Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når man blir utbrent pga sin ektefelles deperesjon og sykdommer. (langt)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når man blir utbrent pga sin ektefelles deperesjon og sykdommer. (langt)

des 21 2009 - 00:03
og i tillegg jobber mot klokka for å få solgt huset, før det går til tvangssalg (har gjeld til opp over øra, og videre opp).
Hva da?

Jeg er så psykisk sliten.
Alt av motgang har rammet oss; sykdommer, prematurfødsler, nær døden pga feilbehandling på sykehus, sykdommer, sykdommer, sykdommer. Min mann har så mange påviste sykdommer nå, at det neppe er plass til fler på ham.
Og han sliter nå med sterk depresjon og er nærmest suicidal. Han lever med kroniske smerter og plager, og er sterkt medisinert pga sine fysiske plager. De gjør ham nedstemt, aggresiv og uvel, men alternativet er ikke aktuellt.
Og i tillegg til sine mentale og fysiske lidelser, har vi nå kommet i skikkelig økonomisk uføre.
Regningsbunken bare vokser, og inntektene blir bare spist opp hver mnd.
Han får trygd fra Nav, som ikke dekker noen ting, annet enn mat på bordet omtrent.
Selv er jeg hjemmeværende med en liten gutt som er født for tidlig.
Har selv hatt mine problmemer med mobbing i arbeidslivet, som gjorde meg utbrent. Nå som jeg endelig har kommet meg på beina igjen, skjer alt dette negative med oss,og jeg har ikke fått noen jobb enda selv.

Mannen min har fortalt at han ikke orker mer bekymringer, så han har gitt opp alt.
Han ønsket og planla å begå selvmord allerede ved juletider i fjor, men kom heldigvis på bedre tanker.
Nå må jeg i stedet, leve med frykten for at han tar livet sitt mens han er borte.
Og han er mye borte. Jeg ser ham bare i forbifarten når han kommer eller går.
Når han er hjemme, stenger han seg inne på rommet sitt eller er i kjelleren. Vi 3, har alle hvert vår soverom.

Ikke klarer jeg å gå i fra ham heller, fordi jeg vet han elsker oss - det er bare at han er syk og nedbrutt.
Vi (vår sønn og jeg) har lært oss å ta hensyn. Og oftest går det helt fint. Men i perioder er min mann som styggen selv. Sint, aggresiv og avvisende. Han slår i stykker ting i sinne. Det kan være hva som helst. En gang kjørte han hele armen sin gjennom døra, og sist slo han i stykker skoskapet som han snublet borti.
Han slår aldri oss. Aldri. Men munnbruken hans er ganske fæl til tider.
Jeg han ikke mener det, men jeg orker snart ikke mer av den siden ved ham.
Må ta hensyn til vår lille sønn, som ikke forstår hvorfor pappa er så sint.

Så vi sitter i stillhet hjemme når vi hører at han står opp om formiddagen... Og venter bare på at han skal dra på jobb. For da er han oftest glad når han kommer hjem, om natta.

Jeg er sånn i konflikt med meg selv.
Er utbrent - har hatt den diagnosen tidligere også, men da pga arbeidsgiver.
Ønsker ikke skilsmisse.
Vil beskytte min sønn.
Og så er jeg redd for å be om skilsmisse... redd for hva han kan finne på.
Han sier jo stadig at når han først klikker, så klikker han.
Og hvis han mister det eneste som betyr noe for ham, så har han i hvertfall ikke noe mer å leve for.
Da kan han være fri til å slippe all sitt sinne løs. Gud hjelpe dem det går ut over...
Jeg føler meg bundet. For jeg er redd han vil drepe noen hvis jeg går i fra ham, selv om jeg ikke tror på det egentlig. Men slik han snakker, så blir jeg redd.

Jeg har satt en frist til å bestemme meg på. Nemlig når vi får solgt huset, og kvittet oss med gjelden vi har (dvs han har).
Når vi da kommer i nytt hjem, uten de økonomiske problemene, så tror han selv at han vil bli bedre. Nå har han fått nye smertestillende, som hjelper ham å sove om natta. De har heldigvis hjulpet litt.
Så får håpe at når de økonomiske problemene blir borte,og han får sove mer om natta - at han da blir seg selv igjen.
Hvis det ikke blir noen bedring, har jeg ikke noe valg.
Min sønns vel og ve, kommer foran alt.
Foreløbig er vår sønn så liten enda, at han forstår ikke så mye. Men han er ikke liten for alltid... så jeg har ikke all verdens tid til å bestemme meg.

