Kjenner du deg igjen i det å skulle reise ein plass, og å grue seg så til dei grader..?
Plassen der du skulle trivast, men som du ikkje ønsker å vere..

Å ikkje ønske er ikkje heilt riktig. Vi kan vel heller sei at du skal til lidelsen. For det er det du skal. Til lidelsen.
Problemet er at der denne lidelsen er, er din heimstad. Det er der du er oppvokst og det er der familiemedlemmar fortsatt befinn seg, og dei vil jo sjølvsagt at du kjem dit på besøk. Helst ofte.

Men du vil ikkje.

Alle celler i kroppen strittar imot.

Heimstaden din minner deg om alt som er tapt og alt som gjekk gale, at du blei mobba, at du er einsam og at du ikkje taklar din eigen familie.

Heimstaden din fjernar ditt smil og ditt håp, og grip tak i din psyke og dynkar deg ned i gjørme. Det følest i alle fall slik..

Har du det også slik at du slit med å reise heim?

Har lurt på om eg kunne ha fått nokon som kunne hjelpt meg med dette i voksen alder, eller om eg kunne ha fått nokon relasjonar der.
Skulle så gjerne ha snudd dette på hovudet. Korleis gjer ein i såfall det?

Ja eg ønsker å finne ut av dette, og eg ønsker så veldig å få endra dette til noko positivt. Skulle ønske det var muleg. Men korleis?

Her eg bur no er eg meg sjøl. Utadvendt, og kanskje til og med ganske smart. Men heime blir alt endra. Ordentleg trist er det.

Eit under hadde vore bra. Sjøl trur eg ikkje på under. Men om berre noko kunne skje..

Jeg føler veldig med deg, jeg har også følt at hver celle i kroppen protesterer før et møte, og ja, hva gjør man da?! Noen ganger er det så ille at man må avlyse og da skal man ikke ha dårlig samvittighet for det etter min mening. Kanskje kan de heller besøke deg en helg og bo på hotell?

Jeg har det ganske likt med mitt hjemsted. Av helt forskjellige årsaker, men ja. I tillegg til at jeg ikke har så utrolig stor lyst til å besøke stedet så ofte og ikke kjenner noe voldsomt behov for det selv. Og det virker som om du har det veldig annerledes angående det.

Uansett. Har du fortalt dette til familiemedlemene som gjerne vil ha deg på besøk? At du opplever det som at du blir veldig annerledes når du er på hjemstedet ditt og at du føler at det blir som å besøke lidelsene? I tillegg til alt om mobbing og slikt?

Når jeg er på mitt hjemsted så har jeg ihvertfall enkelte allierte som vet godt hvordan det kan være for meg å være på hjemstedet. Både noen jeg kan ringe og snakke med og andre som jeg kan møte. Og det har gjort det veldig mye lettere for meg ihvertfall. I tillegg til at familien vet at det er sånn for meg.

Vet ikke om det kan være noe som er mulig eller om det er en løsning som fungerer for deg. Men, jeg håper du finner en god måte å løse det på som fungerer godt:)

Takk for betraktningar Heidi og DrømPåRøm. Enig i at ein ikkje skal ha dårleg samvittigheit om ein ikkje kjem. Har snakka med mor no, ho som skal feirast med rundt tal. Men har ikkje bestemt om eg reiser endå.

Det er ikkje så lett å snakke med mamma om dette. Heimplassen er som ei stor mørk sky egentlig, om eg trur ikkje nødvendigvis det er folk rundt, men kanskje og familien i seg sjøl. Veit ikkje kva som kjem først egentlig, høna eller egget liksom..
Det er ingen enkelte episodar som forfølg meg, men meir heilheten; at eg har vore så stressa og redd der, og eg føler det sånn endå. Det at sjøltilliten min blir så liten er så trist. Det er som om eg ser rundt meg om eg kan få auge på nokon eg må passe meg for. Eg veit innerst inne at det ikkje er noko å vere redd for. Trur det er ein slags angst.

Set pris på at folk kommenterar sjøl om det ikkje er heilt samme historiar.

