Hei. Jeg blir psykisk syk av jobben, det er blitt veldig ille nå. Har sosial angst også, så det å dra til jobb er ikke så lett. Er det noen som har opplevd det samme som jeg kan prate med? Bare jeg tenker på jobben får jeg angst, blir ekstrem kvalm, brekker meg og noen ganger kaster opp. Har noen tips til hvordan jeg kan takle det bedre? Aner ikke hva jeg skal gjøre mer...

Hei du!

Jeg har slitt med dette problemet lenge og har hatt mange forskjellige jobber paa grunn av det. Jeg har i perioder vaert sykemeldt og arbeidsledig, selv om jeg jeg ville jobbe, men noen perioder gikk det rett og slett ikke. I min naavaerende jobb har jeg vaert i ca 2 aar naa, noe som er ny rekord for meg!

Hva er det du jobber med? Selv har jeg funnet ut at trivsel paa jobben har alt aa si for meg, men jeg skjoenner jo saaklart at det er lettere sagt enn gjort..Jeg kjenner meg igjen i det aa bli kvalm og uvel av aa tenke paa jobben og jeg har sittet paa bussen flere ganger og maatte hoppe av for aa kaste opp..Det er utrolig slitsomt og oedeleggende! Jeg har ogsaa kjent mye skyld over aa maatte skuffe folk paa arbeidsplassen ved aa ringe aa si at jeg ikke kunne komme inn, men naar jeg blir deprimert er det saavidt jeg kommer meg ut av leiligheten og inn paa mitt eget kjoekken for den saks skyld..

For meg har det hjulpet veldig at jeg fikk plass paa et kurs for mennesker som av forskjellige grunner sliter i arbeidslivet og faar ekstra stoette og oppfoelging for aa komme tilbake i arbeidslivet og kunne holde paa en jobb. Idag jobber jeg deltid, fulltid blir rett og slett for mye for meg. Jeg foeler at andre ser ned paa meg av den grunn, men man maa gjoere det som passer for en selv. Jeg har nok til husleie og mat og det meste av det jeg trenger og jeg greier ei normal uke i jobben (20-25timer, saa da er jeg fornoeyd! Naa bor jeg i England og det var her jeg fikk plass paa det kurset, saa vet ikke hvordan det er med saann i Norge/nav?

Om du foeler deg komfortable med sjefen eller noen paa jobben, kanskje det vil hjelpe aa snakke med noen der? Jeg sender deg en venneforespoersel saa faar du bare skrive om det er noe mer du vil snakke om!!

Så bra du har klart å være der i to år!

Jeg jobber som barn og ungdomsfagarbeider på en ungdomsskole. Ja, det er veldig slitsomt. Jeg kjenner ikke så mye skyld. Jeg synes det er mer flaut og trist at jeg er 20 år og sliter så psykisk. Ikke har jeg venner, og ikke et liv..

Et sånt kurs hørtes veldig fint ut. Skal se om jeg finner noe. Forstår det. Jeg synes også at fulltid er mye,

Jeg har snakket med både sjefen og de andre på jobb. De vet at jeg har det tøft og ikke trives der. Men jeg føler ikke det hjelper å prate med de.

Takk :)

Jeg har akkurat sagt opp jobben min etter å ha holdt ut i 1 år, tok ikke lang tid før jeg fant ut at jeg ikke trivdes der jeg jobbet. Og det ble bare verre og verre :( Ble sykemeldt og fant ut at jeg ikke kunne fortsette.

Nytt sted, nye muligheter..?
Kan du ikke søke ny jobb..? Jeg prøvde, men fant ingenting jeg ville ha og fikk ikke de jobbene jeg søkte på (liksågreit, for formen har gått sakte nedover, så har ikke tro på at jeg hadde klart de jobbene uansett)

Men, vi er allefall fler om å ikke få til dette med jobb...
Viktig er det jo å ha et liv utenom jobben... Det vet jeg, noe annet er å få det til i praksis.

