Det er folk eg merkar eg kan stole på i alle fall.

En indikasjon på om man kan stole på folk er om de holder avtalene sine og gjør de de sier de skal gjøre. Og så finnes det en del måter å teste lojalitet på hvis det skulle være nødvendig.

Utruleg nok har denne turen gått betre enn forventa, og eg har ikkje gått i bakken endå. Har sluppe å kjenne for mykje på ensomhet og eg har og stilt opp masse for familien.
Litt av grunnen til at det går bra er nok pga. tida på året og været. Ein synest ikkje like godt på vinteren som på sommaren. Eg har og holdt meg opptatt så eg har fått mindre tid til å tenke.
Det er nok også bra at eg har fått uttrykke meg her og fått ein del forståelse. Har og møtt nokon her på Vestlandet gjennom sidetmedord.
Så denne gangen har eg kanskje følt på litt støtte som muligens har hjelpt meg litt her. Då er ein jo ikkje aleine likevel..

Det var hyggelig og inspirerende å høre! Jeg heier på deg på resten av oppholdet og hjemreisen etter det! Det er det sikkert flere her inne som gjør også!

Heidia har helt rett Sindre, det er flere her inne som heier på deg!
Håper du får en fortsatt god tur og hjemreise.

Hm.. Å sette grenser er vanskelig. Berre å reise heimover blir argumentert. Veit ein må skjære gjennom og prøver på det. Ikkje lett når ting skal argumenterast. Skjønnar koffor det er vanskelig å velge ting for meg. Valga blir stilt spørsmål ved. Slitsomt.

Hva er det som må argumenteres for, og hvem er det som krever det?

Tidspunktet ein vil reise heim. Det blir argumentert for å bli her videre av familien.
Det er noko som heiter samvittigheit Frikar. Har ikkje høyrt så mykje om dine problemer, så veit ikkje om du forstår.
Livet er uansett smertefult.
Reiser heim i dag.

Det er noe som heter samvittighet ja, og en del av prosessen med å bli en selvstendig og voksen person er å ta eierskap over den. Men det krever en holdnings- og verdiendring som du ikke virker åpen for, ut fra andre innlegg du har skrevet.

Fint at du spør om mine problemer, men de handler om feilbehandling og ikke samvittighet.

Eierskap over følelser er nok enklere hvis en har mindre av dem

Verken eg eller du er feilfri og perfekt og har løst alle problemene i livet vårt Frikar. Og har ein løst ein del egne utfordringar, så lønner det seg ikkje å vere ovenifra og ned ved å fortelle andre kva dei skal gjere fordi ein trur svaret for ein sjøl passar med alle andres liv. Folk må finne egne svar, gå mange rundar og det er ikkje lett å endre på ting. Kanskje du veit kva eg meinar.

Det må vere lov å lufte ut her på forum.

Ja eg veit eg har ein lengre vei og gå, som mange andre. Det er det vel muleg du og har Frikar..

Sindre00: Har sagt det før, og sier det igjen: jeg gir bare de svarene jeg skulle ønske jeg selv hadde fått. Og noen ganger skal man ikke "finne egne svar", f.eks. fordi svarene allerede er gitt, og/eller spørsmålet eller premissene ikke er riktige i utgangspunktet. Ut fra det du skriver her, er det uklart hvem som egentlig eier problemet.

Det må være lov å ha en løsningsorientert tilnærming her på forum.

Giverofnoshit: Det er derfor vi har psykologer. Deres jobb er bl.a. å lære oss hvordan vi gjør det. Men pasienter må stå sammen og kreve sin rett!

Ja det må jo vere enklare å ta eierskap over følelsar viss ein har mindre av dei. Du har nok rett i det.

Frikar. Kva om du fortalte om din prosess for å komme der du er?
Kanskje mange kunne lære av det om du skreiv om det.

Psykologisk.no har ein artikkel; Heling etter traumer. Hvordan ta eierskap til seg selv igjen?
Kva synest du om den artikkelen då Frikar? Gir den ein god beskrivelse av det du snakkar om?