Det henger en mørk sky over mitt hjemsted også Sindre. Det koster fremdeles mer enn det smaker å ta turen tilbake, selv om jeg nå er i 40- årene. Jeg har, i likhet med deg, ikke noen enkelte episoder som forfølger meg. Men jeg har med tid fått dannet meg et bilde av hva som ligger til grunn for presset og angsten som følger med å "måtte" ta turen hjem, for meg vel og merke.

Med å ha jobbet med meg selv de senere år og nøstet litt opp i mine psykiske utfordringer, hvor de kommer fra og hvorfor "jeg har blitt som jeg er", har jeg med tid forstått hvor mye undertrykt smerte, vonde minner og angst som jeg ubevisst har forbundet med tiden der og plassen i seg selv. Jeg har utallige ganger brukt så mye energi og krefter på å grue meg i forkant, at når dagen kommer for å reise er jeg allerede utslitt. Jeg har ikke noe uoppgjort med noen i min familie lenger, men jeg kan ikke unngå å føle litt forakt for enkelte fremdeles siden livet mitt mye mulig kunne vært annerledes dersom de hadde bare vært litt mer observante.
Det hele blir i sum litt sånn "brent barn skyr ilden", men en føler seg forpliktet til å måtte nærme seg flammene.

Jeg har ved noen få anledninger uttrykket hvor utfordrende det kan være for meg og reise tilbake, spesielt i enkelte scenarioer som sammenkomster og selskap. Sist var faktisk da min mor fylte rundt. Vi ble enige etter en samtale på telefonen at jeg droppet å komme i selskapet, men kom en tur på besøk i etterkant og fant med det en måte på ikke å skuffe henne, og samtidig gjøre reisen min litt lettere.

Jeg tror aldri det er noe som kommer til å gå bort eller som jeg kan fikse. Jeg kommer nok alltid til å føle meg liten når jeg trår over bygrensa, men det har hjulpet litt når jeg har kunnet inngå kompromiss ved behov.

Dette vil jo ikke bidra med å hjelpe deg noe i jakten på et svar, men om ikke annet ville jeg at du skal vite at du ikke er alene om å ha det slik. Det er nok et lag av utfordringene vi så gjerne skulle vært foruten i hverdagen, jeg føler med deg Sindre.

Jeg håper dere finner en felles grunn og at både du og din mor får fylt deres behov uten for stor belastning. Ønsker deg lykke til, du fortjener vel så mye som alle oss andre å ha det bra Sindre :).

(StilleIDøren) Ja då har vi det ganske likt. Eg er og over 40, men slit fortsatt, og ja eg blir nok heller aldri heilt kvitt dette, for det skjer kvar gong.

Eg kan vel og sei eg veit ein del om det eg slit med, og det er som du: undertrykt smerte, vonde minner og angst!

Skuffelse fordi ein har måtte bere på smerte aleine.

Alt dette triste blir for mykje for meg.
Ein er såra av sin nermeste, som jo vil det beste for ein, men hadde vel ikkje kapasitet til å sjå og oppdage.

Kvar gong eg reiser heim vil vedkommande ha det bra, men ein sjøl er lei, Ein skulle ønske ein kunne gjengjelde gleda.
Så går ein og føler at det er noko galt med ein sjøl.

Muleg eg må droppe reisa mi sjøl om eg skulle hjelpe til. Er heilt nede og under dyna no.

At de nok ikke hadde kapasitet til å se og oppdage var nettopp konklusjonen jeg også kom frem til, men det endrer ikke utfallet for våres del av den grunn.
Jeg er en samvittighetsfull person, og tror selv at jeg har et relativt bra moralsk kompass. Derfor har jeg ikke kunnet kutte kontakt eller sagt rett ut til enkelte at de har spilt en stor rolle i utviklingen av mine psykiske utfordringer.
Til tider skulle jeg ønske jeg kunne være mer kynisk og ta et direkte oppgjør, men det ligger ikke i min natur og jeg vet det ville ikke gi meg noen form for avslutning eller følelse av rettferd.
Jeg oppfyller det jeg anser som et minimumskrav som et familiemedlem for å holde ro i rekkene, det innebærer kontakt generelt og sammenkomster. Forsøker å holde en viss balanse i hva jeg blir med på og hva jeg ikke blir med på. Jeg er jo ikke ute etter å straffe noen, for det er ingen som bevisst har gjort noe som har bidratt til at jeg er den jeg er. Men smerten og minnene er der fremdeles for meg, uansett hvor uvitende de er om det.