Men å få hjelp, i form av noen profesjonelle å snakke med vil jeg sterkt anbefale - det er iallefall det jeg har tro på skal hjelpe meg! - for frisk skal jeg bli, og jobb skal jeg få til - i en eller anenn form :)

Tok ikke lang tid før jeg fant det ut heller.

Jo, det er jo en mulighet. Men det som er tingen er at jeg vil gå på en skole, og den må jeg spare masse penger til. Slutter jeg kan jeg ikke gå der. Tittet på finn, men fant ingen jobber som fristet. Tror jeg trenger en pause om jeg skal slutte.

Ja.. Det er jeg enig i. Er så utslitt da jeg er ferdig på jobb så jeg sovner veldig tidlig.

Står på venteliste, noen måneder igjen så har jeg en å prate med :) det blir veldig godt ^^ Det skal du ja ^^

Jeg føler at arbeidsplassen jeg har nå ikke passer for meg. Kommer til å prøve å finne meg en ny jobb i år pga av det.

Det er nok veldig mange med psykiske problemer som sliter med a finne/beholde jobb og for meg personlig ble dette en ond sirkel; jeg ville saa gjerne jobbe og "greie meg selv", men noen perioder var det rett og slett ikke mulig og jeg slutta i jobben foer jeg fikk sparken. Det var ikke saann jeg hadde sett for meg at det skulle bli, men jeg greide ikke aa ta vare paa meg selv ordentlig og ble mer syk av jobben. Det er mange som ikke forstaar naar jeg har forklart dette, mange liker vel aa tro at det er latskap og valg om ikke aa jobbe..Men det kommer alltid til aa vaere saanne personer her og der!

Jeg hadde ett aar hvor jg bodde hjemme hos mamma og pappa igjen og fikk hjelp og oppfoelging og overlevde paa sosial stoette siden jeg ikke hadde andre rettigheter til stoette og jeg foelte skam i begynnelsen, men etterhvert saa sank det inn at det er mitt liv og andre faar si hva de vil, de vet ikke hvordan jeg har det og hva jeg maa gjoere for aa komme meg. Jeg ble ikke saa veldig mye bedre det aaret for aa vaere aerlig, det har vaert en lang prosess aa komme meg i jobb igjen. Men naa gaar dagene taalelig greit og jeg trives paa jobben, noe som for meg er alfa og omega.

Traadstarter, jeg skjoenner ar du vil inn paa folkehoeskolen og komme igang der, men har du vurdert og utsette det et aar? Da kan du kanskje fokusere paa bedre jobbtrivsel og sparing pluss og faa hjelp av psykolog og foele deg bedre? Dete er bare ment som et forslag altsaa:) Du er jo fortsatt veldig ung og har masse tid til aa finne ut av ting.

Ja, det tror jeg og. Var ikke sånn her jeg hadde trodd det skulle bli heller. Gledet meg veldig til å begynne der og det var denne jobben jeg ville ha. Men jeg sliter en del fra før av og, så det kan jo også være med å påvirke at jeg ikke trives. Har ofte selv blitt kalt lat og. Ja, det gjør det. Det viser bare hvor lite forståelse de har.


Ja, jeg driver å tenker frem og tilbake på om jeg skal utsette det. Men har ikke så lyst til det egentlig. Nettopp fordi jeg føler jeg brenner for fotografering. Jeg elsker å ta bilder, og føler jeg får det veldig bra til. Hadde egentlig tenkt å bli fotograf, men siden alle sa at det var så vanskelig å klare seg på det så valgte jeg å ta barn og ungdom. Noe som viste seg ikke var yrket for meg :P Jo, det er jo sant det. Får spart mye penger, og hjelp av psykolog ja. Hehe, ja forstå at det bare var et forslag ;) Jeg får rett og slett tenke mer :p