Kjenner du deg igjen i det å skulle reise ein plass, og å grue seg så til dei grader..?
Plassen der du skulle trivast, men som du ikkje ønsker å vere..

Å ikkje ønske er ikkje heilt riktig. Vi kan vel heller sei at du skal til lidelsen. For det er det du skal. Til lidelsen.
Problemet er at der denne lidelsen er, er din heimstad. Det er der du er oppvokst og det er der familiemedlemmar fortsatt befinn seg, og dei vil jo sjølvsagt at du kjem dit på besøk. Helst ofte.

Men du vil ikkje.

Alle celler i kroppen strittar imot.

Heimstaden din minner deg om alt som er tapt og alt som gjekk gale, at du blei mobba, at du er einsam og at du ikkje taklar din eigen familie.

Heimstaden din fjernar ditt smil og ditt håp, og grip tak i din psyke og dynkar deg ned i gjørme. Det følest i alle fall slik..

Har du det også slik at du slit med å reise heim?

Har lurt på om eg kunne ha fått nokon som kunne hjelpt meg med dette i voksen alder, eller om eg kunne ha fått nokon relasjonar der.
Skulle så gjerne ha snudd dette på hovudet. Korleis gjer ein i såfall det?

Ja eg ønsker å finne ut av dette, og eg ønsker så veldig å få endra dette til noko positivt. Skulle ønske det var muleg. Men korleis?

Her eg bur no er eg meg sjøl. Utadvendt, og kanskje til og med ganske smart. Men heime blir alt endra. Ordentleg trist er det.

Eit under hadde vore bra. Sjøl trur eg ikkje på under. Men om berre noko kunne skje..

Jeg føler veldig med deg, jeg har også følt at hver celle i kroppen protesterer før et møte, og ja, hva gjør man da?! Noen ganger er det så ille at man må avlyse og da skal man ikke ha dårlig samvittighet for det etter min mening. Kanskje kan de heller besøke deg en helg og bo på hotell?

Jeg har det ganske likt med mitt hjemsted. Av helt forskjellige årsaker, men ja. I tillegg til at jeg ikke har så utrolig stor lyst til å besøke stedet så ofte og ikke kjenner noe voldsomt behov for det selv. Og det virker som om du har det veldig annerledes angående det.

Uansett. Har du fortalt dette til familiemedlemene som gjerne vil ha deg på besøk? At du opplever det som at du blir veldig annerledes når du er på hjemstedet ditt og at du føler at det blir som å besøke lidelsene? I tillegg til alt om mobbing og slikt?

Når jeg er på mitt hjemsted så har jeg ihvertfall enkelte allierte som vet godt hvordan det kan være for meg å være på hjemstedet. Både noen jeg kan ringe og snakke med og andre som jeg kan møte. Og det har gjort det veldig mye lettere for meg ihvertfall. I tillegg til at familien vet at det er sånn for meg.

Vet ikke om det kan være noe som er mulig eller om det er en løsning som fungerer for deg. Men, jeg håper du finner en god måte å løse det på som fungerer godt:)

Takk for betraktningar Heidi og DrømPåRøm. Enig i at ein ikkje skal ha dårleg samvittigheit om ein ikkje kjem. Har snakka med mor no, ho som skal feirast med rundt tal. Men har ikkje bestemt om eg reiser endå.

Det er ikkje så lett å snakke med mamma om dette. Heimplassen er som ei stor mørk sky egentlig, om eg trur ikkje nødvendigvis det er folk rundt, men kanskje og familien i seg sjøl. Veit ikkje kva som kjem først egentlig, høna eller egget liksom..
Det er ingen enkelte episodar som forfølg meg, men meir heilheten; at eg har vore så stressa og redd der, og eg føler det sånn endå. Det at sjøltilliten min blir så liten er så trist. Det er som om eg ser rundt meg om eg kan få auge på nokon eg må passe meg for. Eg veit innerst inne at det ikkje er noko å vere redd for. Trur det er ein slags angst.

Set pris på at folk kommenterar sjøl om det ikkje er heilt samme historiar.

(StilleIDøren) Ja då har vi det ganske likt. Eg er og over 40, men slit fortsatt, og ja eg blir nok heller aldri heilt kvitt dette, for det skjer kvar gong.

