Jeg har vært innenfor psykiatrien siden jeg var 8, nå er jeg 23, men det er først nå like før jeg fylte 23 at jeg klarte å ta tak i meg selv, og be om hjelp. Har bedt om hjelp mange ganger før, men da har jeg ikke fulgt det opp, siden jeg har blitt bedre.
Fikk diagnose på PTSD i februar, og nå i disse dager så blir diagnosen for bipolar type 2 satt.
I november satt jeg døren på gløtt, ba om hjelp... døren åpner seg mer og mer, og jeg blir verre, etterhvert som alle de ulike tingene dukker opp.
På en måte synes jeg det er enklere å forholde seg til at man er syk når man har fått en diagnose, er jeg den eneste?

Skal inn til en 3-måneders behandlingsopplegg på instutisjon, og jeg grugleder meg ekstremt. Ikke minst siden jeg nå blir verre, og jeg føler at jeg snart må ta et valg om å bli innlagt på døgnavd på DPS, bare for å få slappet litt av, få kontroll på det daglige som å spise, dusje, vaske klær, søvn...

Er helt ny her inne, men føler allerede at det er godt å få luftet litt tanker om alt som skjer....

Jeg har vært innlagt i 4 måneder det var kjedelig,lite å finne på,jeg var på åpen avdeling,jeg var sinna på de ansatte,tok ut gammelt sinne på dem. Etterpå var jeg 4 måneder på behandlingsenter,det var enda kjedeligere der var det enda mindere å finne på.

Ja 8 år er tidlig. Barn burde jo få lov til å være barn og ikke et problem,tenker jeg høyt.

Joda det tok lang tid for meg og før jeg kom på rett hylle. Men ting forandrer seg etter hvert både systemet og en selv.