Okay, så jeg er 20 år, og har for mesteparten av livet følt at alt jeg gjør er ting jeg MÅ gjøre, og ikke ting jeg HAR LYST TIL å gjøre. Alt fra skole til jobb og mer grunnleggende ting som å sove og spise. Jeg har bare aldri funnet den tingen i livet jeg kan si jeg brenner for.

Nå studerer jeg kjemi på NTNU, og selv om det er det nærmeste jeg har kommet til et fag jeg kan si jeg brenner litt for sitter jeg her klokka 6 på morgenen etter å ha vært oppe hele natta for å jobbe med en oppgave som skal inn i dag, har jeg ikke klart å skrive ett ord. Jeg har bare ikke energien til det, og dette ligger igjen i det aller meste jeg gjør. De tingene jeg gjør som kan kalles hobbier gjør jeg bare for å bedrive tid, ikke fordi jeg føler jeg får noe glede ut av det, det samme kommer til søvn, jeg kan godt sitte oppe i 50+ timer med kanskje 2-3 måltider uten å egentlig tenke så mye over det, tida går liksom bare og jeg sitter som en litt uvillig passasjer. Nå, mot slutten av semesteret begynner ting å falle gjennom sprekkene, og arbeidet hoper seg opp, noe som bare gjør det vanskligere å faktisk sette seg ned å få det gjort.

Folk har mange ganger sakt at jeg må fokusere på de positive tingene i livet, noe jeg finner vanskelig siden jeg ikke kan si jeg har følt meg særlig glad på mange år. Noe jeg nylig fikk diagonisert som "alvorlig depresjon", og som jeg ikke kan få hjelp for før til neste år på grunn av en lang venteliste.

Jeg vet liksom heller ikke hva jeg kan si mangler i livet mitt, jeg burde være glad som bare det, jeg studerer det jeg har mest lyst til, har en solid vennegjeng jeg tilbringer mye tid med, men ting virker fremdeles bare meningsløst. Etter å ha vært så lavt nede i noe som nærmer seg halve livet mitt er det vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, har på en måte bare blitt vant til at det er sånn livet er, og kan ikke huske hvordan ting var før.

Hva er det egentlig jeg spør om her, nei, det vet jeg fakitsk ikke, om det er tips og kloke ord, andre som føler det likt, eller bare sympati. Føler bare for å dele det med noen, selv om de jeg holder nær (familie er ikke inkludert av personlige grunner) vet om hva som går gjennom hodet mitt, virker dette som noe annet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver, jeg har på ingen måte noen råd eller oppmuntring til deg.. Tvert imot har jeg det på samme måte. Kjenner meg igjen i mye av det du skrev, og har selv i dag vært hos dps og fått merket "alvorlig deprimert" i panna, men i motsetning til deg fikk jeg ny avtale over helgen igjen. Hvor er du på venteliste? Hos privat psykolog eller? Jeg har vært ut og inn av det systemet der i flere år, men aldri hatt det i meg og fullføre noe. Som alt annet jeg gjør, om det er skole, jobb, vennskap. Jeg har en tendens til å starte på veldig mange ting, men det blir aldri fullført. Enten fordi jeg har for mye, eller fordi jeg rett og slett mister all motivasjon og gnist. Livet virker så meningsløst - og jeg kjenner meg veldig godt igjen i den følelsen at jeg bare gjør ting jeg MÅ gjøre, eller det vil si, hva andre forventer. Nå har jeg riktignok en bakgrunn med rus, selvmordsforsøk og veldig mange andre faktorer som gjør at andre reagerer med dels frykt hver gang jeg detter i kjelleren sånn som nå. De maser. Se på det positive, og alt du har fått til. Jaha, men det gir meg ingen glede noe av det, jeg fikk tilbake lappen i sommer, etter et år uten. Hva følte jeg? Ingenting. Helt flatt. Alle andre virket som det var de som hadde fått den tilbake.

Jeg vet ikke om innlegget mitt er noe særlig til støtte, for ærlig talt så bryr jeg meg veldig lite om hvordan andre har det om dagen. Går litt i min egen verden, og har tilbragt dagene i senga de siste par ukene. Så dette forumet ble plutselig en liten flukt. Jeg kan jo ikke ruse meg lengre, eller rømme som jeg pleide, så jeg prøver så godt jeg kan å bare puste, leve, dag for dag. Uten å ødelegge mer, og kaste vekk flere sjanser. Tror jeg er tom for sjanser snart..

Vil bare si, at du er ikke alene, vi er flere som føler at livet er litt meningsløst. At tiden bare går, uten at man egentlig har fått gjort noen ting.

Nå hadde jeg ikke akkuratt troen på at noen skulle komme med en mirakelkur, men må si at det varmer, om det kan være rett måte å formulere det på, kanskje bare det føles litt mindre ensomt å høre at noen andre er i samme båt, selv om jeg også blir litt tristere av å høre noen andre også har det likt.

Bare å ta kontakt hvis du føler for å snakke noen gang, jeg er våken store deler av døgnet, så tidspunkt er ikke så farlig.

Du maa finne din egen greie ikkr tenke paa hvorfor du gjør ting nødvendigvis.Gjør noe du har lyst til eller gjør noe du tror du har lyst til.Ta tiden du trenger med aa bli ferdig med ting og ikke stress.