Eg kan vel og sei eg veit ein del om det eg slit med, og det er som du: undertrykt smerte, vonde minner og angst!

Skuffelse fordi ein har måtte bere på smerte aleine.

Alt dette triste blir for mykje for meg.
Ein er såra av sin nermeste, som jo vil det beste for ein, men hadde vel ikkje kapasitet til å sjå og oppdage.

Kvar gong eg reiser heim vil vedkommande ha det bra, men ein sjøl er lei, Ein skulle ønske ein kunne gjengjelde gleda.
Så går ein og føler at det er noko galt med ein sjøl.

Muleg eg må droppe reisa mi sjøl om eg skulle hjelpe til. Er heilt nede og under dyna no.

Jeg kjenner meg igjen, men det er et tilbakelagt stadium. I mitt tilfelle manglet jeg lenge kunnskap til å ta de nødvendige oppgjørene. Men så har jeg også erfart at det da ikke alltid er nødvendig med noen oppgjør i det hele tatt, fordi tryggheten som ligger i _å vite at man kan_ håndtere eventuelle negative situasjoner som måtte oppstå, gir en selvtillit og utstråling som taler for seg selv.

Har bestemt meg for å reise.

Tusen tusen takk..

En dag skal eg ta rotta på den angsten!

Skal trakke den i hel.

Husk at du er en reflektert og sterk person nå, det kan vi merke på hvordan du skriver her inne. Ikke glem det, gå inn i deg selv hvis andre familiemedlemmer gjør deg usikker/ trigger deg, og spør hva du selv tenker om saken, ikke søk anerkjennelse og aksept hos de, (hvis det er der "skoen trykker").

Lykke til på reisen! Det er snart overstått!

Jada. Har ingen panikk. Kanskje litt sterke ord. Men det er noko med det å faktisk komme seg videre. Ja eg prøver å puste med magen og gjer ingenting forhasta, men ein vil jo gjerne bli kvitt angst for godt. Det handlar ikkje berre om familie. Det handlar om faktisk om å bli kvitt angst ellers her og, og då må ein gå over nokre tersklar, men er på saken. Takk Heidi!

Hvorfor reise da?

Er vel bedre å la være å gjøre det når det blir som et traume for deg å gjøre det.

La dem komme til deg , der du føler deg trygg og oppegående.

Bare en tanke da..:-)

Sier meg enig med Superdame22 her. Det er mye lettere å ta eventuelle konfrontasjoner med familiemedlemmer når man er på hjemmebane.

Situasjonen er komplisert, og ein kan ikkje fortelle alt for må halde seg anonym. Men det er ikkje alt ein vil lar seg gjere.

Er ikkje her for å konfrontere.

Trur det her handlar ein del om ensomhet. I ensomhet ligg vel og frykt for andre, for ein har behov for andre gode menneske, og ein kan lett bli litt skeptisk til om enkelte andre egentlig er å stole på. Fordi ein treng så veldig folk å stole på.
Ein treng egentlig eit lite team..

Et problem er at en aldri vet at en kan stole på noen. Så ligger det vel også noe forskjellig i å stole på. At noen snakker sant? At noen er der for en på den måten en trenger? At en vet hvor en har noen?

Det er folk eg merkar eg kan stole på i alle fall.

En indikasjon på om man kan stole på folk er om de holder avtalene sine og gjør de de sier de skal gjøre. Og så finnes det en del måter å teste lojalitet på hvis det skulle være nødvendig.

Utruleg nok har denne turen gått betre enn forventa, og eg har ikkje gått i bakken endå. Har sluppe å kjenne for mykje på ensomhet og eg har og stilt opp masse for familien.
Litt av grunnen til at det går bra er nok pga. tida på året og været. Ein synest ikkje like godt på vinteren som på sommaren. Eg har og holdt meg opptatt så eg har fått mindre tid til å tenke.
Det er nok også bra at eg har fått uttrykke meg her og fått ein del forståelse. Har og møtt nokon her på Vestlandet gjennom sidetmedord.
Så denne gangen har eg kanskje følt på litt støtte som muligens har hjelpt meg litt her. Då er ein jo ikkje aleine likevel..

Det var hyggelig og inspirerende å høre! Jeg heier på deg på resten av oppholdet og hjemreisen etter det! Det er det sikkert flere her inne som gjør også!

