Er ei ung dame på 25, vert syk med ptsd og personlighetsforstyrrelse sier de, siden 12års alderen. Sliter mye nå, men mye destruktive ting, men alle "hjelpere/støttere" har trekt seg unna..! Hvordan finne hjelp og motivasjon da??? Vert innlagt inn/ut i mange år. Kan jo skjønne folk gir litt opp, men føler meg helt aleine med alt nå..bare sover og sover til jeg kan (desverre) nytte meg av alkoholen..den og dyna har blitt min "bestevenn" nå! Kuttet ut familie,venner og alt sosialt...så sliten..redd å frustrert! Vet virkelig ikkje kva jeg skal gjøre!?

- jeg synes først og fremst at det er trist, forklarende, men trist og alvorlig at du ikke har fått mange svar på din alvorlige henvendelse. Jeg har dessverre ikke kunnskap nok, med tanke på diagnosene du beskriver, til å gi deg annet enn et generelt svar - om du har hørt alt før så har du det...

"Er ei ung dame på 25, vert syk med ptsd og personlighetsforstyrrelse sier de, siden 12års alderen."
- "Diagnose" er et snikinnført medisinsk begrep, det handler i psykiatrien ikke om noe objektiv målbart som f.eks. en infeksjon eller et beinbrudd, men bortsett fra det så bør "diagnosene" komme i andre rekke når du skal få behandling i den forstand at om det er en klar "Diagnose" så er det et klart behandlingsopplegg og fokus skal være på det - ellers blir "diagnose" et ubrukelig begrep.

"Sliter mye nå, men mye destruktive ting, men alle "hjelpere/støttere" har trekt seg unna..! "
- dessverre ser det ut til at dette gjentar seg her, om "hjelpere/støttere" er i betydning helsepersonell så er det oppsiktsvekkende, hver gang.
Et generelt råd er at du tar kontakt med fastlegen og ber om en meningsfull behandling basert på de faktiske forhold i livet ditt akkurat nå. Med tanke på de "behandlingene" som allerede er prøvd så er det bare du som kan si noe om hvilken behandling som ga noe effekt - det er ofte slik at psykiatrien gjerne prøver samme behandling om og om igjen og forventer et annet resultat.

"Kan jo skjønne folk gir litt opp"
- hvis du med folk mener naboen så er det forståelig at kunnskapen ikke strekker til, så jeg kunne vært den naboen - om du mener familien så er det rart, da jeg lærte mine barn å sykle, lese, skrive osv. så var det aldri i mine tanker å gi opp selv om det tidvis virket både håpløst og skremmende, men om du mener helsepersonell så er din forståelse i beste fall en misforstått forståelse, jeg mener at du aldri skal godta at helsepersonell bare "gir opp" (i denne sammenheng) - det ville vært et merkelig halvferdig samfunn om alle yrkesgrupper hadde samme holdning eller selvpålagte rettighet, men det er selvsagt en politisk diskusjon om psykiatrien bør bli privatisert for å få bort alle de som ikke ser seg i speilet om morgenen.

"men føler meg helt aleine med alt nå..bare sover og sover til jeg kan (desverre) nytte meg av alkoholen..den og dyna har blitt min "bestevenn" nå!"
- her er jeg helt sikker på at du vet svaret. Hverken dyna eller alkohol kan være bestevenner til et menneske - men jeg skjønner at du er nede, forstår at du har det tøft - men er du enig i at dette mer enn noe er å straffe seg selv, selv om det kan oppleves som en flukt. Det er ingen grunn til at du skal straffes - du skal ikke ha alle svarene - start med å utfordre ekspertene.

Helt enig, mrknutmr!.
Det er på tide å snakke med fastlegen din og hvis du ikke blir tatt på alvor, så må du finne en ny fastlege. Du klarer det!!.
Sender deg en Klem, Trinemor88.

- skjønner at man lett kan hisse på seg små mennesker med et begrenset omløp eller ufordelaktige diagnoser - hvor ellers.