen som var full og oppførte seg deretter. Ja ting setter spor, vi tar med oss det som skjer, det er med å forme oss til den vi er. Noen gjør det sterkere andre av oss sliter i visse sammenhenger grunnet dette.

Det gjør oss ikke dum, samme hva som ligger til grunn for at noen sliter gjør det de ikke dum!
Og det å ha bedt om hjelp gjør deg heller ikke ikke dum eller svak.
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 11:55
Takk :) Det var fint å høre at jeg er ikke dum :)

Foreldre/familie ska jo støtte ikke få deg ned i grøfta!
Da e d bedre å finne venner, å ha dem som familien sin å føle seg bedre med seg selv!
Finne en søster eller fler;)
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 13:02
forlatt 2011

Ja det er bedre å lage seg en egen familie om man er så hyggelig å finner disse menneskene
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 13:32
OVERSNART: Hyggelig, hva mener du??
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 14:04
hehe to tanker på samme gang skulle være heldig ikke hyggelig.
Skulle nok lest over der ja
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 15:29
jeg er så enig med alt oversnart sier!
jeg har aldri sagt noeting om at psykologene lyver heller og at det ikke er noe syte over!
det jeg mente, ja alle mennesker er forskellige som personer. Vi blir født med forskjellig personligheter..

Noen er født sårbare, og tåler lite. Mens andre tåler mere,og er hard,og skal mye til for å knekke en.
Klart er det forferdelig at de som opplever vols/mishandling, osv.
Det er jo forferdelig og traumatiske for dem. Men dem kan klare seg godt og har fått en erfaring som andre ikke har. Jeg kan ikke sette meg inn hvordan det er for dem. Men såklart er det jo tragiskt! det er veldig synd på dem.

men selv de med trygg barndom,og oppvekst, kan også slite.
Har mye med som sagt arv og miljø. Jeg sier ikke at det ikke er tragiskt for dem som har hatt en fæl barndom..
jeg sier og har aldri sagt at dem ikke har en grunn til å syte..liksom.
men det er to forskjellige måter og forskjellige sak, det å slite..alle sliter på forskjellige måter. En vellykket person, behøver ikke være så vellykka...engang. De kan jo ha sine de også.

Men man kan ikke styre personligheten..som sårbar.
Jeg er født sårbar selv. For eksempl. Jeg og min søster er helt totalt forskjellige. Selv om hun og jeg ikke er biologiske i blodet. Hun tåler mere og tar seg ikke så nært om noen tuller..og sånt..og kan si og kalle ting, på bare kødd. Mens jeg hadde ikke tort å slengt tilbake..fordi jeg er veldig sårbar..og den sårbarheten kan jeg ikke styre over. Det skal ikke så mye til for at jeg tar meg nært av ting..
Jeg er ikke den som roper høyest, og det ligger i personligheten.
Men grunnen at jeg ikke har hatt trygghet, er fordi jeg vet ikke hva som skjedde i spedbarnsårene, de årene jeg var i fødelandet, før jeg ble adoptert.. Men første leveårene er ganske viktige. er jo der mye av tryggheten bygger grunnlag, som man skal ha med seg videre. Og der muligens angsten kommer fra. Ingen kan jo vite før man er adoptert selv, og vite hvordan det følles å bli sendt bort fra trygge omgivelser og foreldre.
Men jeg har hatt det jammen godt ja, i barneårene ellers. Men det ble vanskelig i tenårene at ting ble vanskelige..og slikt.

Vi er bare født slik. at noen er forskjellige. Og det syns jeg alle burde respektere for. Men desverre, er det noen som ike gjør det. Slik min søster har en tendens til å slenge dritt til meg, fordi jeg sliter og sier jeg må oppføre meg, og sier jeg burde gå i emo-klær og gå og sette meg i ett hjørne.
hun har verken angst eller slike ting å kjenne på. Hun har fullt av venner og fått til det i livet.
Men hun var også yngre da hun ble adoptert. og hun har helt annen personlighet enn meg. Hun er liksomm ikke så redd av seg. Takler situasjoner bedre enn meg. og lett for å snakke med andre. Men skulle i utgangspunktet ikke nevne så mye om meg her..:S

Men så kan man også ha en forr god barndom også..at man andre veien blir overbeskyttet, Hvis eks, foreldrene sier du må ikke gjør det eller det,..og blir overbeskyttet kan også det igjen skape angst.
Fordi man har lært at ting er farlig å gjøre sånt. Og jeg tror det har mye med sårbarhet.om man er født med det. Noen takler ting bedre enn andre.Og noen får ting så lett.
Men problemene hos meg er vel at jeg har sittet for mye isolertog ikke hatt venner og kommet meg mere ut. Og ensomheten er verst.

mange mennesker blir sittende alene uten egen familie når dem vokser opp. mange ender opp alene også..og mister kontakten med familien.

Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 17:10
LINN: Hun der søsteren din har problemer. Og hun mobber deg, Ikke godta d. D e hun som e dum, men ska ha deg t dum for å heve seg over deg. Vis hun driver deg ned i grøfta, så drit i henne/ ikke snakk t henne.

Kjenner jeg blir sint av å ha sonn familie rundt seg, finn deg en vennine som e faktisk bedre å hatt som søster som bryr seg!
Avatar

Re: Resiliens

april 9 2012 - 18:36
Vel forlatt2010: det er ikke noe nytt dette...slik har det vært ganske så lenge.....
i mange år nå..eller siden hun ble omtrent tenåring.Etter at mamma døde.
Hun har aldri vært støttende når jeg har hatt det som verst. Hun har vært ganske så bitchy' mot meg. Og sier jeg syter, jeg er ditt og datt, at jeg ikke duger til noe, ikke oppfører meg ordentlig, at jeg sier galt det og det til andre i familien', at jeg er problemet, hun hater meg, er ganske så aggresiv...
jeg vet det ikke er noe vits å konfrontere henne tilbake, eller at det nytter å slenge dritt tilbake...for da blir det 1000 ganger verre.....
og for å prøve å holde noe husfred......

jeg bare godtar det, for man har ikke valg. Når jeg har hatt det som verst og gråte, så har hun ikke brydd seg en fem øre.. bare sagt jeg kan forsvinne uansett.Det er ikke noe hente empati fra henne nei.
Jeg må bare godta det, det er ikke noe gjøre med :,( hu har masse veniner hun kan støtte seg til. og hente støtte, eller få netverk med..

Forholde/båndet har lenge vært dprlig mellom oss, og det er så lite jeg kan gjøre.... hun har vist godt at hun snur ryggen og hater meg.

Vel er ikke så enkelt å skaffe seg en vennine..
Til forsiden