Hm.. Å sette grenser er vanskelig. Berre å reise heimover blir argumentert. Veit ein må skjære gjennom og prøver på det. Ikkje lett når ting skal argumenterast. Skjønnar koffor det er vanskelig å velge ting for meg. Valga blir stilt spørsmål ved. Slitsomt.

Hva er det som må argumenteres for, og hvem er det som krever det?

Tidspunktet ein vil reise heim. Det blir argumentert for å bli her videre av familien.
Det er noko som heiter samvittigheit Frikar. Har ikkje høyrt så mykje om dine problemer, så veit ikkje om du forstår.
Livet er uansett smertefult.
Reiser heim i dag.

Det er noe som heter samvittighet ja, og en del av prosessen med å bli en selvstendig og voksen person er å ta eierskap over den. Men det krever en holdnings- og verdiendring som du ikke virker åpen for, ut fra andre innlegg du har skrevet.

Fint at du spør om mine problemer, men de handler om feilbehandling og ikke samvittighet.

Eierskap over følelser er nok enklere hvis en har mindre av dem

Verken eg eller du er feilfri og perfekt og har løst alle problemene i livet vårt Frikar. Og har ein løst ein del egne utfordringar, så lønner det seg ikkje å vere ovenifra og ned ved å fortelle andre kva dei skal gjere fordi ein trur svaret for ein sjøl passar med alle andres liv. Folk må finne egne svar, gå mange rundar og det er ikkje lett å endre på ting. Kanskje du veit kva eg meinar.

Det må vere lov å lufte ut her på forum.

Ja eg veit eg har ein lengre vei og gå, som mange andre. Det er det vel muleg du og har Frikar..

Sindre00: Har sagt det før, og sier det igjen: jeg gir bare de svarene jeg skulle ønske jeg selv hadde fått. Og noen ganger skal man ikke "finne egne svar", f.eks. fordi svarene allerede er gitt, og/eller spørsmålet eller premissene ikke er riktige i utgangspunktet. Ut fra det du skriver her, er det uklart hvem som egentlig eier problemet.

Det må være lov å ha en løsningsorientert tilnærming her på forum.

Giverofnoshit: Det er derfor vi har psykologer. Deres jobb er bl.a. å lære oss hvordan vi gjør det. Men pasienter må stå sammen og kreve sin rett!

Ja det må jo vere enklare å ta eierskap over følelsar viss ein har mindre av dei. Du har nok rett i det.

Frikar. Kva om du fortalte om din prosess for å komme der du er?
Kanskje mange kunne lære av det om du skreiv om det.

Psykologisk.no har ein artikkel; Heling etter traumer. Hvordan ta eierskap til seg selv igjen?
Kva synest du om den artikkelen då Frikar? Gir den ein god beskrivelse av det du snakkar om?

Jeg tenker, at du kan være fornøyd med deg selv for at du dro til tross for angst og vanskelige følelser og du kan være fornøyd med deg selv at du drar igjen og ikke lar deg overtale til å bli lenger, fordi du da har satt grenser for deg selv og det er et steg i riktig retning, etter min mening.

Interessant artikkel! Den nevner jo faktisk flere av de tingene jeg er opptatt av. Både viktigheten av konfrontasjon og at man ikke skal sette i gang prosessen før man er klar for det.

Metoden jeg bruker går ut på at når man konfronterer personen eller gruppen (evt. en stedfortreder) som har gjort en urett, konfronterer man også hendelsen, slik det står i artikkelen. Legger man liberal rettighetstenkning til grunn, så er det fellesskapet som står ansvarlig for å korrigere uretten som er begått i de tilfellene det ikke er praktisk mulig å holde enkeltindivider ansvarlig. Jeg vet ikke nok om familien og hjemstedet ditt til å vite hvilket fellesskap som skulle vært holdt ansvarlig i ditt tilfelle, men har du blitt fratatt en rettighet i oppveksten så kan det være et offentlig anliggende. I så fall vil en offentlig etat være rette stedfortreder for konfrontasjonen. Når man gjennomfører en slik konfrontasjon, gir man den rasjonelle hjernen gyldige argumenter for å overstyre følelseshjernen.

I ditt tilfelle ville jeg også sagt at så lenge du har noen som helst tvil, skal du la være å reise, for da er du ikke klar for konfrontasjonen. Da faller du også innunder den juridiske definisjonen av syk, så da oppgir du sykdom som grunn tl de som spør.

