Hei! Jeg tenkte å skrive om noen ting her nå.
Jeg sliter veldig med å gi slipp på psykologer, spesielt hvis vi har hatt en god relasjon, og hvis jeg har følt meg trygg. Jeg går til en psykolog nå og vi har en god relasjon og jeg føler meg trygg. Jeg gruer meg allerede til siste time, men siste time er jo ikke engang satt eller bestemt. Men jeg sitter fortsatt her og tenker på det mye for jeg vet at på den siste timen sammen med min nåværende psykolog så kommer jeg til å bli veldig lei meg og gråte. Noen ganger så kan jeg gråte i mellom timene fordi at jeg tenker så mye på det.

Min forrige psykolog som jeg hadde siste time med i våren 2019 så skjedde det samme, vi fikk en god «relasjon» og jeg følte meg trygg, og nest siste time med den psykologen så fikk jeg vite at siste time var den neste og da begynte jeg å gråte veldig. På den siste timen så gråt jeg også, og etter at timen var ferdig så gråt jeg i flere timer etterpå fordi at det var for trist, det føltes som et breakup, og jeg var lei meg over dette i mange måneder. Kom egt aldri over den psykologen, eller jo men det er jo fordi at jeg har en ny en nå. Men det tok meg fortsatt ca 3 år, før da jeg begynte til en ny psykolog der jeg kunne føle meg trygg med osv. Så jeg er redd for at det samme skjer med min nåværende psykolog, at jeg skal gråte over det i flere dager, uker eller kanskje år. Men jeg syns det er utrolig trist også at jeg aldri kommer til å se min nåværende psykolog igjen når den tid kommer at vi har siste time sammen.

Noen ganger så tror jeg at jeg er forelsket i psykologen min. Jeg føler meg alltid glad når jeg er på time med han. Og jeg savner han veldig i mellom timene, og gleder meg alltid til neste time. Jeg har gått hos han siden desember 2021, og det første halvåret så var jeg mye borte pga angst for å dra på timen. Men nå vil jeg ikke gå glipp av en eneste time. Jeg vet ikke om det er en forelskelse eller om det er noe annet. Men jeg får en god følelse.

Dette er det jo psykologen selv som skal svare deg på. Hvilken tilbakemelding får du derfra på denne problemstillingen?

Psykologen vet det ikke fordi jeg tørr ikke å snakke om det.

Jeg synes du skal nevne det til psykologen din :-) du er nok ikke den første som har følt noe sånt! Men kanskje du skal finne ut om det er forelskelse eller ikke først? Hadde jeg blitt forelska i psykologen min hadde jeg bytta psykolog tror jeg.... tenker i hvertfall at det hadde vært det beste!
Kanskje du får en så god følelse fordi du føler deg trygg med han, og ikke føler den samme tryggheten hos noen andre rundt deg? Noen ganger kan de to følelsene virke ganske like hvis man ikke er vant til en av dem (eller begge)...
❤

Ja du sier noe der. Det kan jo bare være en god følelse også. Jeg har blitt veldig trygg på han. Jeg vet ikke om det er noe vits å si det når jeg ikke vet selv om det er en forelskelse eller ikke. Pluss at jeg vil virkelig ikke bytte psykolog siden jeg bruker mange måneder på å bli trygg med en psykolog.

En pasient - behandler relasjon er en profesjonell relasjon, ikke en personlig relasjon. Men enkelte behandlere er ikke gode nok på å forklare hva dette innebærer. Så er det andre tilfeller der pasienter - til tross for å ha fått denne informasjonen - velger å ikke forholde seg til den. Jeg vet ikke hva som er tilfelle her, men min erfaring er i hvert fall at hvis man holder ting tilbake og/eller driver skuespill ovenfor sine behandlere kan det lage store problemer senere, f.eks. hvis man søker ytelser hos NAV.

Jeg driver ikke med skuespill ovenfor min psykolog.