Som vil fortelle litt??

Er det noe spesiellt du lurer på? Har du det selv eller er det noen du kjenner som har det?

Jeg ble friskmeldt for en stun siden, slet (sliter) med ptsd etter en voldtekt for en tid tilbake siden. Var ikke fornøyd da jeg fikk diagnosen så jeg løyg til psykologen om at ting gikk bedre:-/

Slik opplevdes det for meg;
Jeg hadde fådd dårlig selvbildet og utviklet depresjon og angst. Har problemer med å sove godt om natten og har ofte mareritt, ikke like ofte nå som før, så merker framgang. Da jeg skulle ha sex bynnte jeg å gråte, alle minner å flashback kom stormende mot meg, idag er dette bedre men jeg klarer ikke til den dag idag å fullføre et samleie. Har en forståelsesfull type som har hjulpet meg langt på vei her.
Depresjonen førte til at jeg hatet meg selv og prøvde å taselvmord flere ganger, jeg utviklet en spiseforstyrrelse og ble underernært samt sykelig tynn i følge folk rundt meg. Depresjonen førte også til at jeg droppet ut av skolen å ble mer innestengt, mistet mange venner fordi jeg ikke likte tanken på å være sosial.
Videre hendte det at jeg forsvant inn i min egen verden fullt av dårlige minner og flashback, etterhvert lærte typen min seg hvordan blikket mitt forsvant ut i intet, så han lærte seg å "hente meg tilbake", ofte med å stryke på meg eller klemme meg mens han fortalte at han elsket meg.
Som jeg sa utviklet jeg spiseforstyrrelser og ble unnerærnært, følger av dette var jærnmangel, lite energi å mensen uteble. Jeg startet med selvskading av mange forskjellige typer og kuttet kontakt med familie.

Mulig en smule uoversiktlig, sitter på telefonen og skriver, håper dette gir litt svar på ting du lurer på, har du mer spesifikke spørsmål kan dy gjerne legge meg til som venn og sende et brev :)

Kjenner hele den regla der... Du må nesten bare ta tak i ting en etter en og gjøre noe med det. En må liksom pusle sammen bitene igjen for å finne tilbake til livet.

Jeg har erfart og opplevd å få mye sterkere perspektiver på ting og på en merkelig måte så ville jeg ikke vært foruten all dritten som har skjedd... Jeg er redd, ustabil, stresset, unkonsentrert osv osv, men etter så mange år med denne diagnosen så har jeg lært meg å leve med det.

Jeg har vel på mange måter akseptert at ting er som dem er å har sluttet å tro på de store endringene ang helsa, så jeg forsøker å nyte hver dag og å fokusere på å bruke tiden på noe som gjør meg godt slik at jeg ikke havner ut for stupet igjen.