Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når du er et misfoster

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når du er et misfoster

mai 26 2015 - 04:09
Mitt første innlegg på dette forumet, som jeg forøvrig er veldig glad for at jeg fant. Jeg er en av de som har hundre forskjellige anonyme blogger som jeg ikke lenger skriver på i fare for å bli gjenkjent og funnet av mine nærmeste, eller rettere sagt pårørende. Siden jeg har prøvd å skjule bloggene så godt jeg kan har jeg heller ikke fått noen respons på det jeg skriver, jeg har ikke fått delt erfaringene mine og tankene mine med noen andre enn psykologen min.

Jeg har gått i terapi siden jeg var 13-14 år gammel, jeg er nå 20 år. Problemene mine vokser med alderen, jeg blir verre og verre selv om jeg genuint føler jeg får god hjelp av psykolog. Jeg har aldri vært innlagt, selv om jeg ved flere anledninger burde vært det, men på grunn av foreldre som takler den psykiske tilstanden min svært dårlig, har jeg unngått innleggelse. Foreldrene mine vet ikke at jeg fortsatt sliter, de tror jeg ikke går på medisiner lenger og at jeg har det bra. Sannheten er så klart at hodet mitt eksploderer fra tid til annen, de siste dagene har vært flotte men i går begynte jeg å svartmale alt og nå har jeg falt ned om null igjen. Dette er typisk meg. Hver gang jeg er glad eller lykkelig for lenge ødelegger jeg det. Hvordan jeg gjør det aner jeg ikke, det skjer uten at jeg er klar over det.

Jeg har ingen utdannelse. Jeg er jo bare 20 år gammel, men jeg har ikke fullført videregående heller. Jeg gikk 3 år på VGS (orker ikke forklare dette, det er komplisert, men det første året var blant annet oppdelt) og alle årene er så og si bortkastet. Jeg har søkt meg inn på skole til høsten, jeg gruer meg noe vanvittig innforj*vlig, men jeg bare må. Jeg vil ha en utdannelse. Jeg taklet ikke det sosiale på den forrige videregående skolen. Jeg husker så godt de første ukene jeg gikk i første klasse, de andre jentene pratet med meg og de lo av de morsomme kommentarene jeg noen ganger kom med. Noen sa de likte latteren min, noen kalte meg pen, en gang jeg kom for sent til timen var det en jente som så på meg og sa jeg så ekstra fin ut i dag. Jeg lurte på hvorfor. De andre jentene la også merke til det og sa at det er fordi jeg har håret oppsatt i hale. Der og da smilte meg, men når jeg kom hjem løp jeg rett til sengs og gråt meg i søvn. Jeg følte meg stygg, ekkel, feit, forferdelig, alt jeg kunne tenke på var at de sikkert satt å lo av meg nå og sa "hah, hun trodde virkelig vi syntes hun var pen, for et misfoster, for en innbilsk drittunge". Nå i ettertid vet jeg at de ikke løy. De var egentlig snille og ville være venn med meg, men jeg trodde de bare ville meg vondt og gjorde narr av meg. Jeg går nå alltid med håret oppsatt i hale, jeg har det aldri løst.

Et lite eksempel på hvordan min hverdag fungerer. Ser noen på meg på butikken tror jeg automatisk at de legger merke til de feite lårene mine, det tynne håret mitt, den store nesa mi, hakket i haken, bollekinnene mine, de hårete armene mine, den flate rumpa mi, de svært usymmetriske brynene. Jeg føler de ser på alt det stygge ved meg og snakker om meg i lang tid. Jeg tør nesten ikke se andre mennesker i ansiktet fordi jeg vil ikke møte blikk, jeg vil ikke bli sett på. Jeg hater komplimenter fordi jeg vet alt er løgn.

Jeg har vært i et forhold som varte i 3 år, de siste 2 årene var bare et rent helvete og har gjort ting enda verre for meg. Jeg og eksen er fortsatt gode venner, FWB. Dette tærer litt på meg, men ikke på samme måte. Han så alltid på andre kvinner på PC'en i form av porno, camtjenester og diverse. Eller, rettere sagt, han GJORDE det, men om det var ALLTID kan jeg selvfølgelig ikke vite - men jeg følte han alltid gjorde det. Hver gang jeg sjekket loggen hans hadde han vært innpå et eller annet, og dette mens jeg var i samme rom. Jeg var/er redd for at han tenker på andre mens vi har sex, jeg tror det forøvrig også. Han møtte andre jenter bak ryggen på meg, men påstår at der ikke skjedde noe. Det vet jeg ikke med sikkerhet. Selv var jeg utro og lå med en annen mann. Dette har ødelagt meg mer enn det har ødelagt han - han brydde seg knapt, jeg derimot, som alltid har vært en trofast og lojal jente med et godt hjerte, følte meg plutselig skitten, grusom, fæl, ikke mulig til å stole på. Jeg syntes før at jeg var en snill person, men etter at at jeg var utro føler jeg meg som et regelrett stygt menneske, både på innsiden og utsiden. Jeg kan aldri si "jeg har ikke vært utro", for jeg har det. Og det gjør så vondt.

