Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når skal dette livet ende?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når skal dette livet ende?

okt 11 2012 - 12:00
Solen skinner ute, og jeg burde egentlig være glad og ivrig etter å komme meg ut for å få noen stråler av lys og varme på kroppen.
Men, jeg orker bare ikke.
Gardinene er trukket foran, og kontakt med mennesker virker skremmende sånn det er akkurat nå. Rart at det skal være sånn, for jeg er egentlig en meget sosial person som liker å omgås mennesker og prate sammen. Men, nå..... Alt er borte!

Jeg er 28 år. Alle sier at jeg bare er ung enda og har hele livet foran meg. At folk kommer med sånne utsagn skjønner jeg er for å oppmuntre når jeg er langt nede, men det er akkurat slike kommentarer som skremmer meg mer. Forstå meg rett; jeg ER fortsatt ung, ja, men bare tanken på at jeg må fortsette å leve med den problematikken jeg har (depresjon, angst, selvhat og veldig masse følelsesmessige svingninger) er nok til at jeg har begynt å glede meg til å slippe. Jeg har sommerfugler i magen, på lik linje som gledesrus. Bare at min gledesrus handler om at jeg ikke klarer å vente til jeg er borte for godt. For da får kroppen min hvile, og jeg slipper å være engstelig, redd og lei meg lenger. For DET er slitsomt.

Dag ut og dag inn så sitter jeg hjemme og har ingenting å gå til. Ofte kan jeg sitte i 1 uke uten kontakt med menneskelige relasjoner, og takk og pris for at internett finnes. For på den måten klarer jeg å ha litt kontakt med omverdenen likevel. Men, det blir sjeldent IRL (= in real life). Og for en 28 åring er det tøft.

Den dagen jeg ble født, for 28 år siden, så visste jeg nok lite om at livet mitt skulle bli som det er i dag. At jeg skulle bli ung ufør før jeg bikket 30 år, og at familien min ikke har ønske om å ha noe kontakt med meg pga. sykdomsbakgrunnen min. Jeg har alltid hatt en drøm at når jeg ble voksen, så skulle jeg bli sånn som de med hvite uniformer på sykehusene, som gikk rundt å gav omsorg og pleie til de som trengte det. Og jeg ville bli en person som var der for mine medmennesker når de trengte det. Husker godt at jeg fikk et indre bilde av at jeg gikk rundt, smilende og oppegående og gav trygghet til personer som trengte en hjelpende hånd. Kanskje hadde jeg et indre bilde av en person jeg ønsket å være, men som jeg egentlig ikke var?
Jeg vet ikke.... Men, det var ikke sånn jeg ble født inn i verden for, å skulle være til overs.

Jeg har en familie som inneholder mor, far, og 4 søsken.
Søskenene mine har jeg svært liten kontakt med, og for meg er det sårt, for det er ikke det at jeg ikke vil ha kontakt med dem, men måten de oppfører seg på gjør at jeg unnlater dem.
Når brødrene mine hele tiden skal påpeke mine feil og mangler, som om jeg ikke er klar over dem selv (noe jeg faktisk ER), så sårer det.
Jeg får hele tiden høre hvor viktig det er å ha en jobb, og at man må komme seg ut av NAV systemet, og at man må ta seg sammen.
Jeg får ofte høre at når jeg selvskader meg så er det en egoistisk handling, og siden jeg gjør slikt så må jeg være en person som ikke bryr meg om de rundt meg som bryr seg.
Å vise følelser i vår familie er nærmest som en skam. Du skal ikke gråte, for da er du svak! Du skal ikke vise sinne, for da er du uansvarlig! Du skal ikke være for åpen, for da er du merkelig og unormal!
Det er så mange krav......

Det som sårer aller mest er at disse menneskene, som også kalles familie, er noen som jeg ikke bare kan viske ut eller ta avstand fra uten at det får en betydning. Det er ikke som en venninne/venn jeg kan avslutte forholdet til og tenke at vi aldri har møttes. Det er blodsrelaterte bånd som dessverre følger med meg, uansett om jeg velger å kutte båndene med dem. Men, hvorfor behandler de meg med den lille respekten som de gjør?

Det er en ting jeg virkelig ikke skjønner.
Ofte sier folk til meg at "dagen blir sånn man gjør den til selv!". Vel, på en måte stemmer nok dette. Som i dag: det er sol ute, og jeg velger å stenge meg inne i huset for å unngå kontakt med folk. Ergo: jeg tar et valg som gjør at utgangspunktet ikke blir så bra som det kunne blitt dersom jeg hadde valgt å gå utenfor døren.
MEN, så er der et annet svar. De dagene jeg velger å gjøre det beste ut av dagen, men så skal alle "angripe" deg på den ene eller andre måten. De skal kjefte på deg, irettesette deg uten grunn, få deg til å føle deg liten.
For de som har styrken til å overse slikt, de misunner jeg. For de har noe grunnleggende i seg som jeg aldri kommer til å få tak i. Men, det er nemlig på sånne dager, hvor man virkelig går ut i solskinnet, og man virkelig prøver å møte folk som tilfeldigvis har bestemt seg for å gjøre dagen min sur, det er SLIKE dager at det ikke stemmer med utsagnet "det blir hva du gjør det til selv".

