Når livets virkelighet slår innover deg som en knusende knyttneve, faller du sammen som en slapp kakedeig. Det er iallefall slik jeg føler det nå, og livet har mistet sin mening. Trodde virkelig at dedikasjon og utallige timer med utdannelse ville hjelpe, men så feil kan man ta. Nå sitter jeg alene med to valg igjen, det ene er verre enn det andre. Frykter jeg ikke har lært noe, og dersom reinkarnasjon finnes blir det vel nok en ny runde på dette helvetet vi kaller jord.

Samfunnet er kaldt og hjerterått, spesielt for oss fra umøblerte hjem.
Jeg hadde ingen som kunne gi meg noe rettledning i løpet av livet, ingen støttende klapp på skuldrene eller et spark bak. Noen sier jeg er heldig som sitter der jeg sitter den dag i dag, men jeg har følt det annerledes. Hvorfor fikk jeg dette livet i motsetning til andre som ikke ville gitt opp å kjempe for å stå løpet ut for seg selv og dem de er glade i? Er jeg fordømt til å gjøre feil valg gang på gang for å rives i stykker bit for bit? Det er så mange tanker og så lite svar tilbake. Om det ene valget skulle overskygge det andre, er jeg redd hva som venter meg og hva jeg mister. Jeg sliter med å finne alternativer, jeg sliter på min endeløse monotone veg som blir tyngre og tyngre å gå. Uten sikkerhetsnett er det vanskelig å bryte ut, man er så låst fast at et fengsel er beskrivende for tilværelsen. Jeg vet ikke om alternativer, når det aldri har vært noe som har tiltrukket min interesse. Ingen talent, ingen giv. Alt er så vanskelig, og det er brutalt å innse det nå.

Hva ville ha gitt livet dirr mening?

Det høres ut som du er deprimert. Vil anbefale deg å oppsøke profesjonell hjelp (snakk med lege), om du ikke har gjort det allerede. Det er ofte til hjelp å få løst opp i emosjonell bagasje som tynger sinnet. Jeg har funnet en alternativbehandler som hjelper meg på det området, men konvensjonell terapi er den vanligste behandlingen.

Hva som ville gitt livet mitt mening ville vært å vektlegge det emosjonelle sinn mer enn det rasjonelle. Desverre har jeg blindt fulgt samfunnets løpebane konstant på etterskudd. Oppdaget dette ut for sent, og det er en vond og kostbar erfaring. Jeg vet jeg er deprimert, og takk for anbefaling. Konvensjonell terapi er samfunnets verktøy for å få deg inn i system igjen, som er en kortvarig løsning for de fleste.

Det forsto jeg ikke, men det er mulig å snu et liv om du vet hva du vil ha og det er tilgjengelig.

Om du er i tvil om det du vil ha så kan en psykolog hjelpe deg til å finne grunnen til følelsene dine og kanskje da finne hva som må forandres.

Er dette et sånt tilfelle der du har fint hus, fin bil, penger på konto og funnet ut at pengene ikke gjør deg lykkelig?

Mulig jeg projiserer vel mye nå, men jeg la ut en tråd om cptsd i depresjon-forumet. Jeg trur jeg kan ha skrudd av en del av meg sjæl. Da jeg gikk ut i studier, oppdaget jeg at andre nøt ting--musikk og dans, selvfølgelig, film og spill og TV-serier. Flere i den utvidede familien spiller instrumenter, men for meg ble musikk bare maktkamp og markering. Nå sitter jeg igjen og lurer på om jeg er i stand til å bry meg om disse tingene, og skulle ønske jeg dyrket fram noe fra barndommen. Alle rundt meg knytter bånd og ler og gleder seg, og jeg trur ikke jeg er i stand til det. Og jeg er egentlig ganske bitter.*

Er det noe sånt du føler?

* Jeg begynner å føle meg noe mer tilfreds med meg sjæl, altså. Dette er satt litt på spissen.

Nja, jeg liker å tro at målet med terapi er å få folk til å føle at livet er meningsfylt på en eller annen måte. På mange måter er vi underlagt et system som ikke fungerer optimalt, men det er på godt og vondt, sånn jeg prøver å se det. Vi har tross alt en god del ressurser tilgjengelig som kan hjelpe oss gjennom det. Da tenker jeg også på alternative innfallsvinkler og metoder, som er grunnen til at jeg nevnte min foretrukne behandling så langt.

Det er kjipt å oppdage "den mørke siden" av livet, men jeg har inntrykk av at det er noe de fleste må gjennom i en eller annen form. Enkelte havner jo i den tilstanden du er i selv om de har hatt god støtte gjennom livet, og jeg tenker at det aldri er for sent å oppdage at det føles som om noe skurrer. Det betyr bare at du er i stand til å gjenkjenne egne behov (en strålende egenskap), så kan du utforske mulighetene for å bedre situasjonen og ta det derfra.

Jeg sier dette som en med god erfaring med hvor brutalt overveldende depresjon kan være, fordi jeg oppdager små lysglimt underveis som vekker håpet mitt for at det kan bli bedre på sikt.

ÅpentSinn: "(...) og dersom reinkarnasjon finnes blir det vel nok en ny runde på dette helvetet vi kaller jord."

Du blir i så fall ikke tvunget til å komme hit igjen :) Du er fri til å velge selv om du vil tilbake hit neste gang (slik du var før din nåværende inkarnasjon også).