Jeg ble misbrukt da jeg var liten, men var ikke bevisst det før mange år senere. I 12 år har jeg hatt flashbacks. Noen ganger har de kommet helt ut av det blå, mens andre ganger har de for eksempel kommet av at jeg har sett noen bli misbrukt i yvseries eller filmer og blitt opprørt av det.
Hva om det egentlig ikke er minner, at det bare er fantasien min som har løpt løpsk? Hva om det bare er noe jeg har diktet opp for å få en forklaring på at jeg har slitt psykisk i alle disse årene?
Eller hva om disse bekymringene bare er jeg som nok en gang nedvurderer hvordan opplevelser kan påvirke meg? Jeg skal, ifølge meg selv, være laget av stål og tåle alt.
Er det normalt å tvile på slike minner?

Troe du skal stole på minnene dine. For hva i all verden skal du oppnå ved å dikte opp noe slikt? har akkurat lest i en "fagbok" om slike ting, altså hvorvidt begrepet "falske minner" var et problem, eller en diagnose i seg selv. Svaret deres var nei

Jeg har lest lite om emnet, men for noen år siden dukket masse fortrengte minner opp - flashback trigget av alt fra lukter til filmer.

Jeg lurte mye på om det var sant, om det virkelig hadde skjedd, om jeg diktet det opp.
Jeg har etter mange år med psykolog slått meg til ro med at når noe er så grusomt at en fortrenger det, vil min beste mekanisme for å beskytte meg når minnene kommer tilbake, være å dytte det bort igjen, tvile på det, tvile på meg.
Ble fortalt at dette var en ganske vanlig reaksjon på fortrengte minner.

Vet akkurat hva du føler...Har selv akkurat turt å innrømme for meg selv at minnene er sanne og anmeldt vedkommende.Det er en tøff,og lang,prosess.Men det må til for at man skal komme seg videre,ihvertfall føler jeg det sånn.Trenger å få en liten bekreftelse på at jeg ikke er gal liksom...Er bare å sende meg en mld hvis du føler for det...