Nå har jeg bestemt meg lenge for at jeg skal prøve å slutte på antidepressiva. Jeg har vært 1 mnd uten vallergan(brukt som sovepiller). Nå har jeg begynt å redusere catapresnan, men kjenner på redselen for å at jeg ikke skal klare å slutte på medisiner, redd for hva som skjer hvis jeg får litt angst eller litt depresjon. Jeg veit det blir beintøft. Men kjenner på at det kanskje hadde vært lettere å redusere hvis man var fler. støtte hverandre. Jeg har laga en plan, så jeg har ikke tenkt å bare redusere sånn helt uten videre. Legen min har sett planen og er helt med på detta. Jeg angrer på at jeg begynte på medisiner, det har ødelagt så mye for meg, jeg har fyki til værs i vekt, likegyldig, ikke vært meg selv 100%. Skremmende hav sånne medisiner gjør med kroppen og ikkee minst hue. Skjønner at man trenger det i perioder, men en gang må man prøve å sette en stopper. Følt meg som en forsøkskanin i 10 år. Stått på 21 forskjellige siden jeg var 19.

Jeg har kjent på alt for mange bivirkninger,har stått alt for mange ganger på kanten av stupet. hatt mange forsøk,vært mye innalgt. Nå orker jeg ikke mer sånn helvete.

Jeg gikk i mange år på antidepressiva før. Hadde noen få års pause, før jeg nå igjen begynte på nytt for et år siden. Tok meg nesten et år å trappe helt ned og av forrige gang. Lovte meg selv aldri mer. Men i fjor ble det innleggelse, og jeg skjønte nok at jeg måtte begynne igjen. Egentlig ganske greit det, er bare type medisin jeg ønsker å bytte mellom. Begynte å trappe ned, å så plutselig var alt der tilbake, panikk, angst, depresjon... Så nå trapper jeg opp igjen! Skal i time til uken før å finne en løsning, men litt usikker på hva det egentlig kan bli...