Spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, angst, depresjon, intens kjærlighetssorg er alle responser på utvikling- og barndomstraumer. Til og med tvangstanker og OCD er forsøk på å undertrykke overveldende følelser i forhold til traumer fra barndommen. Disse traumene kan være foreldre som er avvisende, tilbakeholdne, kjeftende, fysisk misbrukende, neglisjerende, seksuelt misbrukende, kritiserende, som bortskjemmer, overbeskytter, putter barnet på pedestal, alt dette er over tid skaper traumer i barnet.

Voksne med barndomstraumer gjenskaper relasjoner med foreldrene sine i vennskap og romantiske relasjoner og derfor ofte deltar i hva som blir kalt retraumatisering. De kan ha avhengigheter eller andre forsvarsmekanismer for å forsvinne vekk fra smerten av traumene de opplevde og noen ganger fortsatt opprettholder ved å f. eks. befinne seg i dysfunksjonelle forhold eller gjøre diverse former for selvskading, alt sammen for å forsvinne vekk fra den originale smerten fra barndommen, som om den blir vekket til live er så intenst at den står i fare for å lede personen til selvmord eller andre forferdelig impulsive handlinger.

Redigert av administrator

Det som kalles traumer på fagspråket kan man også få i voksen alder - så denne forklaringen stemmer ikke helt.

oslogutt du har
et meget godt poeng
for det er nå slik
at mye kan spores
tilbake til barndommen
det er jo da vi skal formes
det er da vi skal slipes liksom
som den diamanten vi egentlig er
det er enklere å forstå nuet
om vi går tilbake i tid..

Til Frikar: Jeg husker ikke helt hvor jeg leste det, men lest et sted at om man ikke har en traumatisk barndom så er sjansen for å bli traumatisert som voksen ganske lav, at mange som får PTSD etter å ha vært i krig ofte hadde vonde opplevelser i barndommen som predisponerte dem for å bli traumatisert

Aliengang72: Ja, forhåpentligvis så går det ann å jobbe med det, men det som er skummelt er at psykologer og folk på hjelpetelefonene, folk som prøver å hjelpe ofte ikke ser denne koblingen mellom barndomstraumer og nåværende problemer, føles noen ganger som om psykologer (dette er min erfaring) klandrer pasienter for deres symptomer, istedenfor å se på hvordan disse symptomene er et resultat av traumer, å se det skaper mye mer empati og mer behov for å forstå ens person historier istedenfor å stigmatisere noen med en diagnose