Artikkelen nevner ikke noe om samvittigheten, så jeg legger til grunn at den bare gjenspeiler det verdisystemet man allerede har valgt, bevisst eller ubevisst. Og ofte handler manipulering om å påvirke folks verdier, slik at samvittigheten skal bli et verktøy for manipulatoren.

Det er ikkje alt som handlar om konfrontasjon vel Frikar? Det er jo ikkje det artikkelen først og fremst handlar om. Og kva når ein får gamle foreldre og helsevesenet sviktar. Eller når ein har folk i familien som går med dårlig råd og om ein sjøl har pengane. Skal ein då berre stikke om ein ikkje føler for å reise?
Ein kan ikkje berre tenke på seg sjøl og å konfrontere andre. Kva samfunn får ein i såfall då?
Kva viss alle hjalp andre litt. Då hadde vi kanskje fått eit bedre samfunn. Det hadde jo nesten blitt som ein sosial velferdsstat det.

Jeg er helt sikker på at det sto et annet svar fra deg her i går. Slettet du det?

Basert på det lille man får vite i en tråd, så gir man generelle råd og råd som kanskje har hjulpet seg selv i en situasjon man antar er lignende som ts OG så er kanskje alt, eller mye, forskjellig, både personen(e), relasjonen(e) og situasjonen(e). Så rådene er trolig ofte velmente, men så "treffer" de ikke fordi man ikke kjenner hverandre og kommunikasjonen blir jo ikke komplett/ utfyllende over litt tekst mellom tilfeldige personer på nett.

Selvfølgelig Heidi og Frikar.

Psykologer er magikere. Du går til dem og abrakadabra. Ut kommer Spock. Alle følelser under kontroll. Aldri mer revet istykker mellom forskjellige behov, av angst eller samvittighet. Jeg vet ikke hva som gikk feil i mitt tilfelle. Er jeg ikke den eneste??

Nå vet jeg ikke hva slags respons du ønsker her. Skal jeg svare på det du skrev igår, eller det du skriver nå?

Ein svarar jo ikkje på ting som ikkje står der no vel..

Jeg forholder meg til at du først skrev én ting, og så slettet du det og skrev noe annet. Hvis du ikke vil forklare hvorfor du har endret mening, blir jeg nødt til å gjette meg frem til hva grunnen kan være, og basere mitt svar på det.

Folk har lov til å skifte mening. Eller å slette noe eller ta noe tilbake. Ting er ikke svart-hvitt.

Frikar. Du høres ut som en lovmann. Ute etter å arrestere mer enn å respektere. Kanskje den viktigste grunnen til å komme hit er å bli møtt på en god måte. Løsningsorientert som du er, så er andres løsninger stort sett skivebom. Det er min erfaring

For min del er det null stress å forholde seg til det som er sagt sist. Så kan en også forholde seg til at noen sletter, eller skifter mening. Observere og få inntrykk av mennesker

Vi har ulike definisjoner av hva begrepet respekt innebærer i praksis, så vi kommer ikke til å bli enige her.

Fra et objektivt perspektiv har det ingen relevans om man bruker "egne" eller "andres" løsninger på et praktisk problem, så lenge problemet blir løst.

Eksempelet med gamle foreldre eller familiemedlemmer med dårlig råd handler om praktiske problemer, ikke om følelser. Som nevnt tidligere trengs det kanskje noen refleksjoner rundt egne verdier, og om disse verdiene er til gagn for en selv eller ikke.

Jeg kan jo utdype litt hvilken tilnærming jeg har og hvorfor den fungerer.

I familien jeg vokste opp var det fokus på fakta, vitenskap og kritisk tenkning - uten at det sto i motsetning til å anerkjenne hverandres følelser. Men fra vi var små lærte vi at fakta og følelser er to forskjellige ting, som følger hver sin logikk. Fakta er objektive, følelser er subjektive, og derfor er det viktig å vite hva som er hva når et problem skal løses.