Så ja Sindre, jeg er så helhjertelig enig i at det er vanskelig og til tider veldig tøft. Men til syvende og sist er det deg selv du må ta vare på, selv om det koster på samvittigheten. Min erfaring er at det blir lettere med tid når en har satt seg selv først ved behov noen ganger. Du er ikke av mindre verdi dersom du ikke oppfyller andres behov til enhver tid. Du har lov å være trist, du har lov å ha det tungt og det må til og med de som står oss nærest kunne respektere.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde svar til deg og kunne bidra så mye mer. Masse lykke til til deg, om du blir hjemme eller ikke.

Jeg kjenner meg igjen, men det er et tilbakelagt stadium. I mitt tilfelle manglet jeg lenge kunnskap til å ta de nødvendige oppgjørene. Men så har jeg også erfart at det da ikke alltid er nødvendig med noen oppgjør i det hele tatt, fordi tryggheten som ligger i _å vite at man kan_ håndtere eventuelle negative situasjoner som måtte oppstå, gir en selvtillit og utstråling som taler for seg selv.

Har bestemt meg for å reise.

Håper turen blir så god som den kan bli Sindre.
Lykke til, og husk at selv om du kanskje ikke føler det i øyeblikket, er du ikke verdt noe mindre enn noen andre du møter på. Snarere tvert i mot, de vet ikke hva du har gått, og går gjennom bare for å kunne være der.
Av alle de som er rundt deg på turen, er det ikke en eneste person som jeg, og jeg er sikker på, flere her inne som det ofres en tanke til. Men deg, deg tenker vi på. Lykke til!

Tusen tusen takk..

En dag skal eg ta rotta på den angsten!

Skal trakke den i hel.

Husk at du er en reflektert og sterk person nå, det kan vi merke på hvordan du skriver her inne. Ikke glem det, gå inn i deg selv hvis andre familiemedlemmer gjør deg usikker/ trigger deg, og spør hva du selv tenker om saken, ikke søk anerkjennelse og aksept hos de, (hvis det er der "skoen trykker").

Lykke til på reisen! Det er snart overstått!

Jada. Har ingen panikk. Kanskje litt sterke ord. Men det er noko med det å faktisk komme seg videre. Ja eg prøver å puste med magen og gjer ingenting forhasta, men ein vil jo gjerne bli kvitt angst for godt. Det handlar ikkje berre om familie. Det handlar om faktisk om å bli kvitt angst ellers her og, og då må ein gå over nokre tersklar, men er på saken. Takk Heidi!

Hvorfor reise da?

Er vel bedre å la være å gjøre det når det blir som et traume for deg å gjøre det.

La dem komme til deg , der du føler deg trygg og oppegående.

Bare en tanke da..:-)

Sier meg enig med Superdame22 her. Det er mye lettere å ta eventuelle konfrontasjoner med familiemedlemmer når man er på hjemmebane.

Situasjonen er komplisert, og ein kan ikkje fortelle alt for må halde seg anonym. Men det er ikkje alt ein vil lar seg gjere.

Er ikkje her for å konfrontere.

Trur det her handlar ein del om ensomhet. I ensomhet ligg vel og frykt for andre, for ein har behov for andre gode menneske, og ein kan lett bli litt skeptisk til om enkelte andre egentlig er å stole på. Fordi ein treng så veldig folk å stole på.
Ein treng egentlig eit lite team..

Et problem er at en aldri vet at en kan stole på noen. Så ligger det vel også noe forskjellig i å stole på. At noen snakker sant? At noen er der for en på den måten en trenger? At en vet hvor en har noen?

