Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Noen som meg?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Noen som meg?

mars 20 2012 - 11:32
Noen ganger føler jeg meg veldig frustrert over å ikke være som alle andre når det kommer til behandling av min angst og tilbakevendende depresjon. Føles ofte frusterende å ikke være en del av flertallet. Føler angst i forhold til at behandlingsformer rendyrkes i helsevesenet som fungerer for flertallet. Selvfølgelig fint at flertallet får godt utbytte av hjelpen. Men hva med oss andre?

Kongnitiv terapi blir promotert og rendyrket som en behandlingsform "opp og ned og in mente". Selvfølgelig glad for at en del har god hjelp av denne terapiformen. Selv ville den bare gjort ting vondt værre om jeg hadde blitt utsatt for denne terapiformen. Er veldig glad for at min psykolog har den tradisjonelle psykodynamiske terapiformen som tilnærming ( i tllegg til en løsningsfokusert terapiform). Føler at jeg ikke er "enkel nok" for kognitiv terapi. Er diagnostisert med tilbakevendende depresjon. Blir lissom litt redd for fremtiden når jeg ser hvordan kognitiv terapi rendyrkes. Er glad mine diagnoser ikke reduseres til bare feil tanker, eller at jeg blir satt til å skulle "prøve ut nye tanker" i hverdagen (lukter relativitisme lang vei).

Selvhjelpsbøker er basert på folk med lette depresjoner. Jeg blir stort sett værre av å lese dem. Har begrenset effekt av antidepressive. Bra at mange har god effekt av dem. Er nok mange som ikke vil ta dem som kunne hat god effekt av dem. Er redd for at når man i fremtiden når man oppsøker sin fastlege kun får en resept på selvhjelpslitteratur og antidepressive, når det man egentlig trenger er støtte/ samtale/ terapi.

Hva med alt snakket om pårørende og "det sosiale nettverket" når det kommer til psykiske lidelser. Er selvfølgelig glad for at mange har uutbytte av at de trekkes inn, men hva med oss som har et behov for åå holde pårørende litt på avstand og ikke har et "nettverk" eller ikke er komfortable med å trekke dette inn i situasjonen? Na noe venner men ikke et "nettverk".

Hva med alt snakket om angsttrening. Hva med oss som har generalisert angst og ikke har noe utbytte av angsttrening eller klarer å brette ut seg selv i en gruppe?

Ikke meningen å støte noen med dette innlegget. Kanskje er jeg litt konservativ. Likevel, noen som føler det som meg?
Avatar

Re: Noen som meg?

mars 20 2012 - 11:45
Vil nevne en ting til. Snakkes mye i psykiatrien om å unngå innleggelse så langt det lar seg gjøre og at den beste hjelpen er å holde mennesker hjemme så langt det lar seg gjøre. Hva med oss som har mest nytte av en innleggelse når ting er på sitt værste? Har forståelse for at innleggelse legger beslag på mere ressurser, men likevel.

Har vært innlagt på akuttpost på psykiatrisk to ganger og en gang på døgnpost på DPS. Var innlagt på grunn av dyp depresjon og diverse medfølgende ting. Innlegelsene sparte meg for måneder med lite effektiv terapi og gjorde at jeg ble bedre mye forterte, samt sparte meg for enormt mye lidelse. Det jeg trengte for å roe ned, føle meg trygg og for å kunne bli friskere var nettopp en låst dør inn til posten, bli passet på, ingen utgang og utgang med følge de første dagene, hvite vegger og et miljø med mindre stimuli enn hjemme og det å bli litt skjerma for verden der ute. Sykepleierne der var forøvrig noen engler.
Avatar

Re: Noen som meg?

mars 20 2012 - 14:35
Har vel inntrykk av at det ofte blir litt som du nevner at en kommer lettere ut av ting dersom en er litt enklere. At du blir bedre av innleggelse er jo gull da for da er det iallefall noe som virker. Jeg tror mest sannsynlig at det ville tippet helt over dersom en selv hadde vært inenfor veggene der.

Mye av behandlingern som tilbys er bygget opp på generaliserte effektområder og det heter seg at det skal fungere på flertallet. I tillegg er det krefter bak det hele som styrer hva som får lov til å komme frem. Det er utrolig mye effektivt som finnes, men som blir undertrykket av større selskaper siden det kan sette en stopper for deres inntjening. Dersom en ikke ser at det er en jakt på sedler innenfor helse så har en bare lest for lite. Det er dog kun en liten del av totalen da. Og alt dette har en innvirken på hvordan vi har det. Når en begynner å gå det i sømmene så finner en ut at ting kanskje ikke er som en tror likevel. Å leve og jobbe i alt dette kaoset tror jeg nesten ikke er mulig med mindre en klarer å bygge seg opp en rutine som fungerer.


Jeg har snakket med en del mennesker som opplever en del av det samme som deg. At det som trengs helst ikke kommer. Mye av systemet er bygget opp på feil grunnlag. Mye kan sies om det og i mange tilfeller er det bedre å la være så folk ikke får enda mer trøbbel. En del ting er det bedre å finne ut av selv.

Det er blitt litt slik i dag at en helst skal være mer var over hva som skjer og hvordan en selv fungerer. Om en har trøbbel på flere områder er dette en geskjeft som tar det meste av tiden dessverre. Iallefall i en oppstartsfase for å endre sine egne rutiner.
I stor grad så er alt en strever med rutiner som ikke fungerer. Det er litt problematisk å se spennet på det da det er innlært over mange år. Det er også en av grunnene til at ting som kognitiv terapi fungerer. Det er lettere dersom en er underlagt autoritært styre, for det legger opp til en enklere formatering og indoktrinering av nye tankemønstre. Dersom en tenker litt for mye på siden så vil det forstyrre en del. Jeg har lest en del om teknikkene og det er ikke noe tvil om at modellen det er basert på er god.

Så, en kan jo spørre seg selv hvor en vil være kanskje og hva en skal godta. Det er jo opp til enhver å avgjøre selv hvilket nivå en vil leve på. En del vil helst bare flyte oppå mens andre gjerne vil helt til bunns for å se hva som ligger bak og kjører det hele. Totalt sett så kan en vel ha store problemer med å se på den individuelle forskjellen da det spriker utrolig mye fra person til person. Ofte har en reaktive opplevelser som overskygger dette og gjør det lettere å samhandle med andre. Det kommer igjen an på hvor sensitiv en er for nonverbal kommunikasjon. Man kan vel kanskje si at det er enkelt og komplisert på en gang siden det ofte er små marginer som avgjør for den enkelte. Slik er det også innen behandlinger siden dette er en del av væren og opplevelsen som vi alle er en del av.

Du kan vel dra det så langt at enten legger du opp til å følge med i noe som er preset for å gjøre ting enklere for en selv eller så må en finne ut av det hele og se på hva som faktisk skjer i det store bildet for å kunne navigere seg igjennom. Om en går den ene eller den andre vegen spiller vel ingen rolle, men jeg tror det er avhengig av hvem en er som person. Velger en "feil" vil en trolig gå runddansen og ikke komme dit en ønsker å være.
Til forsiden