Det er fakta at vi lever i et samfunnssystem som bygger på spesifikke premisser - bl.a. at hvert enkelt individ både har rettigheter og plikter. Så har vi lovverk (formelle normer) som bl.a. skal sikre individet mot overgrep fra staten og/eller andre individer. Dette utgjør til sammen et verdisystem som er basert på filosofien egoisme, altså egennytte. Forståelsen av konseptet fellesskap i egoistisk filosofi kan forklares som at "det som er bra for individet er bra for fellesskapet", med det menes at man først må dekke sine egne behov før man kan hjelpe andre, ikke omvendt.

Så er det også lov for individer (eller grupper av individer, f.eks. en familie) å velge et annet verdisystem, f.eks. altruisme, seg imellom (uformelle normer). Men da må de ta inn over seg at deres verdisystem bare er gyldig i sin egen gruppe, og at man i samhandling med andre individer utenfor sin egen gruppe ikke kan ta noe annet enn samfunnets offisielle verdisystem for gitt. Men dersom en familie ikke er bevisste på dette, kan det medføre at barna i praksis ikke har noe grunnlag for å foreta et informert valg av eget verdisystem når de blir myndige. Motviljen mot å forholde seg til samfunnets offisielle verdisystem (i samhanding med andre) kan være ideologisk begrunnet i den enkelte families verdisystem, men dersom barna tar denne motviljen med seg inn i voksenlivet kan man bli stående i spagat mellom to verdisystemer. Så kommer man (forhåpentligvis) til et punkt der man blir oppmerksom på dette, men dersom man da velger å tviholde på et altruistisk verdisyn i et samfunn som offisielt er bygget på egoisme, blir kognitiv dissonans en logisk konsekvens. Kognitiv dissonans er en følelse, og kan selvfølgelig også oppstå hos dem som følger egoismen, men da av helt andre faktiske årsaker - selv om det _oppleves_ likt. Derfor er det så viktig å skille følelser og fakta.

Årsakene til psykiske vanskeligheter kan dermed kokes ned til kunnskapsmangel eller vrangvilje (evt. en kombinasjon). Kunnskapsmangel kan man heldigvis enkelt gjøre noe med. Vrangviljen har ofte ideologiske årsaker.

Kom meg gjennom heimturen uten varige men tenk!
Heilt heilt utruleg!
Som eg har skreve er dette litt takka vere at eg møtte nokon gjennom sidetmedord, og det er og fordi eg var aktiv og at det skjedde mykje under opphaldet.

Veit ikkje heilt korleis eg skal kommentere det du skriv om Frikar. Eg har lese alt du har skreve, men deler ikkje din opplevelse av korleis ting heng sammen. Sorry.

Da fortolker jeg det som at du har valgt et verdisystem der alt er subjektive opplevelser, og fakta ikke eksisterer. Stemmer det?

"Årsakene til psykiske vanskeligheter kan dermed kokes ned til kunnskapsmangel eller vrangvilje"

Dette er altså utgangspunktet for "hjelpe" folk med psykiske problemer. Fin konklusjon for å sikre seg. At når sine råd er ubrukelige så er det den rådsøkendes vrangvilje

Så bra at du fant en venn her inne likevel.
Tenker det går stille i dørene , noe som er bra.

Flott å høre at du klarte å gjennomføre turen til hjemstedet ditt og.
Håper du får en fine helg.:-)

Frikar. Valgt et verdisystem der alt er subjektive opplevelser og fakta ikke eksisterer?
Nei på ingen måte! ;)

Superdame22. Takk for det! God helg.

Frikar.
Eg hadde tenkt å ta opp ting med vedkommande, men det er ikkje alltid det er tid og sted for det. Denne gangen ville det å ta opp ting ha ødelagt for andre ting. Og ja.. det er viktig for meg med forholdet til andre og, så slikt må ein vurdere. Nokon gangar kan ein konfrontere ting og andre gangar ikkje. Det kan vere ein kunst i forhold til korleis ein konfronterer ting.
Skal ein ta ein kamp, må ein velge den med omhu. Det er derfor det er noko som heiter; Velg dine kamper. Tek ein opp alt ein synest er irriterande, så står ein nok der veldig fort heilt aleine. Det er rett og slett ikkje smart å ta opp alt muleg om ein skal ha ein god relasjon i tillegg.
Synest det virkar som om du tenker at konfrontasjon er svaret på alt.. Filming og dokumentasjon osv. Beklager, men eg er litt redd for at folk kan ta slikt litt lite alvorleg Frikar..
Veit ikkje heilt kva du prøver på her inne på sidetmedord.
Skriv du fordi du oppriktig bryr deg om andre?
Er det fordi du meinar at di løysing er den beste for alle?
Er det det siste så må eg innrømme at eg er uenig. Det er ikkje ei løsning for alle. Eg har ei løsning og andre kan ha andre løsningar. Dette er uansett ikkje berre eit forum for løsningar, men for utvikling.

