Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Noen i samme båt?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Noen i samme båt?

aug 24 2014 - 21:51
Jeg sliter med overgangen fra å være student til å være arbeidstaker.. Jeg syns jobben i seg selv er grei. Jeg har jobbet i snart to måneder (med unntak av de to siste ukene hvor jeg nå er sjukemeldt). Det er mer det å komme seg på jobb som har blitt et ork, nå som jeg først har begynt å slite psykisk. Jeg vil ikke fremstå som lat! For det er jeg ikke. Jeg har overhodet ikke tenk til å nave, kan hende jeg bare har valgt feil yrke (jobber nå på kontor, sliter med å sitte så lenge i ro på samme stolen). Men jobben er jo spennende! Det er mer det at jeg føler at friheten min er borte. Jeg må være på jobb så og så mange timer om dagen. Jeg har jobba før, ved siden av studiene og aldri klaget på dette før. Men det ligger litt mer bak dette enn bare jobben.

Jeg har fått jobb på en noe avsidesliggende plass... Eneste ledig hus var ganske midt i ødemarka. Sentrum i bygda er ikke rare greine. Jeg har venner, så vil ikke si at jeg er så ensom egentlig, men de bor langt unna, akkurat som familien, så blir bare prating over Internett. På jobb er jeg den yngste (jeg er midt i 20 åra). Alle andre er 40+.. Praten i pausene går derfor litt trått syns jeg. Skolen jeg studerte på fram til i våres ligger i ok kjøreavstand (50 min en vei), og har ennå noen kjente tidligere medstudenter der. Men livene våres er så forskjellige nå. Føler at jeg ikke hører til lenger siden jeg ikke er student der. Så kvier meg for å dra dit og bare henge. Praten blir ikke det samme når jeg bare er der av og til. Studentlivet der er så lukka pga plassen er så liten, så om man ikke er tilstede hele tiden så går man klipp av ting. Orker ikke være halvveis del av noe.. Kanskje jeg bare er sær, men jeg må jo uanstt skaffe meg et sosialt liv utenom den skolen, for de jeg kjenner det nå, slutter jo til våren.

Hele situasjonen min har gjort at jeg har blitt litt deprimert, fått litt angst og "stressmage", noe som gjør at jeg spiser lite. Ting blir ikke bedre av dette. Jeg vet at ting ordner seg! Skulle bare ønske tiden gikk litt fortere, skulle gjerne hoppa noen måneder fram i tid hvor alt var bedre.

Er det noen som også syns at overgangen fra å være student til å jobbe har vært tung? Er ikke spesielt ute etter tips.. For jeg vet på en måte hva jeg må gjøre, skaffe meg venner...hvor nå enn de finnes.. Men er det noen som kanskje vil dele noe erfaring basert på noe av det jeg har fortalt? Det er klart at jeg føler litt press på at jeg må gjøre en god jobb, men ikke veldig mye press. Er mer det at hverdagen er annerledes enn hva jeg er vært vant med de siste fem åra. Har liksom ikke venner rundt meg 24/7 på studenthybel lenger. Kan ikke bare stikke på cafe eller shopping midt på dagen, for da må jeg være på jobb. Føler at hverdagen er låst, samtidig som jeg er litt ensomt... Syns bare hele situasjonen er frustrerende!
Avatar

Dette er vel ett luksus problem?

aug 24 2014 - 23:52
Faa deg en jobb ett annet sted eller saa faar du flytte.Teori og praksis er to forskjellige, men det vet du siden du har arbeidserfaring fra før.Skjønner ikke pronlemet.......

Tenkte du ikke over at du kom til aa sitte i ro paa ett kontor?

Jaja jeg har vært kronisk og alvorlig syk de siste 17 aarene aa studere ble bare en drøm for meg og aa arbeide kan jeg se langt etter.
Jeg er ubrukelig som arbeids kraft pga langvarig alvorlig sykdom.Saa vær glad for det du har det kan fort snu hvis du skulle være uheldig aa bli alvorlig syk.

Lykke til.
Avatar

:)

aug 25 2014 - 00:21
Synes du hadde litt lignende situasjon jeg kan komme med en kort versjon av min situasjon en periode.