Huff, jeg er så lei alt sammen.
Vet ikke hvorfor jeg skrev alt dette, hva jeg vil med dette. Men det var en befrielse å
få skrevet det ned.




Avatar

Re: Når man blir utbrent pga sin ektefelles deperesjon og sykdommer. (langt)

des 21 2009 - 00:29
jeg vet ikke om du ønsker svar. og kanskje er ikke dette et svar for deg i det hele tatt.
jeg vil begynne med at jeg beundrer deg for å sette tankene dine på "papiret", og sende de ut der..

jeg vil spørre. tar du noen gang fri? hva med en pause? se hvordan det hadde blitt?

kanskje han trenger en vekker. bare det at du skriver at dere bor hver for dere, forteller meg at dere bor mer i kollektiv enn i ekteskap. spør du deg om det er verdt det? ser du for deg at dere får det bedre sammen?

uansett ønsker jeg deg lykke til. uansett hva du kommer til.
skriv gjerne noen ord om hva som skjedde videre om du klarer...
Avatar

Re: Når man blir utbrent pga sin ektefelles deperesjon og sykdommer. (langt)

jan 14 2010 - 15:34

Fri? Pause?
Svaret du skrev, fikk meg til å tenke... Og da kom jeg plutselig til å tenke på at jeg har ikke hatt en eneste fridag på nesten 4 år nå.
Ikke fått være alene mer enn et par timer maks, en sjelden gang i blandt - og da fordi jeg har har hatt barnevakt for at jeg skal utføre noe; tannlegetime, banktime, frisør osv..
Det tærer på.
Men sønnen min er for knyttet til meg til at jeg kan reise fra ham, selv for kortere tid.
Min mann klarer ikke å passe ham alene, og jeg kjenner ingen som guttungen har nok tillit til. Bortsett fra mine foreldre da. De stiller opp når det helt nødvendig. De orker derimot ikke å passe sønnen min så lenge om gangen, da de begge er syke og gamle nå.
Og pga problemene vi har hatt, så har jeg skjermet oss for omverdnen.
Guttungen skal begynne i barnehage i år, og jeg håper jeg får meg en jobb selv. Da regner jeg meg at jeg får muligeten til å tenke litt mer på meg selv fremover.

Men fremdeles vet vi ikke hvor vi kommer til å bo. Vi har enda ikke fått solgt huset, og det begynner å bli en desperat situasjon her nå.
Kreditorene puster oss stadig hardere i nakken nå. Og trusler om tvangsfullbyrdelser hagler.
Heldigvis har vi greit å betale kommunale avgifter+strøm + huslånet midlertidig.
Men mannen min har pådratt seg så mye gjeld at det bare er en dråpe i havet.


Min mann ble i sin barndom (5 år) vitne til at faren hans døde av hjerteinnfarkt, og at ambulansen ikke kom før etter 2 timer (eller lengre tid). Moren hans hadde purret på ambulansen flere ganger og det tok timer, før en lege på jobb kom med sin legekoffert. Amubulanse ble ikke sendt.
Legen ringte også etter ambulansen, men da kom de forsent. Min mann ble vitne til at faren hans åndet ut for siste gang i mammaens armer... Deretter ble han skjøvet ut av døra, og ikke fortalt noe mer.
Han ble ikke fortalt noe om hva som skjedde, så han bygde opp et stort raseri fordi faren bare plutselig forsvant.
Moren bel helt apatisk og forsømte sine to barn grovt. Hun bare satt i stolen foran tv'n, og røykte tobakk, mens barna lekte rundt henne. Om de ble borte ute i timesvis brydde hun seg heller ikke noe om.
Til slutt sendte hun vekk sine brysomme barn til barnevernet, hvor de måtte vokse opp i hvert sitt fosterhjem. Min sønn ble flyttet rundt i flere hjem, før han tilslutt havnet på et ungdomshjem.
Der ble han uskyldig anklaget for grove ting, utsatt for både sexuelle og fysiske overgrep, samt mobbing. Gjennom år pågikk dette.
Han ble en versting der, full av hat til verden, etter å bli så grovt sviktet av sine nærmeste og av omsorgspersoner.

