Jeg skriver mye bedre om det er på nynorsk, og skrevet i form om en novelle eller fortelling. Jeg håper dere tar dere tid til å lese dette uansett, jeg klarte bare ikke å skrive det på noen annen måte.


«Gjer deg sjølv ein teneste og kutt over strupen din sjølv!» Eg følte ingenting i det augeblikket eg høyrde detta, ikkje før eg tenkte over det. Der og då vert eg alt for opprørt til å tenkje. Kven som sa detta? Det vert mora mi, ja, heilt seriøst. Du anar ikkje kvar vondt det er å vite at di egen mor vil at du skal dø. At det er vondare for henne å leve med deg, enn det hadde vert å miste deg. «Du har eit helt okei liv no, har du ikkje?» Eg svarte ja, sjølv om det vert verre enn nokonsinne. «Kvifor øydeleggjar du for deg sjølv heile tida?» Eg sa eg ikkje hadde noko svar, sjølv om eg veit eg har det. Eg prøvar så hardt eg kan å overleve, og det er ikkje enkelt. Det å fokusere på noko, same kvar enkelt det burde vere, er eit evig slit. Ho anklagar meg for å drive med narkotika, noko eg ikkje gjer. Ja, eg har vert borti det eit par gongar, og eg vil gjere det meir, men eg har sjølvrespekt nok til å la vere. Sjølv om ho er ein av dei personane som gjer det vanskeleg å ikkje gjere det. «Du kjem til å gå opp og kutta deg etter dette, det gjer du alltid.» Eg klarte så vidt å presse ut et «nei». Eg har ikkje kutta meg på over ein månad, og eg er kjempestolt. Ikkje at ho gjer det noko betre.

så ja.. kva skal eg gjere?

ta deg en pause! fra mor, jobb/skole, negative tanker om deg selv osv... Reis eller start et prosjekt som er bare ditt eget. gjør noe du liker. ikke noe du er flink til, ikke noe som ser bra ut på cv´n, ikke noe som er "kult" eller politisk korekt. Noe DU liker å gjøre. Bryt med mønstrene, ikke vær streng med deg deg selv. bare slapp av og prøv å ha det gøy mens du gjør det.

Jeg har hatt pause en time i uka siden september. Jeg danser. Jeg kan virkelig ikke danse og meldte meg på et kurs i musikaldans (jeg hater musikaler!) og gjorde det bare fordi jeg vet at jeg kom til å synes det er morsomt. den første timen prøvde den selvkritiske meg å dytte meg ned og fortelle meg akkurat hvor udugelig jeg var og at jeg burde løpe ut, gi opp og aldri vise meg der igjen fordi jeg hadde dummet meg ut men jeg dyttet det bort og så heller det morsomme i situasjonen. Det endte med at jeg snubblet, viftet med armene og fniste meg igjennom hele timen. ja jeg ser nok ut som en total idiot blandt de andre som kan danse men fy f** så morro jeg har det. og så til teit musikal musikk. Jeg elsker det og hater det og har ikke kuttet meg siden jeg begynte.
det var min løsning (foreløpig) og folk er forskjellige så aner ikke om det funker for andre enn meg men jeg tror kanskje jeg er inne på noe lurt når det gjelder å ta seg et lite pusterom fra selvkritikk.

og når det gjelder moren din..... hun kan ryke og reise! IKKE LA HENNES PROBLEMER GÅ UT OVER PSYKEN DIN! det er din psyke ikke hennes=P