Hei. Jeg fikk tildelt en psyk. sykepleier som behandler på psyk pol. Sikkert grei, men helt feil for meg. Skal ikke gå inn på detaljene, men hun vet bl a at jeg har suicidale tanker innimellom. De har økt i det siste. Jeg har bedt om å få bytte til psykiater el psykolog. Virker som jeg ikke burde gjort det. Jeg har ringt og ringt for å få snakke med noen. Ingen ringer tilbake. Før i går. Da ringer hun som jeg har klaget på og lurer på hva jeg vil. Hun hadde fått beskjed om at jeg hadde ringt. Hadde lyst til å si at jeg hadde fått akuttime hos fastlege siden psyk pol sviktet, og at jeg nesten gjorde slutt på alt i helgen. Men jeg sa ikke det. Det hun kunne tilby meg var å komme på en samtale med henne og seksjonsleder uti juni en gang. For å forklare hvorfor jeg ikke vil ha henne som behandler. Er dette vanlig praksis? Høres veldig ubehagelig ut. Sitte foran henne og fortelle at jeg synes hun snakker mest om seg selv. At jeg syntes det var kjipt å bli sendt gråtende ut av kontoret fordi hun ventet en ny pasient. Rett før hadde hun spurt meg om jeg hadde tenkt på metode for et evt selvmord. Og mange andre eksempler. Er det virkelig sånn det gjøres?
Fastlegen min tok meg på alvor. Hun satt over en halvtime på overtid så vi skulle rekke mest mulig. Hun mener jeg er helt på kanten, og anbefaler innleggelse. Skal på MR i morgen, tilbake til fastlege på tirsdag. Fikk beroligende medisin fram til da. Og streng beskjed om å ringe hvis jeg skulle få tanker om selvmord igjen. Da skulle jeg få komme inn med en gang. Jeg stoler veldig sjelden på folk, men hun her, hun bryr seg. Og har mye mer innsikt enn damen på psyk pol virker det som. Uten fastlegen vet jeg ikke hva som hadde skjedd.