Jeg vil ikke at brødrene mine skal hate/være sure på meg for en sykdom som gjør at jeg tar feil valg veldig ofte. Har selv en tantunge med Downs Syndrom. Det som jeg finner meget provoserende er at storebroren min sier at han sliter enda med å godta at de har et barn med handicap, for det er sårt når folk skal poengtere det. Det er sårt for broren min når noen synes sønnen deres er "rar" eller synes synd på dem (foreldrene) fordi de har en gutt som er litt "annerledes".
Det verste - den sårbarheten broren min føler på, den skjønner jeg så inderlig godt. Og jeg har ingen problem med å sette meg inn i situasjonen han føler og kjenner på. Derfor har jeg ingen vonde ord å si hverken om min bror eller hans familie, og jeg er utrolig stolt over ha et tantebarn med Downs.
Men, det jeg HAR problemer med å skjønne - hvorfor kan ikke jeg bli godtatt på samme måten med den respekten jeg fortjener?
Når jeg opplever å bli irettesatt og tilsnakket så føler jeg ofte et behov for å forsvare meg fordi jeg føler meg krenket. Men, det faller aldri i god jord. Og jeg er så lei.....

Har også en søster som virkelig er super å være sammen med når hun er i form til det, og jeg prøver å støtte og hjelpe henne så godt jeg kan når jeg selv er oppgående. Ofte får hun disse innfallene som går ut på å kjefte og smelle, og føle at hun har livets rett til å la meg høre hvor lite flink jeg er til diverse.
Det kan være at jeg er lite flink til å bry meg om henne sånn hun føler hun fortjener. Det kan være at hun klager over at ingen er glad i henne fordi ingen gidder å besøke henne. Hun kan klage over at jeg får all oppmerksomheten fordi jeg har vært masse i media angående psykisk sykdom og bestemt meg for å være åpen, og når hun opplever at jeg kommer i søkelyset, så blir hun sjalu.
En periode i livet mitt var jeg i fokus på grunn av musikk og åpenhet rundt psykisk sykdom. Jeg ble invitert på Skaugum og fikk blant annet møte Kronprinsparet på grunn av dette. Jeg fikk også opptre på en del tilstelninger, og jeg følte jeg levde skikkelig i en lykkerus.
At søsteren min skulle fortelle meg i ettertid at hun opplevde denne perioden i livet mitt som den verste i hennes, det var sårende. Hun følte hun ble tilsidesatt og ikke sett, fordi jeg "ropte høyest".
Sånne ting sårer - for hun får det til å høres ut som at jeg vil henne vondt, omtrent som heksa i eventyret "Snehvit". Alt jeg ønsket var jo å ha det bra, og at jeg fikk oppmerksomhet pga. JEG tok et valg og valgte å være åpen - hvordan kan det være min feil???
Jeg skjønner det bare ikke.
Så jeg fikk praktisk talt gjennomgå ved at søsteren min mente jeg stjal vekk all hjelpen, når hun egentlig trengte det samme.

Det er akkurat sånne stempel som gjør meg sint og lei.
Uansett hvilken person jeg prøver å være, så blir det aldri godtatt.
Derfor har jeg kommet til et punkt i livet hvor jeg virkelig ikke har lyst eller iver til å fortsette lenger.
Jeg tør rett og slett ikke, for jeg er ikke sterk nok til å leve i denne ondheten som finnes rundt omkring.
Og jeg nekter å godta å leve et liv hvor folk skal tråkke meg ned i støvlene for hver gang jeg føler meg på overflaten av vannet.
Alt jeg vil er å hvile, slippe å ha det vondt.

Dette ble et langt innlegg....
Men, det var godt å få ut det som er innvendig.
Det er mye jeg skulle ha sagt, men som jeg ikke klarer å få frem. Og jeg prøver så godt jeg kan å smile å si "Det går greit!" når folk spør. Men egentlig er det en løgn. For hadde jeg virkelig kunnet si hva jeg ønsket, så hadde jeg nok blitt sett på med forundrende øyne og et blikk som talte mer enn tusen ord. For det jeg egentlig kunne tenkt meg å brøle ut til omverdenen: "Det går så fint at jeg gleder meg til å slippe mer!".