Som liten ble jeg mobbet, men i liten grad. Jeg fikk ofte høre at jeg var feit og stygg, jeg ble direkte terrorisert av en "kompis". Jeg kunne ikke fortelle mamma og pappa om dette, da denne "kompisen" var sønnen til en god kollega av min far. De ville ikke trodd meg. Han var så uendelig slem mot meg, gjorde narr av meg blant de andre vennene sine og ydmyket meg. Jeg kjenner fortsatt mannen i dag, han er en kynisk drittsekk, men jeg hilser fortsatt på han. Han er ikke klar over skaden han har gjort. Jeg har blitt backstabbet så uendelig mange ganger av "venninner", jeg har blitt forlatt altfor mange ganger.

Min farmor, min absolutt bestevenn noen sinne, døde brått for noen år siden. Jeg og farmor mistet kontakten noen få år før dette, jeg ønsker ikke gå i detalj om hvordan men jeg ble på en måte dratt bort fra farmoren min. Jeg ønskte ikke å kutte kontakt men ble manipulert til å gjøre det. Hun prøvde å få meg tilbake, hun prøvde det hun turte, men det gikk ikke gjennom, jeg stengte henne helt ute. Jeg har mer minner om henne fra barndommen enn min egen familie, jeg hadde en flott barndom sånn sett. Dette sitter dypt, jeg snakker så og si aldri om det, ikke med eksen og spesielt ikke foreldrene mine. Pappa kan jeg aldri snakke om noe med. Mamma sier jeg bare må ta meg sammen, ikke tåler motgang. Hun vet ikke at det pågår motgang i hodet mitt HVER ENESTE DAG.

Jeg er alene. Den eneste jeg har er psykologen min, noen "venner" som ikke bryr seg en døyt om meg men bruker meg når de kjeder seg selv om jeg ikke greier underholde dem på noen som helst måte. Jeg har eksen som stadig vekk gir meg komplimenter og behandler meg som om jeg skulle være den vakreste kvinnen i hele verden, som har sex med meg og viser gjennom samleiet at han VIRKELIG liker meg (selv om jeg tror han bare fantaserer hardt og ille om en eller annen vakker kvinne), som jeg kan snakke med om alt og som fortsatt ringer meg igjen noen timer etter jeg har sagt han er kynisk og bare lyver til meg når han sier jeg er vakker. Jeg har kalt han gal, sinnssyk og idiot så mange ganger, nettopp fordi han sitter å plaprer om alt som liksom er så vakkert med meg. Jeg tror ikke på en dritt av det han sier, men jeg prøver å ikke være for slem, så jeg pusher han ikke bort. Jeg lar han være i livet mitt til han selv velger å gå, noen ganger skulle jeg ønske han gjorde det, men han kommer aldri til å gå av egen fri vilje. Jeg vet dette med sikkerhet, men aner f*en ikke hvorfor.

Jeg ser på mitt eget speilbilde med et stort hat. Jeg tar bilder av meg selv hele tiden, for så å studere bildene og legge merke til hvor stygg jeg egentlig er. Jeg tar en haug med selfies hvor jeg tester ut ulike vinkler og filtere for å få meg selv til å se penest og tynnest mulig ut. Jeg kan ikke fordra meg selv og jeg er fanget i min egen kropp. Jeg rømmer ofte til drømmeland hvor jeg er vakker, tynn, har venner og kjæreste som elsker meg og jobber som sykepleier. Dette gjør jeg som oftest på kveldene før jeg skal sove, eller midt på dagen når alt går til helvete. Noen ganger er jeg så deprimert at jeg ikke greier å dagdrømme, slik som nå i natt.

I går på disse tider sov jeg, men tidligere på kvelden var jeg i veldig godt humør. I dag tidlig når jeg våknet klokken 08:00, tenkte jeg at jeg ikke orker mer. Jeg sovnet, våknet klokken 14:00 og begynte å gråte. For et j*vla mareritt.