Skulle og ønske du satte deg litt inn i situasjonane til andre. Når folk har det veldig vanskeleg her inne så treng dei litt forståelse og gehør for det tenker eg, for den situasjonen dei står i. Altså.. korleis hadde det vore å vere akkurat den personen i den situasjonen den står i no. Klarer ein å sette seg inn i det så skjønnar eg ikkje at du ikkje virkar til å reagere på det folk slit med. Eller.. synest du virkelig slikt er så enkelt?

Når dette er sagt.. Eg har ingen problemer med det du har skreve meg, men eg tenker at ein del andre som åpnar seg for første gang kan ha det. Folk som slit med livskriser og tanken på å ta sjølmord f.eks.
Beklager Frikar, men der treng folk forståelse. Om du ikkje klarer å ha den forståelsa på eit mentalt plan så synest eg det beste hadde vore om du var meir forsiktig eller fann eit anna forum å skrive på. Her treng folk meir enn eit råd.
Å spørre om noko treng råd eller trøst synest eg er eit temmeleg frekt spørsmål.

Så om ein ser nokon som ser ut til å tenke på å kaste seg ned i togskinnene, så er ikkje spørsmålet om dei treng råd eller trøst..
Skjønnar du kva eg meinar?

No er det fare for at dette blir ein lang diskusjon. Skulle berre ønske du forstod kva eg meinte..

Jeg prøver å forstå hva du mener, men forstår du hva jeg mener?

Du skriver f.eks. "Tek ein opp alt ein synest er irriterande, så står ein nok der veldig fort heilt aleine." Men det er ikke det samme som å ta opp reélle problemer.

Eg er enig i at det iblandt kan lønne seg å ta opp reelle problemer, om det lar seg gjere.

Ja, men ser du forskjellen på de to konseptene og at det ene handler om subjektive opplevelser og det andre om objektive fakta?

Eg synest å sjå at det dei fleste her på sidene treng er ikkje nødvendigvis rett på sak og eit svar i form av korleis ta opp problemet sitt. Det er det eg meinar.

I så fall er mine antakelser om andres behov akkurat like gyldige (eller like ugyldige) som dine.

Jeg gjør mine antakelser ut fra det folk faktisk skriver - ikke på grunnlag av vilkårlige sosiale normer.

Det er merkelig hvor mye noen bommer når de er så opptatt av den objektive sannheten. Samtidig har noen en litt aggressiv og moraliserende fremgangsmåte

Blant annet er det et faktum at alle mennesker lever i sin egen subjektive verden. Det er tydelig at det ofte ikke forstås hvordan mennesker er skrudd sammen. At de rent objektivt er skrudd sammen subjektivt. Og er helsemessig/ genetisk forskjellige, med tilsvarende spilleregler

Fokus på fakta er å respektere. Brutal sannhet kan være bedre enn trøst. Litt avhengig at det en sier faktisk er sannheten. Selverklært objektivitet må følges opp med å være lydhør. Om det er ønskelig å begynne å fortjene det adjektivet, "objektiv"

Kjære Frikar. Eg er ikkje ute etter å krangle om ein skal sjå det frå den eine sida eller den andre. Eg gjer og mine antakelsar utifrå det folk faktisk skriv, og det handlar absolutt ikkje om vilkårlige sosiale normer.

Viss nokon meinar at eg er moraliserande, så dei om det. Det kan godt muleg dei og har misforstått poenget mitt, for eg er veldig lite moraliserande spør du meg. Har eg derimot skreve noko som er moraliserande, så er det i såfall veldig lite av det eg har skreve på sidetmedord.

Det var ikke deg jeg hadde i tankene med moralisering, Sindre. Nå har vi sikkert alle en bit av det i oss. Det er mest den koblinga mellom selverklært objektivitet og manglende lydhørhet og moralisering

Den er grei :)

Begrepet "objektiv sannhet" er en selvmotsigelse, så det er kanskje ikke så rart at folk bommer...