Er det noen her inne som har mulighet til å fylle "tomrommet" mitt?
Som kan være en slags støtte nå når jeg trenger å prate om ting.
Jeg er en person som virkelig kan gi tilbake når jeg har mulighet til det, og jeg ønsker også å bidra hvor jeg kan.
Beklager at dette ble et laaaaaangt innlegg....
Avatar

Re: Når skal dette livet ende?

okt 11 2012 - 14:29
Hei! Jeg ble veldig berørt/fascinert av innlegget ditt, og har sendt deg en venneforespørsel...
Avatar

Re: Når skal dette livet ende?

okt 11 2012 - 15:22
Kjenner igjen det aller meste her. Og det er ikke noe spesielt ved det heller. For det er veldig mange som sitter i en slik situasjon. Årsaken til den er dog kanskje ikke helt hva en tror.

Den interne verden forteller oss selv hvem vi er. Ja, vi har faktisk et forhold til oss selv. Siden vi er fragmenterte og ikke hele så vil det bli problematisk. Vi er da nødt til å samle sammen delene for å se helhet og ikke ha fokus på deler.

Du er flink til å se de ting rundt deg du ikke liker. Og det er veldig viktig å gi rom og aksept til det. Om du hater noe så si det. Om du har en følelse så kom ut med den. Det gir deg mer kontroll og slipper ut emosjonelt overtrykk.


Dette tomrommet du har kan være litt vanskeligere å forklare. Mye kommer igjen inn på forholdet til deg selv. Du er nødt til å bli bedre kjent med hvem du er. For det vet du egentlig ikke. Hadde du visst det så hadde du ikke vært der du er i dag.
Og det er en god del faktorer som spiller inn her. Skal ikke nappe i gang en stor avhandling om det for det er lettere å dra det inn til individ nivå. Hvilket avhenger at en kjenner den andre forsåvidt. Det er en vesentlig del at ingen forklarer deg hvem du er. Du må se det selv.


Du har veldig gode sider. Du bryr deg om din omverden, men du er ikke like flink til å sette grenser. Du trenger å tegne opp din egen komfort sone og omgi deg med det som løfter deg opp og fjerne mer av det som dytter deg ned. Det kommer ikke til å gjøre deg populær, men det trengs i en periode for å kunne ta noen steg oppover på stigen igjen.

Når en velger å stenge seg inne fordi en ikke orker ut så er det kroppen som forteller deg at det ikke går lenger. Du har latt panseret bli tynnslitt og det har gått hull. Det kjennes da omtrent ut som at en går rundt helt naken. En er ufattelig sårbar og i de aller fleste tilfeller vil en bare bort derfra. En kan også ha en intens samtale gående inne i sitt eget hode samtidig som en snakker med andre. Dette krever mye energi og fokus og en blir veldig sliten av det.

Å gjenoppbygge seg selv er en tidkrevende prosess. Nå skal du huske på at du har brukt alle dine år på å komme dit du er da. Så du trenger ikke være redd for jobben. Det tar lang tid å bygge opp noe som fungerer på en god måte og det krever innsats. Masse innsats. Det du får igjen for innsatsen er dog vel verdt alt strev, alle tårer og mere til. Og du kan også gi utrolig mye mer igjen til andre når du er hel. Der du er nå så går ikke det.

Overskuddet du har er viktig. Nå er det ikke rare greiene og du er nødt til å konsevere energi. Mange brenner seg ut fordi dem gaper over for mye. Dette vil få konsekvenser et eller annet sted selv om mange tydeligvis elsker å fortelle om alt de kan gjøre på én gang. Dette er ofte et uttrykk for at en er livredd sitt eget jeg. Og en distraherer seg helt vekk fra alt og alle og flyr rundt og vaser rett og slett. Disse menneskene er de som har store problemer når du setter dem ned på en stol hvor de ikke har annet enn seg selv og sine tanker. Det er ikke noe normalt med å være der.


En kan jo fortsette i lange tider med dette da. Også se på hva som har vært og hva som kommer til å komme. Det er dog ikke så utrolig viktig. Det som er vesentlig er å komme i gang med noe. Og jeg ville i grunn foreslå å følge den indre stemmen og søke informasjon. For når du forstår mer om hvem og hva du er så vil en stor del av triggerne forsvinne helt. Det blir som å ta makten tilbake rett og slett. Det tar tid og en må være forsiktig. For blir du for ivrig og gaper over for mye så kommer det tilbakefall. Det vil uansett ikke være så kraftig som det verste.


Du får også god erfaring fra dette og du vil bli i stand til å se verden og menneskene i den på en helt ny måte. Det er en verdi i det som du ikke får for penger. Så det finnes positive sider bak denne gardinen også .

Husk på at ditt fokus skal være på deg selv først og fremst. Det er ikke noe egoistisk med det. Med tiden så vil du lettere se hvorfor det må være slik.
Avatar

Re: Når skal dette livet ende?

okt 15 2012 - 12:43
Jeg synes du svarte fint på dette, Jhonny!

Det er tydelig at dynamikken i familien din er en del av grunnen til hvorfor du opplever og har de problemene du har. Stykk opp elefanten og finn fagfolk du trives med. Det er ikke nødvendigvis sånn at man kommer like godt overens med alle leger. Det er lov å bytte.

Fint at du deler dine tanker her!
Til forsiden