Jeg bærer fortsatt mye skam. Fordi jeg har oppført meg dumt o.l. jeg føler jo ikke at jeg passer inn noen steder og er veldig sånn utenfor nesten uansett hvor jeg er.
Enkelte ganger føler jeg meg motivert og sterk nok til å møte verden, men den forsvinner utrolig raskt.. Det skal ikke mer til enn at jeg hører en bil og noen folk utenfor leiligheten min.. da kommer alle tankene "jeg har allerede oppført meg sosialt klein de siste gangene jeg har møtt dem, så se kommer nok til å se på meg som en raring når jeg går ut" og det takler jeg liksom ikke de dagene jeg faktisk føler meg bra. Å bli påmint at jeg VAR sosialt klein osv. Man kan se det i øynene på folk og man kjenner seg selv og har evne til å se seg selv uten ifra..
Hvordan kommer man seg over noe sånt egentlig? Det eneste logiske jeg kan tenke meg til er å flytte til ett helt annet sted for å "starte på nytt", men det er ikke bare bare å finne bosted til rimelig pris når man lever alene på uføretrygd.

Du kan ikke springe fra deg selv heller..fordi på nytt sted er du det samme innenfra..På nytt sted kan andre utfordringer knyttet stedet vare og den indre er det samme….Det er dine tanker som sier du er kleint..Men de er falske..Du er bra..er riktige tanker.Har du gjort noe kleint sosialt ..det er gjort og ikke kan omgjøres og er fortid..Ferdig med den saken liksom.ingen går og tenker på det hele tiden..Moove on..Du har lært noe av det..og kan ikke gjøre noe med det..Ingen tenker det er kleint..og hvis de gjør det..du kan ikke gjøre noe med det..og alle gjør feil ibland….Gjørt er gjørt..Fokuser på her og nå.Du er bra..skal vare din fokus.:)Uansett hvor du flytter du flytter der med ditt indre og dine sårbarheter og følelser?Derfor som sagt fokuser å endre deg innenfra så godt det lar seg gjøre..AKSEPTANSE og bra nok..Ingen tror du er kleint..det er dine tanker og din fokus på at du ikke er bra nok..sikkert diagnosen og..Du er bra nok.Tror du du klarer stresset nå å flytte?Med mindre ekonomi ?Du kan flytte etterhvert når du blir sterkere..Jobb med deg selv..innenfra.:):?Klem Man må undersøke om man kan få bostøtte ,hva er kostnader for leien,depositum,oppvarming,hvor høy husleie kan aksepteres på den nye stedet for å få bostøtte?Du må bli sterkere innenfra ?Da klarer du bedre nye forandringer og.:):)

Ingen er født med skam. Hvem er det som har påført deg denne skammen? Har du vurdert å ta et oppgjør med dem for å kreve tilbake det som er tatt fra deg? Konfrontasjon er undervurdert som terapeutisk metode.

Neida, det er nok meg selv som har påført skammen.

Skam og dårlig samvittighet, ja hele antakelsen om at man har gjort noe dumt i utgangspunktet, må jo være begrunnet i noe. Hva er begrunnelsen?

Kjenner meg veldig godt igjen. Har oppført meg rart både ruset og nykter (hvor angsten har fått meg til å virke helt merkelig sikkert) .
Jeg skal flytte, så jeg bruker det som trøst nå. Prøver å tenke at det er ikke så farlig om jeg møter på naboene, om 2 mnd kommer jeg aldri til å se de igjen uansett. Og hvis de ler og har det morsomt på min bekostning når det kommer til tragiske hendelser rundt meg som ruset, så tenker jeg at det sier mer om de enn meg. Jeg ville aldri ledd av noe sånt selv.
Dette har gitt meg mye skam og gjort til at jeg har isolert meg. Men tanken på at jeg er borte fra dette stedet om 2 mnd gjør at jeg likevel tørr å gå ut nå og da.
Har sluttet med rus heldigvis

Pudder:
Ja jeg prøver også å tenke det! Men jeg kan bli småparanoid i enkelte tilfeller med mye sosial angst, spesielt når jeg vandrer rundt alene i offentligheten. Så om noen går forbi eller kjører forbi og ler, så blir jeg veldig opphengt i om det er meg de ler av, for det kan nemlig godt hende det er meg siden jeg allerede er så "vims" pga angsten. Føler at jeg blir så fjern, spacer ut og følger derfor ikke med... Det er så flaut etterpå :-(

Frikar:
Begrunnelsen for angsten min og alt det der som forårsaker skamfølelsen er jeg usikkerpå.. sikkert dårlig selvfølelse osv

Har du reflektert noe over at du faktisk har _rett_ til å være en "vims", uavhengig av hva andre mener om det?

Mja, på en måte. Men for meg føles det ikke riktig å tenke at jeg har "rett" på det. Men kanskje mer at det bare er slik det er akkurat nå, og de som kjenner meg vet at jeg er mer enn bare vims xD

Hvis det er slik du ser på det er jo det et verdisett du har valgt selv... Så da oppfatter jeg det som at du egentlig ikke ønsker å gjøre noe med situasjonen - og sier takk for meg.

Hva slags verdisett tenker du hadde hjulpet for at ting skulle bli bedre da? Jeg vet at jeg trenger å gjøre noe med selvverdien min i hvertfall. Prøver å finne ut av det.

Du lader begrepet "vims" som noe negativt, når det kan være det motsatte. Det gir deg særpreg og personlighet. Hva hvis du prøver å snu det negative du tenker om deg selv til noe positivt? De fleste har noe skavanker, men det er det som gjør oss til mennesker og kan være veldig fint. :-)

Gå ut av døra som om du er trygg, at det er mange mennesker der ute som synes du er verdifull, uansett kleinhet

Det hjelper meg å tenke hva jeg ville sagt til en annen som fortalte om sånne følelser/tanker. Fordi jeg har helt andre standarder for meg selv enn andre. Den kontrasten får meg til å irritere meg over hvor irrasjonell jeg er...og tankene forsvinner fram til neste gang.