Det er folk eg merkar eg kan stole på i alle fall.

En indikasjon på om man kan stole på folk er om de holder avtalene sine og gjør de de sier de skal gjøre. Og så finnes det en del måter å teste lojalitet på hvis det skulle være nødvendig.

Utruleg nok har denne turen gått betre enn forventa, og eg har ikkje gått i bakken endå. Har sluppe å kjenne for mykje på ensomhet og eg har og stilt opp masse for familien.
Litt av grunnen til at det går bra er nok pga. tida på året og været. Ein synest ikkje like godt på vinteren som på sommaren. Eg har og holdt meg opptatt så eg har fått mindre tid til å tenke.
Det er nok også bra at eg har fått uttrykke meg her og fått ein del forståelse. Har og møtt nokon her på Vestlandet gjennom sidetmedord.
Så denne gangen har eg kanskje følt på litt støtte som muligens har hjelpt meg litt her. Då er ein jo ikkje aleine likevel..

Det var hyggelig og inspirerende å høre! Jeg heier på deg på resten av oppholdet og hjemreisen etter det! Det er det sikkert flere her inne som gjør også!

Heidia har helt rett Sindre, det er flere her inne som heier på deg!
Håper du får en fortsatt god tur og hjemreise.

Hm.. Å sette grenser er vanskelig. Berre å reise heimover blir argumentert. Veit ein må skjære gjennom og prøver på det. Ikkje lett når ting skal argumenterast. Skjønnar koffor det er vanskelig å velge ting for meg. Valga blir stilt spørsmål ved. Slitsomt.

Hva er det som må argumenteres for, og hvem er det som krever det?

Tidspunktet ein vil reise heim. Det blir argumentert for å bli her videre av familien.
Det er noko som heiter samvittigheit Frikar. Har ikkje høyrt så mykje om dine problemer, så veit ikkje om du forstår.
Livet er uansett smertefult.
Reiser heim i dag.

Det er noe som heter samvittighet ja, og en del av prosessen med å bli en selvstendig og voksen person er å ta eierskap over den. Men det krever en holdnings- og verdiendring som du ikke virker åpen for, ut fra andre innlegg du har skrevet.

Fint at du spør om mine problemer, men de handler om feilbehandling og ikke samvittighet.

Eierskap over følelser er nok enklere hvis en har mindre av dem

Verken eg eller du er feilfri og perfekt og har løst alle problemene i livet vårt Frikar. Og har ein løst ein del egne utfordringar, så lønner det seg ikkje å vere ovenifra og ned ved å fortelle andre kva dei skal gjere fordi ein trur svaret for ein sjøl passar med alle andres liv. Folk må finne egne svar, gå mange rundar og det er ikkje lett å endre på ting. Kanskje du veit kva eg meinar.

Det må vere lov å lufte ut her på forum.

Ja eg veit eg har ein lengre vei og gå, som mange andre. Det er det vel muleg du og har Frikar..

Sindre00: Har sagt det før, og sier det igjen: jeg gir bare de svarene jeg skulle ønske jeg selv hadde fått. Og noen ganger skal man ikke "finne egne svar", f.eks. fordi svarene allerede er gitt, og/eller spørsmålet eller premissene ikke er riktige i utgangspunktet. Ut fra det du skriver her, er det uklart hvem som egentlig eier problemet.

Det må være lov å ha en løsningsorientert tilnærming her på forum.

Giverofnoshit: Det er derfor vi har psykologer. Deres jobb er bl.a. å lære oss hvordan vi gjør det. Men pasienter må stå sammen og kreve sin rett!

Ja det må jo vere enklare å ta eierskap over følelsar viss ein har mindre av dei. Du har nok rett i det.

Frikar. Kva om du fortalte om din prosess for å komme der du er?
Kanskje mange kunne lære av det om du skreiv om det.

Psykologisk.no har ein artikkel; Heling etter traumer. Hvordan ta eierskap til seg selv igjen?
Kva synest du om den artikkelen då Frikar? Gir den ein god beskrivelse av det du snakkar om?