Livet er jo meningsløst for vi blir født og saa dør vi paa ett tidspunkt.Og livet gaar videre uten oss.Men naar du først har faatt livet saa kan jo du likevel prøve aa det bra???
Selv om det er lettere sagt enn gjort....

Jeg har slitt hele livet jeg med tunge problemstillinger/ sykdom.Jeg tenker som saa at naar man likevel er her og har livet i behold maa man finne noe aa leve for.Det er opp til deg selv.....

Utdannelse er nødvendigvis ikke veien til lykke selv om det blir mer og mer viktig i dagens samfunn.

Du kan feks finne glede i at du er frisk.

Tror du er en gutt som fikser livet ditt veldig bra om du gir det litt tid;-)

Jeg føler jeg har gitt det tid, jeg er 20 år og burde være i den beste delen av livet mitt, men nå i flere år har jeg liksom venta på at ting skal begynne å gå oppover, ikke at jeg sitter stille og venter på at livet skal dette i fanget på meg. Jeg prøver nye ting stadig, men alt føles fremdeles like tomt og meningsløst, om det er forskjellige studier, nye venner eller dugnadsarbeid er det ingenting som gir meg lykke. Ja, jeg er relativt frisk, utenom mindre, håndterbare ting, men selv om det høres forferdelig ut skulle jeg ønske at jeg ikke var det, da hadde jeg hatt en grunn til å ha det dårlig, noe jeg ikke føler jeg har nå, det er liksom bare sånn.

Tankene om å droppe ut av studiene kryper mer og mer på, men har ikke anelse hva jeg skulle funnet på hvis jeg gjør det, har liksom ikke noe annet å gjøre, de aller fleste vennene mine er her, og dårlige minner fra barndommen gjør tanken på å flytte hjem nesten uutholdelig.

Men, nå må jeg få prøvd å grave litt i haugen av skolearbeid som har hopa seg opp, så valget om å droppe ut enda ligger i mine hender i morgen.
-Snakkes

"It's a strange poverty of the English language, and indeed of many other languages, that we use this same word, depression, to describe how a kid feels when it rains on his birthday, and to describe how somebody feels the minute before they commit suicide."

På e-norsk blir det noe sånn som;
Språket blir veldig fattig når vi bruker betegnelsen depresjon for å beskrive hvordan et barn kan føle det når det regner på bursdagen -og- for å beskrive hvordan noen føler det i minuttene før de avslutter sitt liv.

Alvorlig depresjon er utelatt fra forskningen så du bør absolutt søke en second opinion siden det ikke finnes forskningsgrunnlag for å hevde at noen har alvorlig depresjon - enda mindre hele tiden.

Den initielle diagnosen fikk jeg gjennom en "rangerings-test" hvor jeg egentlig svarte på spørsmål med en skala fra 1-6, og ut i fra det ble jeg rangert som "Alvorlig deprimert" scoret noe som 30/40 eller noe. Dette var hos universitets helsetjeneste, og har nå blitt sendt videre til psykisk poliklinikk ved St.Olavs hospitalet, de vil i første omgang gjøre en ny evaluering av tilstanden min, om de vil gi meg samme diagnose er enda usikkert, siden jeg ikke kan forvente å få en time hos dem før neste år, så frem til den tid kommer har jeg bare denne ene diagnosen.

Men, ja jeg forstår ha du sier, depresjon brukes om veldig mange grader av "tristhet", kortvarig eller langvarig.

Du har naa vært flink som har holdt ut og tom gjort det ganske bra i livet....tilsynelatende.Du er bare 20 og det er ingen alder, men du har rett du er paa en maate i din beste alder.Haaper du ikke gir opp for du er uten tvil verdiful paa alle maater.Haaper du finner en indre ro, styrke og glede snart;-)

- ikke er nok, og det "Håper" jeg du ikke synes er tilstrekkelig i en "empirisk" vitenskap - så er neste steg å stille spørsmålstegn ved scoringen, som i beste fall er en meningsmåling, og heller stille spørsmål ved om de som behandler deg vet hva de snakker om - i.e. har de egenerfaring fra sykdommen eller er uttalelsene basert på gjetning ut fra en meningsmåling . Siden jeg er mann så vet jeg selvsagt alt om hvordan det er å føde et barn - eller kanskje ikke - Teorien har jeg i alle fall inne. (jeg kan også svare på alle testene som finnes, og det er en del, fra Burns til MADRS - og bestemme om jeg vil være lett - moderat eller alvorlig deprimert).
Ut fra de opplysningene du presenterer er jeg overbevist om at du ikke er "Alvorlig deprimert" - til det er du i stand til å gjøre alt for mye - alvorlig depresjon er en lammende tilstand.

Hadde en ny opplevelse i dag, på vei til forelesning. På den korte (under 5-min) veien til busstoppet klarte jeg å sone helt ut, og kom ikke tilbake til omverdenen før det plutselig stod en bil og tuta rett på siden av meg. Jeg hadde ydeligvis bare kryssa den ganske trafikkerte veien, uten å bruke overgangsfeltet, uten å se meg for. Så vidt jeg kunne se vet jeg ikke on bilen måtte bråbremse for at det ikke skulle gå galt, eller om sjoføren bare var litt irritert fordi han/hun måtte sakke den og stoppe for en tilfeldig fotgjenger. Vil ikke si at det satte andre tanker i meg enn "Hva faen er det jeg gjør med livet mitt?". Og nå sitter tankene om hva som kunne skjedd i meg, og om noe lignende kan skje igjen...