Jeg tenker, at du kan være fornøyd med deg selv for at du dro til tross for angst og vanskelige følelser og du kan være fornøyd med deg selv at du drar igjen og ikke lar deg overtale til å bli lenger, fordi du da har satt grenser for deg selv og det er et steg i riktig retning, etter min mening.

Interessant artikkel! Den nevner jo faktisk flere av de tingene jeg er opptatt av. Både viktigheten av konfrontasjon og at man ikke skal sette i gang prosessen før man er klar for det.

Metoden jeg bruker går ut på at når man konfronterer personen eller gruppen (evt. en stedfortreder) som har gjort en urett, konfronterer man også hendelsen, slik det står i artikkelen. Legger man liberal rettighetstenkning til grunn, så er det fellesskapet som står ansvarlig for å korrigere uretten som er begått i de tilfellene det ikke er praktisk mulig å holde enkeltindivider ansvarlig. Jeg vet ikke nok om familien og hjemstedet ditt til å vite hvilket fellesskap som skulle vært holdt ansvarlig i ditt tilfelle, men har du blitt fratatt en rettighet i oppveksten så kan det være et offentlig anliggende. I så fall vil en offentlig etat være rette stedfortreder for konfrontasjonen. Når man gjennomfører en slik konfrontasjon, gir man den rasjonelle hjernen gyldige argumenter for å overstyre følelseshjernen.

I ditt tilfelle ville jeg også sagt at så lenge du har noen som helst tvil, skal du la være å reise, for da er du ikke klar for konfrontasjonen. Da faller du også innunder den juridiske definisjonen av syk, så da oppgir du sykdom som grunn tl de som spør.

Artikkelen nevner ikke noe om samvittigheten, så jeg legger til grunn at den bare gjenspeiler det verdisystemet man allerede har valgt, bevisst eller ubevisst. Og ofte handler manipulering om å påvirke folks verdier, slik at samvittigheten skal bli et verktøy for manipulatoren.

Det er ikkje alt som handlar om konfrontasjon vel Frikar? Det er jo ikkje det artikkelen først og fremst handlar om. Og kva når ein får gamle foreldre og helsevesenet sviktar. Eller når ein har folk i familien som går med dårlig råd og om ein sjøl har pengane. Skal ein då berre stikke om ein ikkje føler for å reise?
Ein kan ikkje berre tenke på seg sjøl og å konfrontere andre. Kva samfunn får ein i såfall då?
Kva viss alle hjalp andre litt. Då hadde vi kanskje fått eit bedre samfunn. Det hadde jo nesten blitt som ein sosial velferdsstat det.

Jeg er helt sikker på at det sto et annet svar fra deg her i går. Slettet du det?

Basert på det lille man får vite i en tråd, så gir man generelle råd og råd som kanskje har hjulpet seg selv i en situasjon man antar er lignende som ts OG så er kanskje alt, eller mye, forskjellig, både personen(e), relasjonen(e) og situasjonen(e). Så rådene er trolig ofte velmente, men så "treffer" de ikke fordi man ikke kjenner hverandre og kommunikasjonen blir jo ikke komplett/ utfyllende over litt tekst mellom tilfeldige personer på nett.

Selvfølgelig Heidi og Frikar.

Psykologer er magikere. Du går til dem og abrakadabra. Ut kommer Spock. Alle følelser under kontroll. Aldri mer revet istykker mellom forskjellige behov, av angst eller samvittighet. Jeg vet ikke hva som gikk feil i mitt tilfelle. Er jeg ikke den eneste??

Nå vet jeg ikke hva slags respons du ønsker her. Skal jeg svare på det du skrev igår, eller det du skriver nå?

Ein svarar jo ikkje på ting som ikkje står der no vel..

Jeg forholder meg til at du først skrev én ting, og så slettet du det og skrev noe annet. Hvis du ikke vil forklare hvorfor du har endret mening, blir jeg nødt til å gjette meg frem til hva grunnen kan være, og basere mitt svar på det.