Jeg tenker, at du kan være fornøyd med deg selv for at du dro til tross for angst og vanskelige følelser og du kan være fornøyd med deg selv at du drar igjen og ikke lar deg overtale til å bli lenger, fordi du da har satt grenser for deg selv og det er et steg i riktig retning, etter min mening.

Interessant artikkel! Den nevner jo faktisk flere av de tingene jeg er opptatt av. Både viktigheten av konfrontasjon og at man ikke skal sette i gang prosessen før man er klar for det.

Metoden jeg bruker går ut på at når man konfronterer personen eller gruppen (evt. en stedfortreder) som har gjort en urett, konfronterer man også hendelsen, slik det står i artikkelen. Legger man liberal rettighetstenkning til grunn, så er det fellesskapet som står ansvarlig for å korrigere uretten som er begått i de tilfellene det ikke er praktisk mulig å holde enkeltindivider ansvarlig. Jeg vet ikke nok om familien og hjemstedet ditt til å vite hvilket fellesskap som skulle vært holdt ansvarlig i ditt tilfelle, men har du blitt fratatt en rettighet i oppveksten så kan det være et offentlig anliggende. I så fall vil en offentlig etat være rette stedfortreder for konfrontasjonen. Når man gjennomfører en slik konfrontasjon, gir man den rasjonelle hjernen gyldige argumenter for å overstyre følelseshjernen.

I ditt tilfelle ville jeg også sagt at så lenge du har noen som helst tvil, skal du la være å reise, for da er du ikke klar for konfrontasjonen. Da faller du også innunder den juridiske definisjonen av syk, så da oppgir du sykdom som grunn tl de som spør.

Artikkelen nevner ikke noe om samvittigheten, så jeg legger til grunn at den bare gjenspeiler det verdisystemet man allerede har valgt, bevisst eller ubevisst. Og ofte handler manipulering om å påvirke folks verdier, slik at samvittigheten skal bli et verktøy for manipulatoren.

Det er ikkje alt som handlar om konfrontasjon vel Frikar? Det er jo ikkje det artikkelen først og fremst handlar om. Og kva når ein får gamle foreldre og helsevesenet sviktar. Eller når ein har folk i familien som går med dårlig råd og om ein sjøl har pengane. Skal ein då berre stikke om ein ikkje føler for å reise?
Ein kan ikkje berre tenke på seg sjøl og å konfrontere andre. Kva samfunn får ein i såfall då?
Kva viss alle hjalp andre litt. Då hadde vi kanskje fått eit bedre samfunn. Det hadde jo nesten blitt som ein sosial velferdsstat det.

Jeg er helt sikker på at det sto et annet svar fra deg her i går. Slettet du det?

Basert på det lille man får vite i en tråd, så gir man generelle råd og råd som kanskje har hjulpet seg selv i en situasjon man antar er lignende som ts OG så er kanskje alt, eller mye, forskjellig, både personen(e), relasjonen(e) og situasjonen(e). Så rådene er trolig ofte velmente, men så "treffer" de ikke fordi man ikke kjenner hverandre og kommunikasjonen blir jo ikke komplett/ utfyllende over litt tekst mellom tilfeldige personer på nett.

Selvfølgelig Heidi og Frikar.

Psykologer er magikere. Du går til dem og abrakadabra. Ut kommer Spock. Alle følelser under kontroll. Aldri mer revet istykker mellom forskjellige behov, av angst eller samvittighet. Jeg vet ikke hva som gikk feil i mitt tilfelle. Er jeg ikke den eneste??

Nå vet jeg ikke hva slags respons du ønsker her. Skal jeg svare på det du skrev igår, eller det du skriver nå?

Ein svarar jo ikkje på ting som ikkje står der no vel..

Jeg forholder meg til at du først skrev én ting, og så slettet du det og skrev noe annet. Hvis du ikke vil forklare hvorfor du har endret mening, blir jeg nødt til å gjette meg frem til hva grunnen kan være, og basere mitt svar på det.