Etterhvert som han ble voksen, ble han roligere og fikk orden på livet sitt.
Men han hadde arvet en sykdom som gikk på overprodusjon av mavesyre, så han fikk problemer med tennene (etseskader) og spiserøret.
Deretter ble han skadet i en mopedulykke, hvor han pådro seg whiplash og kneskader.
Men det stanset ham ikke.
Etter han traff meg, fikk han både diabetes2 og kols, og ytterligere muskelskader.
Legene mener at han har gikt, men ting tar tid å utrede.
Etter en yrkesskade som betongtransportør, hvor han ramlet ned fra en diger betongbil, pådro han seg ytterligere ryggskader, som nå har gjort ham arbeidsufør.

Når han nå, fullstendig overveldet av kroniske smerter, hjemmeværende/langtidssykemeldt og med stadig voksende gjeld, begnte hans mentale helse å svikte også.
Han hadde ikke plass til mer motgang. Hodet hans er fult av bekymringer og søvnløse netter.

Så nå har han fått sterke medisiner som hjelper ham til å slappe av nok om natten slik at han får sove.
Det hjelper, men problemet er at han nå sover til ettermiddagen, fordi det er så sterke.
Han jobber ikke lengre nå, fordi han klarer det ikke. Men karrer seg opp om ettermiddagen for å være sosial med kompisene sine.
Jeg ser heldigvis ham om kveldene nå, og han er oftest seg selv nå for tiden.
Trøttheten er det verste nå.
Så endelig ser jeg glimt av fremskritt, som gir meg tro på at han kan bli enda bedre.

Han skal til legen igjen snart, for å kanskje få litt mildere medisiner, slik at han ikke blir så trøtt og tungsovet.
Håper de finner noe som er muskelavslappende, smertestillende og som ikke gjør ham helt zombie.


Selv våger jeg ikke å bli syk. Har ikke tid til å tenke på meg selv.
Og det blir mange tunge kvelder, hvor jeg sitter alene og gråter over vår sitasjon.
Men jeg er sterk og tror dette skal bli bedre.

Takk for at du orket å lese.
.
Avatar

Re: Når man blir utbrent pga sin ektefelles deperesjon og sykdommer. (langt)

jan 25 2010 - 01:22
uff ja livet kan være utrolig fryktelig til tider.

Men må bare advare litt mot medikamenter, de kan være noe fryktelig greier å få i seg. Bare lurte på en ting, tar han noe anti depresive midler?. For noe av oppførselen minner litt om enten noen som har begynte med sånne medisiner eller sluttet. Uansett så burde man aldri ta det. Det vil gjøre alt mye værre, tro meg.

Å jeg må bare si at både du og mannen din er utrolig sterke personer. Å ha gått igjennom så mye som dere har gjort og fortsatt gjør og enda er i live, er et mirakel i seg selv.

Det beste rådet jeg kan gi er når du får mye problemer og det kan bli litt mye. Så må man ha distraksjoner, det kan bare være små ting, men uansett ting som gjør at problemene du har blir dyttet litt i bak hodet så du ikke lenger tenker på det. Det kan vel være hva som helst egentlig, men for meg i allefall så har all form for tv og spill hjulpet mye. Kan være brettspill, kortspill eller mer avansert som PC spill consoler osv. Samme hva det er, så lenge det gjør at du ikke tenker på problemene, så burde du/dere bare gjør det. Hjernen trenger en pause. Å da ved å fokusere på noe helt urelevant så får du den pausen du trenger å det kan til å med hjelpe deg med å få ny insikt inn i et problem, dermed en ny type løsning.

Er ikke bra at mannen din sitter alene for mye heller, men etter å lest litt mer om hans historie så har det kankje blitt hans sterke side?. Kan det virke som i blandt at han blir mer sint når det forgår mye rundt han?, eller at folk invadere eller trenger seg innpå hans personlig område?. For å si det sånn.

Jeg vet selv at i blandt hvis du er alene kan du faktisk bli sterkere, du bygger deg opp enten du mener det eller ikke. Men det gjelder ikke alle ganger så klart, for problemene varier. Savner du selskap så ønsker du ikke å være alene, savner du fred og ro. Så vil du være alene. Det blir allerede et problem hvis det er for mye av det ene eller andre.

Uansett så håper jeg at ting løser seg for dere og at ting blir bedre.

:)
Til forsiden