Jeg begynte som lærling etter videregående. Lærlingplassen min var ute på landet, folk i min alder flyttet ut derfra for å begynne på videregående/studere.
Folk jeg jobbet med var fra 45 år++, alle var hyggelige og hjelpsomme,men var liksom i forskjellige stadier i livet sitt iforhold til meg. Og en annen ting var at jeg ikke hadde et liv etter jobben. Var liksom det samme dag ut dag inn.
Dette måtte jeg leve med en god stund til jeg fikk fagbrevet mitt. Jeg flyttet ut derfra for å start livet mitt på nytt, fikk meg ny jobb. Der mistrivdes jeg så jeg begynte å studere igjen.
Nå føler jeg meg mye bedre og trives slik. Er enda 2 år igjen før jeg må skaffe meg jobb, og jeg håper virkelig jeg finner noe jeg kan trives med.

Jeg tror nok det har noe med at du kanskje trives mer med en "sosial" jobb blant andre som er mer i din alder eller stadie kanskje.
Avatar

Takk for svar:)

aug 25 2014 - 19:03
Joda, Wethepeople, kan godt si at det er et luksuproblem:) men når man først har detti litt ned i kjellern og alt føles trist, tungt og håpløst til tider, så føles det ikke godt for den personen det gjelder, uansett hvordan livssituasjonen er. Jeg har slitt med angst, depresjon, selvskading og tilpassningsvansker for mange år side, og noe av det har nå kommet tilbake. Det føles ikke godt! Men det er klart jeg tar det innover meg når du sier at ting plutselig kan snu... Og tro meg, skulle gjerne gått rundt og vært smørblid hele tiden og ikke hatt de tankene jeg har. Jeg håper og tror ting går seg til, men akkurat nå ville jeg bare ha noen å dele noen tanker med. Men takk :)

Hærverk91, leit å høre at du mistrivdes i den jobben.. Men bra du startet å studere igjen og trives :) skulle gjerne gjort det jeg å, men har studert i endel år nå. Begrensa å lenge man kan være student dessverre. Håper du får deg en jobb du trives i etter hvert :) godt å vite at det ikke bare er meg som kan havne i en slik situasjon på jobben. Skulle gjerne funnet en jobb med yngre arbeidskollegar, men er dessverre ikke det man kan gå etter når man velger jobb. Begrensa med jobber også, så skal egentlig være glad for at jeg fikk en. Prøver å tenke sånn:) er på utkikk etter ny jobb, men vil gjerne klare å komme over denne kjipe perioden også. Ikke gi opp helt med en gang. Krever bare litt krefter og motivasjon, som jeg sliter med å finne for tiden. Takk for svar:)
Avatar

Hei igjen.

aug 26 2014 - 03:09
Da beklager jeg for det sa du ikke noe om.Men da har du naa hvertfall vært kjempeflink som har faatt deg en utdannelse;-)

Ikke meningen aa være lite empatisk for jeg ville bare faa deg til aa se hva du faktisk har ift det du føler du ikke har.Jeg ville flyttet hvis du føler deg mentalt kvelt.Du kan jo først søke jobb mens du er i den naaværende jobben og saa se det ann derfra.

Som sagt har du slitt med det du sier i fortiden din saa maa du gjøre alt for aa ikke bli syk igjen.Skjønner mer ditt problem naa og da er det vel reelt problem du har.Og som sagt du har vært flink gi deg en klapp paa skulderen for det.

Jeg vet hva psykisk lidelse er og hadde du sagt dette først saa hadde jeg faatt en helt annet inntrykk.Du klarer nok aa finne en løsning det tror jeg sterkt paa:-)
Avatar

Hei igjen ja

aug 28 2014 - 18:03
Ja, har fått meg en bachelor. Master kan jeg glemme tror jeg. Så er jo fornøyd med at jeg har fått jobb. Og nå jeg føler meg litt sterkere så skal jeg kikke etter ny jobb. Det er en tung prosess å søke jobber.. Har heldigvis fått tilbud om psykolog. Så har trua på at det ordner seg til slutt. Men det er godt å vite at det finnes folk der ute som vet hva psykiske lidelser går ut på.. Har (så vidt jeg vet) ingen nære venner som har slitt på den måten. Så kvier meg for å snakke med de om det.. Er redd for å bli dømt :/ takk for at du har trua!
Til forsiden