Jeg har diagnosen tilbakevendende depresjon og sliter med spiseproblemer (IKKE spiseforstyrrelse, jeg har ikke en slik diagnose, men etter "Få bukt med overspising" boken å dømme har jeg et spiseproblem, dette bekrefter psykologen min) og jeg går på Wellbutrin 300mg. Jeg har gått på Fontex, Cipralex, Orfiril, Abilify, Seroquel, Lamictal og mange andre jeg ikke husker navnet på (dårlig hukommelse som har blitt verre i løpet av de siste 3 årene, jeg hadde stålkontroll på alt tidligere). Sliter periodevis med søvnen, har enormt svingende humør, et vanvittig raseri og det skal veldig lite til for å vippe meg av pinnen, når jeg først er lykkelig er jeg så glad jeg tror jeg holder på å sprekke, når jeg er deprimert er jeg så langt nede at jeg tror jeg skal dø. Jeg har et enormt dårlig selvbilde og periodevis vanvittig dårlig selvtillit. Etter å ha trent på det i mange år har jeg til tider god selvtillit og troen på meg selv. Jeg føler mange av problemene mine er der på grunn av utseende mitt (eller som psykologen min ville sagt, mine tanker om utseende mitt). Jeg er en perfeksjonist der perfeksjonismen sitter i hodet og ikke i virkeligheten, vanskelig å forklare. Jeg er/har vært selvskader, på grunn av jobb har jeg rett og slett ikke muligheten til å skade meg selv. Jeg vil ikke si hva jeg jobber som, men hadde jeg kuttet meg hadde jeg ikke kunnet jobbe og jobben er viktig for meg. Problemene mine forsvinner når jeg er på jobb, men jeg har ingen fast arbeidstid og jeg kan fort gå en uke uten arbeid.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her. Jeg tror kanskje jeg bare leter etter noen som kjenner seg igjen. Jeg føler meg så alene.
Avatar

Du er ikke alene

mai 26 2015 - 10:14
Tøff lesning, men jeg leste alt.
Jeg er nå 38 år, har utdannelse, to unger, småbruk og er gift på 15. året. Og jeg kunne ha skrevet nesten det samme da jeg var 20 år....

Det viktigste for meg er vel å få bedre kontroll på svingningene i depresjonen og å få nok og god søvn. Da vil overskuddet til å kjempe komme.
Jeg prøver å finne ut hva som utløser nedturene mine, og prøver å godta at de kommer. Da synes jeg ikke det er så ille at verden og hodet mitt raser i noen dager.
Jeg "trener" hver dag på å styre og utfordre tankene mine. Det er en kamp som er verdt å kjempe.

Du sier DU er et misfoster, men jeg vil minne deg på at misfosteret er parasitten du har fått i form av depresjonen. Den er som en kreftsvulst du (ennå) ikke har blitt kvitt. DU er ikke depresjonen, og depresjonen er ikke deg.

Dette ble masse ord som du vil måtte tolke på din måte. Men mine intensjoner er kun å vise deg at du ikke er alene, og at her sitter faktisk et fremmed menneske og bryr seg om din historie.

Jeg vil følge denne tråden hvis du vil prate mere. Og jeg har full forståelse for at du velger denne plassen for din anonymitet.

:)
Avatar

prøver å forstå

mai 27 2015 - 08:04
Jeg har alltid lurt på hva som gjør at utseende blir så viktig for noen, sikkert fordi jeg har et ganske avslappet forhold til eget og andres utseende. Jeg er ikke direkte vakker, men heller ikke frastøtende, enkelte dager synes jeg at jeg selv er riktig så pen, mens andre dager synes jeg at jeg er direkte stygg, men de aller fleste dager tenker jeg fint lite på hvordan jeg ser ut.

Men jeg har lagt merke til at de aller fleste venninnene mine er veldig opptatt av hva som er feil med utseende sitt og bruker mye tid på å se så pene (det som anses som pent i motebildet i dag) ut som de kan. Jeg forstår bare ikke HVORFOR???

Hva så om du møter noen som synes du er stygg?
Hva så om "alle" synes du er stygg?
Hva så om noen synes den nye frisyren din ser teit ut?
Hva så om lårene er litt større en de burde være?

Hva er det verste som kan skje? At noen ler av deg? At noen ikke vil være vennen din fordi de synes du er stygg(vil du virkelig ha en sånn venn?)? At du aldri blir gift(det er mange mennesker som ansees som mindre pene av de fleste som er lykkelig gift)?

Jeg prøver på ingen måte å bagatellisere problemene dine, jeg forstår at du sliter veldig med dette. Men prøv å tenk godt gjennom dette, altså "hva er det verste som kan skje, viss noen synes du er stygg?" Jeg har en mistanke om at DU er den ENESTE som synes at du er stygg, og det er antakelig det verste som kan skje :( Men det positive er jo at du kan velge å tenke annerledes om deg selv (selv om dette er kjempevanskelig og krever mye øvelse).

Det er bra at du får god hjelp av psykolog :)
Vær snill med deg selv!
Til forsiden